Forfattet av Knut Andresen i 2006.
l dag lever vi et kommunikasjonssamfunn som nesten ikke kjenner noen grenser eller begrensninger. Datamaskinen med internett, telefonen, mobiltelefonen, og jeg vet ikke hva, er snart allemannseie. «Ingenting er som før”, sier vi gjeme! I mine guttedager hjemme på Solheim i Hovin, var det bare to av våre nærmeste naboer som hadde telefon, av typen sveivetelefon. Det var Kasper Heiås på Berger Sør og Olga og Einar Kallum på Berger Nord. Om nødvendig, gikk vi dit for å ringe, og der var det aldri nei!
På bedehuset Betel, vel 2 km. i klar luftlinje fra Solheim, bodde Martha og John med «småjentene» sine. De var blant mange, våre gode omgangsvenner. Søndagen var hviledag og tid for å pleie vennskaplige kaffebesøk m.m. Det hendte ikke sjelden at både de eller mamma/pappa/vi ønsket besøk. Hvordan skulle de få gitt beskjed om det? Jo, her var det at Betel- og Solheim-vennene visste råd.
De opprettet et helt internt «trådløst kommunikasjonssystem”: Ønsket den ene part besøk eller besøke den annen, hengte de ut et stort hvitt, godt synlig klede. Var svaret ja, og det var det som oftest, kom en tilsvarende god synlig beskjed tilbake. Avtalt, enkelt og billig og selvsagt med klare begrensninger, men det fungerte! «Kjærlighet oppfinnsom gjør …”, heter det i en gammel salme.
Omskrevet vil jeg her anvende utsagnet på hva et godt vennskap og naboskap kan «finne på!» l dag er bedehuset Betel ikke mer og “gamle» Solheim er borte. Her er nye eiere og nye hus. Nei! «Ingenting er som før», ei heller for oss som hadde vår barndom og oppvekst i «Berger-kroken”. Gode barndomsminner er en rikdom som nå i modne år fyller oss med glede og takknemlighet.
Skrevet av Knut Andresen 2006, og gjengitt med tillatelse i Spydeberghistorien.
Tidligere utgitt i Onsdagsklubbens, “Spydeberg minner”.
Spydeberghistorien retter en stor takk til Knut som har bidratt med denne historien.
Legg igjen en kommentar