Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Mange tenker sikkert at Fossum gangbru var den første brua over Glomma i Spydeberg. Riktignok var Onstadsund i bruk som fergested helt frem til da Fossumbrua sto ferdig i 1856, men det var en bru som ble bygd før dette. Den gikk mellom Haugland nord i bygda, til Vittenberg i Trøgstad. Brua ble bygd i 1840-årene og gikk over et sted hvor det hadde vært overfart fra gammelt av. Den var sånn omtrent her der den blå stripen er satt: https://kart.gulesider.no/m/h9mNk
For å få litt perspektiv, må vi begynne med historien som ledet til denne brua.
Vi går derfor enda 40 år tilbake i tid.
På begynnelsen av 1800-tallet økte trafikken langs veiene og det ble et behov for en bru sør for Øyeren. Det ble også snakket endel om en bedre og tryggere måte å forsere Glomma på enn ferge over Onstadsund. I tillegg var det mange som var irriterte på sundtollen, som var en avgift gårdeiere i distriktet måtte betale; for å ha fergestedet. Amtmannen ønsket en statlig bru, og allerede i 1831 ba han veginspektør Dahlin om å undersøke mulighetene både nord og sør for Onstadsund. Vi kan tro at han ikke helt fikk det til, for året etter ba Dahlin om at en ingeniøroffiser burde se på oppgaven. Dermed kom ingeniørkaptein Garben inn i bildet.
Den nylig forfremmede Major Garben utarbeidet så detaljerte overslag på tre typer bruer. En kjedebru i jern og en trebru, begge over Fossumfoss, og en trebru over Vittenbergfoss. Overslagene hans varierte veldig i pris og selv om det i dag kanskje ikke høres så mye ut, var det ganske signifikant.
Overslagene lød:
- 14 848 spesidaler for en kjedebru på Fossum (utgjør omtrent 4,5 millioner kroner i dag).
- 5 713 spesidaler for en trebru på Fossum (utgjør omtrent 1,7 millioner kr. i dag).
- 3 261 spesidaler for en trebru på Vittenberg (utgjør omtrent 980 000 kroner i dag).
Det ble så satt opp en veikommité av amtet som skulle undersøke om det i det hele tatt var hensiktsmessig å bygge en bro så nærme fergestedet ved Onstadsund. Deres første møte ble satt til Vegger gård i Tomter og pågikk 11. september 1833. De foretok nivellering (høydemåling) både ved Vittenbergfoss og Fossumfoss og kom fram til at Vittenberg lønte seg. Fossumfoss ble allikevel ikke lagt på is og i 1834 ønsket amtet en mer detaljert plan for kjedebrua. Major Garben utarbeidet en plan og fikk i tillegg Ingeniørbrigaden til å uttale seg. De uttalte blant annet:
Major Garbens konstruktion af denne Bro er udarbeidet med al den Tænksomhed, Orden, Tydelighed og Forsigtighed som billighed kan fordres.
..Kjædebru sikrer en længere Varighed end en af Træ ligesom det ville være hæderligt for Nationen om et sådant Kunstværk blev utført.
Videre skrev de at det var billigere med trebru på Vittenberg. Dermed anbefalte også Garben en bru ved Vittenberg til amtet, inntil det er økonomisk grunnlag for å bygge på Fossum “af mer forgængeligt Materiale”.
Siden brua kostet over 400 spesidaler måtte planen godkjennes av en siste kommisjon. Tiden gikk, men vegloven måtte følges. Så først i 1837 kunne Garben sende denne videre til departementet, sammen med søknad om statsfinansiering.
Nytt forslag
I 1838 kom endelig svaret fra departement. Det ble avslag om statsfinansiering.
Samtidig kom det et tilbud fra sundeierne ved Onstadsund om en privatfinansiert bru, mot retten til å kreve bompenger. De kom også med et ganske høyt krav til godtgjørelse. Veginspektør Michelet frarådet dette i stor grad. Blant annet mente han det kun viste til at sundeierne ville skape seg selv en god inntekt. I tillegg nevnte han at i følge vegloven kunne ikke dette lastes de reisende.
Etter avslaget gikk nå kommisjon, amtet, departement, brigaden og alle involverte i tenkeboksen. Det gikk ennå et par år uten at det skjedde noe.
Nå begynte man å bli litt rastløse her i distriktet, for bru var på høy tid. Så, 6, 7. og 8. april 1840 satte veikommisjonen i Smaalenenes Amtsformandskab seg på ny ned, sammen med ordførerne i de interesserte kommunene for å undersøke og drøfte saken videre. Det var et intenst og krevende møte med både arkitekter, ingeniører og andre kyndige innom. Men ingenting ble vedtatt. Det kom også et nytt forslag til brusted, nemlig Solbergfoss. Det gjorde ikke saken lettere, men vurderingen av disse 3 forslagene ble overdratt til ingeniørløitnant Bergh og veginspektør Michelet. De gjorde klart et forslag i 1841 og de var klare på at Solbergfoss burde velges. Forslaget ble sendt til behandling av amttinget, og 10. juni 1841 da amttinget var samlet kom det en beskjed fra veginspektør Michelet. Arbeidet var satt i gang ved Vittenbergfoss på privat initiativ.
Vittenbergfoss bru
Tidlig i 1832 skjøtet Gulbrand Hansen Randem Haugland gården til sønnen Peder Gulbrandsen. Dessverre døde Peder bare 3 år etter han overtok og hadde ingen naturlige arvtakere som kunne overta gården. Enka hadde ikke midler, søsteren bodde på Tonerud og hadde ikke noe videre ønske om å ta på seg mer. Barna var for unge og ikke klare for å ta seg av alt som følger med en gård.
Så i årene mellom 1832 og 1835 er kildene uklare på hvem som står som eier. Antagelig var det søsteren til Peder frem til barna ble større. Denne muligheten benyttet sundeierne av Onstadsund seg av. Og i 1835 ble skifte etter Peder satt og sønnene Hans og Ingebret Pedersen, henholdsvis 21 og 18 år, kjøpte gården Haugland med sundrettigheter sammen med Christopher Olsen Nes og Anders Petersen Kaatorp (fra Kåtorp i Rakkestad, ikke Spydeberg). Familien fra Randum i Eidsberg og familien Nes hadde koblinger fra tidligere via sine eierskap i Sundgaarden ved Onstadsund (på Askimsiden). Så kan vi ha våre teorier om hvorfor det ble slik da det ikke finnes sikre kilder. Kildene sier igjen ikke noe om hva som skjedde, men samme dag skjøtet Hans og Ingebret sin del til Christopher og Anders.
Dette kjøpet skjedde på en måte i hemmelighet overfor veikommisjonen (selv om alt kunne sjekkes i etterkant). Gården ble nok kjøpt både på grunn av et mulig brusted og som bosted til Kaatorp. Men etter avslag på statsfinansiering fikk de litt blod på tann. De hadde også håpet på et avslag, for en statsfinansiert bru hadde senket deres inntekt betydelig. De kontaktet så herredsstyret i Trøgstad med tanke på å låne penger. De hadde jo sitt eget syn på saken og ville veldig gjerne ha en bro over til seg.
I den første lånesøknaden foreslo sundeierne at gårdene i Trøgstad skulle slippe sundtoll (som nå ble betalt for å ha fergetrafikken på Onstadsund) og i stedet betale for hver overfart. Dette avslo herredsstyret i Trøgstad med en gang.
Christopher og Anders ga seg ikke så lett, så de la fram et nytt forslag.
Forslaget lød på at Trøgstad herred kunne gi et lån på 600 spesidaler. Da kunne de få annen prioritets pant i Haugland gård og i tillegg skulle innbyggerne i Trøgstad unnlates fra å betale sedvanlig sundtoll. Med en nedbetalingstid på 10 år. Dette gikk Trøgstad herred med på og Vittenbergfoss bru var dermed et stort skritt nærmere realisering. Samtidig kom det mer penger fra et uventet hold. Skal vi tro på ryktene var det Herr Roll på Haugen gård.
En vannsag ble bygd på stedet, så materialene var “kortreiste”. Dermed kunne de også sette opp brua ganske raskt, og allerede på høsten 1841 sto den ferdig. Brua ble kledd inn med høye bord på begge sider og hadde et tak. Det var en dobbel port i hver ende, så det kunne holdes kontroll på hvem som skulle betale hva for kryssing til den andre siden.
På innvielsesdagen var formannskapene i de tilgrensende bygdene invitert. For å vise hvor solid brua var ble en vekt på 35 skippund, eller rundt 5600 kg., kjørt fram og tilbake. Etterpå stod nesten 300 mennesker ute på den på én gang.
I desember 1841 søkte brubyggerne om bevilling til et gjestgiveri og skysstasjon på Haugland. Men det ble avslått.
Ut på nyåret, den 30. mai 1842 ble brua besiktiget og taksert av veimyndighetene. De målte den til 96 fot lang (nesten 30 meter) og 16 fot bred (nesten 5 meter), og takserte til 1380 spesidaler og 3 ort. Men siden brua hadde vegger, tak og en dobbel port ble det lagt på 8 spesidaler. Takstmennene mente at brua var oppført av forsvarlig gode materialer, men dimensjonene på treverket kunne gjerne vært større. Tømmermannsarbeidet var forsvarlig utført, men de mente at murerarbeidet og fundamentet ved landkarene var mindre godt.
Det var beundringsverdig at “vanlige bygdefolk” turte å gå i gang med slikt et prosjekt, og i tillegg klarte å fullføre det.
Statsfinansiering?
Rett etter innvielsen var det amtsting igjen. Der ble det diskutert å løse inn brua, men veikomitéens innstilling var klar: «Formedelst de forviklede og Indgribende Forhold med Onstad Sunds Eiere udsettes Beslutningen». De påpeker samtidig at brua over Glomma burde være et statsanliggende. Det ble søkt til Finansdepartementet, men denne gangen var de ennå raskere med avslag og begrunnet det blant annet med at brua var bygd altfor lavt. De nevnte flommen i 1789 og bare med det vannivået hadde Vittenbergfoss bru ligget under vann. Så, igjen ble et prosjekt med en statsfinansiert bru lagt på is.
Om man skal tro aviser på denne tiden, var ikke Vittenbergfoss bru så mye i bruk og folk brukte fremdeles Onstadsund. Folk fra Trøgstad og Baastad foretrakk fremdeles båt fra Sandstangen. Det var tunge og bratte bakker både opp ved Vittenberg og ved Haugland, samtidig som veiene var dårlige og ble veldig klinete om det regnet. Derfor ble det raskt snakket om nye veitraséer.
Amtstinget i 1847 tok opp flere slike forslag men i denne omgang var det et forslag som pekte seg ut. Det var forslaget til Ingeniørbrigaden med løitnant Bergh i spissen. De mente en trasé litt nordover hadde gjort seg. På Trøgstadsiden valgte de en slakere vei opp Holsvika og rett til Heiestad, så ned til dagens Mørkved. På Spydebergsiden også en slakere oppstigning og deretter til Haugen gård. Amtet var veldig førnøyd med dette og veikommitéen begynte sin budsjettering. De kom til at veien ville komme på 16740 spesidaler og at amtet skulle bidra med 1/5 av utgiftene mot at brua ble kjøpt eller at ny bru ble bygd.
Imidlertid hadde ordføreren i Askim et tillegg. Han mente fremdeles Fossum-alternativet ville vært best for amtet. Dette ville gi 5 kilometer lengre vei til Christiania, så han gikk for et kompromiss ved Solbergfoss. Men når det skulle stemmes fulgte han likevel flertallet. Selv om Smaalenene Amt hadde vedtatt dette, måtte også Akershus være enige for å få dette til. De ville ikke klare sin store del av utgiftene, så der ble det avslag.
I mellomtiden og mens det ble ventet på svar fra Akershus hadde departementet hyret ingeniørkaptein Finne til å se nærmere på forslaget til Bergh. I all hovedsak kom han frem til at det burde forandres endel på planene i Akershus, men også legge et chaussédekke (pukksteinsdekke) helt fra Christiania til Mørkved. Forståelig nok ble dette mye dyrere og av den grunn foreslo departementet å heller pukklegge et mindre stykke i første omgang. Dette ble til “Ljabruchausséen” og gikk altså fra Christiania til Ljabru.
Men tilbake til Vittenbergfoss. Her ble planen redusert til kun å omhandle innkjøp av brua og ombygging av veien på begge sider, men ikke noe pukk. Nå ble det derimot avslått av Smaalenene amt der de begrunnet seg med litt uklarhet. Men det gikk til dels på lavkonjunktur (liten økonomisk aktivitet) og til dels på tidligere vedtak (fra lenger tilbake). Veikommitéen stilte seg imidlertid positiv til dette, og ville ha amtet til fortsatt å tenke på det. Selv om de også skrev at Solbergfoss-alternativet nå burde undersøkes nøye i forkant. Og igjen steppet ingeniørløitnant Bergh inn for å undersøke. I 1850 tegnet han et kart med en sammenligning over de eksisterende strekningene.
Der kom også Fossum inn som et alternativ igjen, men det har sin egen historie.
Igjen stoppet arbeidet opp et par år, for nå skjedde det som departementet på en måte hadde sett for seg kunne skje, en ny flom.
Ulykkesår
Ganske tett opptil da veikomitéen mottok Berghs forslag, kom nyheten om den tragiske ulykken. Vi kan lese i Norske Rigstidende den 12. juni 1850 at Glomma har så høy vannføring at den er på sitt største siden 1789
“og som en Følge deraf truede den haardt den for et Par Privatmænds Regning opbyggede Vittenberg bro”.
Anders Petersen Kaatorp, hans sønn Nils Andersen, Christopher Nes’ sønn, Johannes Christophersen og brumannen hastet til brua og ville første legge vekt på den, i håp om at brua ville bli tung nok til å ikke bli revet i stykker av vannmassene. De kjørte på med mange steiner. Ingenting hjalp. Derfor bestemte de seg for å fjerne veggene og deretter tak for å la strømmen av vann gå lett forbi. Da de holdt på med veggene ble strømmen altfor sterk og brua måtte gi tapt. Det som verre var, var at alle de fire gutta fulgte med brua nedover elva.
Om vi tar en titt i datidens aviser er det to forskjellig utfall av ulykken. Noen sier at brumannen reddet seg i land og overlevde, og andre sier at alle fire druknet. I Norsk Rigstidende skrev de at om mennene skulle bli funnet igjen, var det i så fall på slump.
Men det finnes flere kilder. Blant annet kirkebøker og annet dokumentert materiale. Etter en tur i Enebakk kirkebok finner man den 31. mai 1850 at Johannes Christophersen, 36 år gammel, druknet ved Vittenberg foss. Så tar vi en tur til Rakkestad. Der finner man 31. mai 1850 Anders Petersen, 60 år, druknet i Glommen og funnet på Lindhol(Eidsberg) og lenger ned på samme side Ungkarl Nils Andersen, 22 år, druknet i Glommen og blev først funnet den 21. juli.
I følge Spydeberg bygdebok skal det finnes et tidsvitne som fortalte om dette i Øvre Smaalenene i 1924. Det var Nils Væthre, og skal selv ha opplevd at Anders Petersen Kaatorp og Johannes Christophersen ble funnet ved Lindhol. Nils Andersen skal ha blitt funnet i Fossumevja og husmannen på Nes skal etter sigende ha blitt funnet ved Kykkelsrud. Det er også antatt at brumannen og husmannen på Nes er de samme. Etter flere dykk i kirkebøker og bygdebøker, er det hittil ikke funnet noe dokumentasjon på at flere enn de tre som druknet. Ulykken ble omtalt i utallige aviser, både lokale og landsdekkende og det var en stor tragedie. Både med tanke på de avdøde og brua. Selv om de fleste hadde foretrukket Onstadsund og blant annet Sandstangen også i disse årene, ble brua sett på som en begynnelse på fremtiden.
Tenk på hvordan Indre Østfold kunne sett ut om denne brua hadde fortsatt og hovedveiene hadde vært i dette området.
Nå sto man der da, uten bru. De fleste, både lokale og langtveisfarende brukte som skrevet, Onstadsund, så de ble ikke store omveltningen å fremdeles bare bruke det. Men for mange trøgstinger var dette et nederlag. I etterspillet av flomulykken, ble det fremmet et sterkt ønske fra innbyggere i Trøgstad, Rødenes og Høland om at brua måtte bygges opp igjen. Dette vant ingen interesse og ble derfor avslått.
Haugland gård ble delt i to i 1849, altså året før ulykken, og Christopher ble eier av Haugland søndre. Sønnen, Jens Christophersen overtok her etterhvert. Vi ser også at Cristopher Olsen Nes, sammen med sønnen Ole Christophersen drev Onstadsund med sin fergetrafikk videre til de solgte i 1872. Haugland nordre ble overdratt til Eli Andersdatter og Olea Nilsdatter. Disse er henholdsvis søster og stesøster av Nils Andersen.
I dag ser vi lite til brustedet og etter Solbergfoss ble demmet opp, er også vannstanden høyere. Det ser altså ikke likt ut. Men brufester på Spydebergsiden var fremdeles synlige til langt ut på 1900-tallet. På Trøgstadsiden ble alt derimot fjernet ganske tidlig.
Kilder: Wiwar J. N. Wilses kartopptegninger Erindringer av Ole Mørk Isefjær Bruene ved Fossum Tidsbilde 1840 av Henry Rogstad Jubileumsskrift Trøgstad Herred 1837-1937 Morgenbladet Norske Rigstidende Spydeberg bygdebok Smaalenenes avis Kirkebøker Google earth
Legg igjen en kommentar