Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Denne bygningen kalles i dag Skulberggården, men har opp gjennom årene hatt flere navn, gjerne etter hva som var i bygget. Navn som Simenstadgården, Myhregården, Stølebygget og Posthuset er nok kjent.
Året etter at Østre linje var ferdig i 1882, kjøpte Martin Christensen Langeli et større tomteareal av Anders Engebretsen Grini. Nærmere jernbanen kom han ikke.
Også Anton Kristiansen Skulberg, som eide området rundt stasjonen, så utviklingspotensialet i området. Han var derfor avventende med å selge grunn her, og i 1893-94 bygde han Skulberggården.
Bygget ble reist av byggmester August Lundem fra Svinndal for Skulberg i 1893/1894. Den gang ble det utført i sveitserstil.
10. september 1894 åpnet landhandelen M. O. Simenstad. Mathias Olsen Simenstad fra Sande i Vestfold leide deler av første etasje til landhandel og bodde selv i gården.
Anton Skulberg døde i 1903, så kona Gunhild tok over som eier.
Handelsbetjent var Olaf Glende frem til ca. 1905 da han åpnet sin egen landhandel på Støkken. M. O. Simenstad drev noen år til, men sommeren 1909 fikk varebeholdningen ny eier og firmaet opphørte. Simenstad flyttet så til Kristiania og åpnet ny landhandel der.
Fra 1896 til 1910 var det også privatskole i 2. etasje. Elevantallet var på alt mellom 8 og 26.
Som nærmeste nabo til jernbanestasjonen hadde kjøpmann Simenstad i Skulberggården i lengre tid irritert seg over denne godstrafikken som skremte bort kundene fra butikken hans. I 1898 skrev han brev til «Sundhedskommisjonen» om hvordan han oppfattet situasjonen. Han ba om at trafikken stanses om sommeren og at det bygges et eget «gjødselspor». For bedre å forstå situasjonen koster vi på oss noen sitater fra brevet hans:
« … Der går ikke en eneste dag uden at der aflesses flere vogne med pudret, og det lige udenfor min butikdør. Den stank dette forårsager er rent uudholdelig og generende både for mig og min forretning. … Det er en anden ting også ved denne trafik, som jeg nu skal få lov at påtale samtidig og det er de vogne og kjærrer man benytter at kjøre pudret i. Disse er mang en gang ikke på langt nær tette, og er da pudretten blød, som den i de fleste tilfelder er, så rinder
der en hel del både på veiene og jernbanens tomt. På den måde blir man jo aldrig klar denne afskyelige stank, og at det er farligt for sundheden kan man vel ikke betvile.»
Pudrett er handelsgjødsel som kan være ekskrementer fra både mennesker og dyr.
Som nevnt fikk landhandelen ny eier sommeren 1909. Sigvart Myhre fra Rakkestad/Høland kjøper landhandelen med hele varebeholdningen av Simenstad og han flytter også inn i bygget. I oktober 1910 kjøper Myhre hele Skulberggården av Gunhild Skulberg, og folk begynte å kalle det Myhre gården etter noen år.
Myhre drev også landhandel i første etasje. Men han begynte også med manufaktursalg i andre etasje.
Noen anekdoter fra Myhres tid:
Oscar Stokkebæk som var handelsbetjent i nesten 10 år, fortalte at Myhre ofte kjørte over ved Solbergfoss med varer. Da hadde han alltid en revolver i lomma.
Ifølge bygdeboka skal visstnok presten Cristoph Heinrich Møller-Nielsen en gang ha spurt med innslag av dansk etter en ko-ost(ku-ost). Da skal handelsbetjenten(muligens Odd Svarstad) ha spurt tilbake: – Med kort eller langt skaft?
I 1923-1927 hadde Myhre også sitt eget bakeri, med Edvin O. Løkke som baker. Reidar Dahl fortsatte som baker i gården fram til 1932. Varene hans ble solgt i delen av Spydeberg Handelsforening som var mot jernbanen.
I forbindelse med tariffoppgjøret i 1931 ble det foretatt en lockout som gjaldt en del tobakksprodusenter.
Askim og omegns faglige Samorganisasjon skrev et opprop i Folkets Røst(avis) der de ramset opp butikker i distriktet som likevel hadde handlet med tobakksvarer fra disse produsentene. En av bilene til Sigvart Myhre(nr. 4116) hadde visst fraktet disse varene. De henstilte ettertrykkelig alle til å ikke handle tobakk fra de blokkerte bedriftene, og skrev at dette ble sett på som en usolidarisk handling.
Neste baker var Johannes Andersen.
Den 10. mai 1938 kunne Emil Ansgar Skullerud åpne sin nye landhandel i gården. Det stod 10.april i annonsen, men om folk dukket opp denne dagen, kom de nok til stengt dør. Nå ble gården kalt Skullerudgården på folkemunne.
I 1939 overtok Olaf Kaare Granås bakeriet til Skullerud.
Nå begynte et mørkt kapittel i Norges historie som varte i 5 år. Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland og det betydde også rasjonering.
I 1943 kommer den spede begynnelsen til Spydeberg bakeri og konditori. I et lite lokale i kjelleren startet Bakermester Hans Pedersen. Han drev her her fram til 1947 før han flyttet til Sørbybygget.
På 1950-tallet kom diskusjonen om behovet for herredshus i Spydeberg og for ikke gå for dypt inn i det, kjøpte Spydeberg kommune bygningen i 1960. Tanken var å bruke det som herredshus, men det var valg og det nye kommunestyret som overtok i 1960, mente at kommunen heller burde bygge nytt administrasjonsbygg.
Kommunen forsøkte å selge eiendommen igjen, men uten hell. I stedet ble lokalene leid ut.
Posten hadde leid lokaler i Skulberggården fra 1957 og fortsatte til 1984.
Postmestere i perioden var:
1857-1962: Thoralf Olsen
1963-1971: Ole B. Borgestrand
1972-1984: Hans Jakob Bjerke
Posten flyttet fra Skulberggården til nye lokaler på Tebo.
Fra ca. 1962 til 1975 hadde Peder Borge et lite skomakerlokale her. Han drev mange år som bygdeskomaker av den gamle skolen, så tok han til veven i tillegg og lagde filleryer. Han fikk gamle filler av Støle Konfeksjon som han bearbeidet.
I mars 1966 åpnet glassmester Olav Bjerkehagen sitt verksted her. Han drev til rundt 1970 da han flyttet til Doggetorp.
Spydeberg skytterlag hadde innetrening i kjelleren også en stund frem til de flyttet til Hovin skole 7. oktober 1986.
I denne perioden var også Støle leietaker. Alpinisten Petter Støle leide andre etasje og begynte å produsere sportsklær. Men etter han i 1969 bestemte seg for å satse på bukser, skjøt omsetningen til himmels.
I hagen var det både stikkelsbær, solbær og epler, og siden det ikke ble brukt som bolig lenger var dette et yndet sted for 'slang' ;)
I 1979 fikk Støle godkjent å bygge seg nytt bygg, men det meste dro ut i tid så først i januar 1985 flyttet de.
Hele Skulberggården sto nå tom, og mange mente at Skulberggården var verdiløs og hadde utspilt sin rolle. Det ble fremmet forslag til kommunestyret om riving av bygningen. I innstillingen til kommunestyret sto det:
«gården er ikke verneverdig, og i forhold til de planer som eksisterer for området mener rådmannen at gården ikke bør gis noen framtidig funksjon.»
Forslaget om riving møtte, forståelig nok, motstand. Spesielt fra de som hadde kjennskap til gårdens historie og betydning. Bygningen representerer den siste rest av det gamle handelssenteret ved jernbanen. Det kom mange kreative
forslag til hva bygningen kunne brukes til, flere mente den kunne egne seg til ulike kulturformål.
1. oktober 1986 kjøpte firmaet A/S Prolog Skulberggården for kr. 430 000.- A/S Prolog og firmaer som Profakt og Process AS flyttet inn. Store planer var på tapetet. Skulberggården skulle bygges om totalt, eventuelt rives. Det var planer om et nytt og større bygg med en grunnflate på mer enn 500 kvadratmeter i tre etasjer. Ønsket var å gjenskape Skulberggården som et handelssenter med flere forretninger. I tillegg ønsket de å inngå avtale med offentlige kontorer som lensmannen, ligningskontoret og trygdekontoret. Prolog fikk økonomiske problemer ganske tidlig mye på grunn av 80-tallets bankkrise, oljeprisfall, aksjekrakk og statlige overtakelser, så det ble med planene.
Bygget ble igjen stående tomt en periode og i 1992 var igjen bygningens framtid truet. For å sikre eiendommen slo en gruppe med privatpersoner seg sammen og kjøper den i fellesskap under selskapet AS Skulberggården.
I 1995 selges Skulberggården til datafirmaet Respons AS Ved Tommy Stubberud og Kyrre Havelin. Selv husker jeg PC-skjermen på et kontor ut mot veien som alltid sto på og fungerte som «gatelys».
Bygningen ble modernisert og påbygd en etasje i 1999. Samtidig ble den delvis tilbakeført til opprinnelig sveitserstil. En flott bygning er det blitt 😉
I 2004 kjøpte det finskeide Tieto Enator AS (nå tietoEVRY) opp Respons. Det ble satt et krav i oppkjøpet, en genistrek. Arbeidsplassene måtte forbli i Spydeberg i minimum 10 år.
Når Tieto Enator flyttet i 2014 var bygget fremdeles på «nesten» samme hender. Tommy Stubberud døde i 2008 og Kyrre Havelin kjøpte resten av arvingene.
Det ble forsøkt solgt som næringseiendom, men med nye krav (bl.a. til unversell utforming) gikk salget tregt. Så fra slutten på 2015 begynte ombyggingen til leiligheter.
Og slik ser det ut idet vi er kommet til 2023.
Kilder: Torstein Skjoldens erindringer/Spydebergminner Kyrre Havelin Kari/Odd Petter Svarstad Jo Inge Auren/Runar Sørensen Bygdeboka Ulike aviser Tinglysninger Grunnbok Digitalt Arkiv
Legg igjen en kommentar