Spydeberg anno 1915 – Tredje del

Utgitt av produsenten Carl Normann. Informasjon skrevet av Arve Tomt Gundersen, for Spydeberghistorien.

I 1913 ble gården solgt til kjøpmann Sigvart Myhre og gikk deretter under navnet «Myhrergården». Før dette var kjøpmannen Mattias O. Simenstad som drev landhandelen. Og som du allerede har gjettet gikk den da under navnet «Simenstadgården».  Det at en bygning fikk navn etter eier/leietaker var ikke så uvanlig, og er fortsatt en tradisjon i dag. 

Myhre var opprinnelig fra Høland, men bosatte seg raskt i Spydeberg. Faktisk drev han landhandelen vi ser på bilde i hele 25 år. Selve butikken besto av et stort rom, med inngang fra siden av bygningen. Noen av rommene rundt lokalet ble benyttet som lager. Det sies at det var alt fra mjøl til piggtråd. I andre etasje drev han med manufaktur. Det var mange handelsbetjenter som jobbet i butikken til Myhre. Og den kanskje mest kjente var Odd Svarstad fra 1921. 

Myhre drev også eget bakeri i gården. Og det er ganske trolig at de forrige eierne også gjorde det samme, da det var vanlig med salg av bakst i landhandelen.  Eiendommen skulle bytte eiere mange ganger frem til i dag. Selv Spydeberg kommune var eiere i 1960. Tanken var å bruke bygningen som herredshus. Noe ikke alle medlemmer av kommunestyret var enige om. Gården ble leid ut noen år før den igjen ble solgt. Blant annet leide posten første etasje i perioden 1957 – 1984. En av de mest kjente leietagere av bygningen var nok klesfabrikken Støle, spesielt kjent for «Stølebuksa». 

Bygningen begynte å bli gammel og svært slitt ut på 1980 og 1990 tallet. Og det spøkte lenge med rivemonsteret. Men huset hadde sjel og navnet «Skulberggården» var tilbake for lenge siden. Flere privatpesoner gikk sammen, kjøpte gården, renoverte og bygget den om. Frem til 2010 hadde også bygningen fått tilbake den klassiske sveitserstilen. Noe som er i varetatt av byggherre den dag i dag selv om gården nå er endret til en leiegård med leiligheter. 

Videre midt i bildet skimter vi gården Lyhaug øvre. Den ble oppført av M. C. Langeli i 1911. Her finner vi Fredriks Pizza i dag. Og solarium i et tilbygg på siden. Men det har vært svært mye aktivitet i denne bygningen. Bygdas første apotek åpnet i byggeåret 1911. John Egeland drev John´s Manufaktur i 20 år og Kari Svarstad drev Odd Svarstads Etf. Det har vært drevet kiosk med flere eiere. Essen blomster var innom en periode og mye annet som jeg kan fortelle om ved en annen anledning. 

Som vi ser, gutter er gutter og nysgjerrige på fotografen. Fotografen Carl Norman kjørte rundt i en knall rød firmabil. Så han ble godt lagt merke til. Legg også merke til guttenes sykler. Skal vi tro de er av merket Cresent og var kjøpt hos Kristian Berg som på denne tiden hadde verksted og utsalg i bygningen Bristol? 

Sist i bildet ser vi den enorme Hjørnestadgården. Denne eiendommen var en del av en ganske stor eiendom som ble kjøpt av Thorvald Hoff i 1911. Han delte opp eiendommen i mindre tomter. Selv bygget han eiendommen Kvil. Så gikk han sammen med familie, og inngiftede familiemedlemmene Johan T. Hoff på Ramstad, og Thorvald Moen på Bøhler hvor de satte i gang dette enorme prosjektet som skulle bli bygdas første «kjøpesenter» om vi kan beskrive den slik. Den store trebygningen var på hele 376 kvadratmeter og strakk seg over 3 etasjer. For å holde hele bygningen varm ble det satt inn 30 vedovner fordelt rundt i bygningen. Gården sto ferdig i 1915. Jeg skal skrive litt mer detaljert om gården, leietagere og forretningene i en annen artikkel. Men nevner allikevel litt om aktiviteten i 1915. Anna og Bertha Skulberg drev broderi og moteforretning, Sven og Lina Hauer drev kolonial, H. Woldestad drev kjøttforretning, Alette Hoff drev pensjonat i andre etasje, Krosby drev kafé, og mye annet. Et titalls forretninger holdt til her de neste årene. Posten flyttet fra jernbanestasjonen i 1919 og inn i Hjørnestad. Eventyret skulle ikke vare så lenge, for i april 1935 inntraff en katastrofe. Hele Hjørnestadgården brant ned til grunnen. 

I etterkant av brannen fikk kommunen raskt fart på oppgradering av det gamle «brannvesenet», da de ikke hadde noen som helst sjanse til å redde bygningen med det lille utstyret og dårlige vanntilførselen som fantes i 1935.