Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Den 20. februar i året 1683 ble Gunhild Stub dømt for hekseri. Hun var datter av Sogneprest i Ullensaker Magister Kjeld Stub og kona til Hans Lauritsen som var Sogneprest i Spydeberg fra 1671 – 1695.
Rundt nyttår nesten 2 måneder i forveien hadde det vært forlovelsesfest og «festerøl» på Østre Askim gård. Det var datteren til sogneprest Engelbret Dringelberg som forlovet seg og kirkens folk, lokale embetsmenn samt «den høyere øvrigheta» var invitert. Her var blant annet Sogneprest Hans Lauritzen med kone Gunhild Stub fra Spydeberg.
Utpå kvelden, etter ølet hadde gjort sin virkning, ble stemningen ganske så åpenhjertig og vennlig.
Samtalene gikk lystig og på et tidspunkt ble det påstått at Asbjørn Ihlen hadde skaffet seg mye jern på en overnaturlig måte. Da sa Gunhild at hun visste om «like vekt smør for jern». Ihlen la så til at han kunne lese Fadervår «på tre meninger». Disse setningene gir kanskje ikke så stor mening i dag, men de hadde nok med trolldomskunsten å gjøre.
Til dette svarte Gunhild at hun var klokere enn andre og føyde til:
«Lær meg da smørbønnen! Jeg bor så nær utmed Blåkollen.»
Blåkollen var stedet der djevelen danset med heksene.
Så Ihlen svarte med Fadervår med tillegg som skulle ha trolldomskraft.
Etter denne festen begynte ryktene å svirre og Asbjørn Ihlen følte det ble spredd dårlige og fæle rykter om ham.
Så, han gikk til det skritt og stevne Gunhild og tre andre for retten. Og han fikk med seg bl.a. Hans klokker som vitne for hva Gunhild hadde sagt.
Dagen kom da alle sammen møtte opp i retten, men da ville plutselig ingen av vitnene si noe. Så retten hadde ikke noe annet valg enn å frafalle tiltalen.
Dette var den siste registrerte trolldomsprosessen i Østfold og ble i tingboka omtalt som «En sær Sag».
I realiteten var dette mer en injuriesak, men ble ført som trolldomsprosess.
Etter mannens død i 1695 flyttet hun til Haltorp og døde der i 1717.
Gunhild lever i stor armod på sine eldre dager. I fogdregnskapet for 1714 står følgende: « .. meget fattig enke, der av sine søsken og svogere fornemmelig bliver underholdt, og derfor høyligen trenger til den Kongelige Allernådigste forundte frihet» (hun får altså skattefritak).
Kilder: Spydeberg bygdebok "Dette i seg selv lille kall" : fra reformasjonstiden til 1860-årene SAO, Heggen og Frøland sorenskriveri I, F/Fb/L0021: Tingbok, 1683, s. 1b-2a Forskningsartikkel av Atle Steinar Langekiehl
Legg igjen en kommentar