Som klangen fra malmtunge klokker
lyder ditt eldgamle navn:
Vimar, a Vimum – det lokker minner om lengsel og savn.
For ingen kan tyde det navnet
ingen som kjenner det nu.
Nå – lat oss glemme det savnet,
for ingen er lager som du.
Her var det jo vi fødtes,
levet i barndommens år.
Her var det jo vi møttes,
dengang i ungdommens vår.
Ja, husker du fossene bruste,
og Glomma der jog av sted?
Og minnes du Glomma suste?
Det var som en bønn om fred.
Glomma den ligger der stille,
hemmet av mur, av dam.
Fremad mot havet den ville,
bryte seg vei og fram!
Men Øieren øst der i landet,
er vakreste vann som finns,
og lærer du den å kjenne,
er det den du siden vil minns.
Og Lyseren smilende rolig,
skinner i junidags glans.
Den speiler så mangen bolig,
og i kveld er det Santehans.
Ja åser og sletter og lier,
de finner du rundt her omkring.
Skogen står taus, den tier,
den verner så mange ting.
For gjemt bak de skogkledte åser,
der ligger det gård og grend.
For bygden er delt som i båser,
hvor helst du så enn kommer hen.
Men unntak gjør «Sentrumsbyen»,
se bare hvor den vokser frem.
Den vokser og vokser – den byen,
med hundreder vakre hjem.
Når så mot kveld det lakker,
og dagen har endt sin gang.
Kjære min bygd, jeg takker,
takker deg med min sang.
