I bygda vår er en park så fin,
nu vil vi ta oss en tur derinn
og rett oss fryde og hvile nyde
med åpent sinn.
Og fugleskaren den stemmer op
og solen spiller på blad og knopp.
Av duggen nipper linnerla og tripper
med lette kropp.
Men benken, akk den er skjev og skral
og passer ikke i grønne sal.
For marikåpen ei vei er åpen
for bare tra'l.
No' rustent jernskrap mot himlen står
det fikk vel neppe sin plass der i år.
Et minnesmerke, vår slekt den sterke
jo herved får.
Og sagflishaugen og rusk og rask
og papirmasser av alle slags.
Nei, slik forstemmer, og vi ei lenger
vil hvile her.
Gjennem parkens ganger nu veien går
til Idrettsplassen. Ja, mange får
nu synet nyde og ved det sig fryde
i fremtids år.
Forfatter ukjent.
Spydeberg, 1. juni. 1929
Legg igjen en kommentar