Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Onstadsund er en litt bortgjemt og ikke så veldig kjent perle inntil Glomma. Hvertfall ikke for de som ikke er så lokalkjent. Veiene inn hit er i dag, både fra Spydeberg- og Askimsiden, for det meste brukt som gårdsveier og ikke mye minner om at dette er en del av en gammel Kongevei.
På Spydebergsiden er adkomsten via Hovin kirke og Sundås (som er opphavet til Sunnaas sykehus på Nesodden), mens på Askimsiden kommer man hit via Solbergfossveien og Sundveien. Veien går forbi gårdene Onstad nordre og søndre, Huer og Sundgård i enden.
I mange hundre år var dette et travelt og veldig viktig fergested. Det var også eneste større overfart over Glomma i distriktet. Her gikk det både robåter og ferger til alle døgnets tider, men både fergehold og operative tider har gått opp og ned gjennom årene fergestedet var i bruk.
Det lever ennå historier om lange køer av hestekjøretøy og andre trekkdyr her, helt opp til Haraldstad Gård på Askimsiden. Det var også den gang som nå, visse folk som mente de hadde fortrinnsrett; så det skal ha oppstått en god del “disputer” og slagsmål.
Det første man har funnet nedskrevet om Onstadsund er fra 30. april 1599. Da møttes representanter fra sognene i området for å gi forslag på driften av sundstedet. Eier i 1599 var Simmen Matisen. Etter Simmen het sundeieren Madtz Sundgaard, og vi kan lese om denne karen blant annet i Lensregnskapene for 1612-1613. Det var ikke stort mer å finne om han, så vi tar en titt på neste eier. Han het Mattis Knudzen og kom inn i bildet i 1617-1618. Vi finner ham i samme skatteliste og der hadde skattemyndighetene bestemt seg for å innkreve en forløper til sundskatt fra Mattis. Men når vi tar en titt i Fogdregnskapet bemerkes det at denne skyld “maa uden tvifl være pålagt Sundet i seg self”. Neste gang vi hører om Mattis var ikke lykken på hans side og han blir i 1624 suspendert som fergemann i 6 år. I tillegg blir han ilagt en diger bot for å ha hjulpet to rømte fanger over sundet.
Avløseren hans mellom 1624 og 1630 var Jens Thorsen, eller Jens fergemand som han ble kallt. Da Mattis i 1630 tok over igjen satt han i 5 år. Da kom enda en ny mann, Nielsz Raffn. Raffn tar over i 1635 og må betale en overdragelsesavgift på 10 riksdaler til den kongelige klasse. Etter arkivene å dømme drev Raffn godt i 10 år. Det samme må man vel si om hans etterfølger Østen Sundgaard óg.
Etter Østen fulgte en Thorbiørn og med ham gikk det nedover. Han blir stevnet til tinget på grunn av diverse klager. Han møtte ikke på tinget og fikk derfor en bot på 0,5 daler for ikke å ha møtt, sammen med en ny inkallelse. Denne gangen møtte han og ble idømt en bot på 9 riksdaler. Før han fikk betalt dør han, og enken Maren Laugesdatter ble sittende igjen med gjelden. Dette var i 1655 og allerede året etter døde sønnen, Lauge Thorbiørnsen. Nå satt Maren virkelig dypt i det.
Mannen hadde stor gjeld og dette var mer enn Maren kunne klare alene. Så hun så ingen annet utvei enn å “selge” gjelden. Hun fikk hjelp til dette av Simen Grøtvedt, men han fikk henne til å gi ham pant i sundtollen som gårdene i distriktet betalte.
Maren var alene med sundrettighetene og i 1661 begynte klagene å hagle. Hun blir stevnet av Fogden og det gikk på at hun ikke hadde vedlikeholdt fergefartøyene noe særlig.
Seks lagrettemedlemmer besøkte derfor Onstad Sund for å se om klagene var berettiget, og det var de absolutt. Så både pram og flåter ble alle kjent udyktige.
Men Maren lovte bot og bedring og det ble med det.
Nå følger mange eierskifter på Sundgården(på Askimsiden), men vi holder oss til selve sundet så om det ønskes mer om dette, anbefaler jeg å slå opp i “Bygdebok for Askim – Gårdshistorie bind 1, side 157 av Martha Østensvig”.
Det var som sagt mange eierskifter, men også bortforpakting og ikke minst rettstvister. Så i all korthet hopper vi frem til 26. april 1698. Da kjøper Holm Hansen Viig fra Enebakk både Sundgården og Onstad sund for 100 riksdaler.
Så, i det herrens år 1716, nærmere bestemt 2. – 5. mai fikk folket på gårdene rundt sundet oppleve noen dramatiske døgn.
Den svenske kongen Karl XII var nettopp kommet hjem fra Tyrkia via Stralsund i Tyskland etter mange år i utlandet. Men han ble ikke så lenge hjemme før han besluttet å angripe Norge. Han samlet det han kunne trenge av proviant, ammunisjon og for å ikke glemme, styrker. Ifølge historien skal enkelte av hans offiserer bemerket at dette angrepet kanskje var litt overilt og ikke så godt planlagt. Da svarte kongen:
“Jag har beslutat eröfra Norge, och ingen rubbning i detta beslut kan således ifrågakomma!”
I mars 1716 krysset han riksgrensen ved Östervallskog i Värmland og den 8. mars observerte noen norske bønder omtrent 3 000 mann på isen på innsjøen Setten sør-øst for Bjørkelangen. Her finnes en rikholdig og interessant historie, men siden dette handler om Onstadsund tar vi det det kortfattet. Karl XII og hans hær dro så til Christiania for å beleire Akershus festning. De ankom 22. mars og møtte her de resterende 4 000 soldater fra den svenske hæren. Kampene med nordmennene var blodige og lange, men svenskene så at dette ble for vanskelig. Så natt til 30. april forlot Karl XII med omtrent 6 000 mann Christiania. Kongen ville ta kommandoen for retretten, men flere av offiserene nektet av sikkerhetsårsaker i og med at de hadde nordmennene i hælene. Generalmajor Hugo Hamilton sa til kongen at han kunne føre en hær frem, men det var noe helt annet å føre retrett. Dermed skal kongen ha svart: “Väl sagt, lär mig da konsten!” Så det ble organisert en fortropp av dragoner, mens baktroppen ble ledet av generalmajor Hamilton.
Allerede på morgenkvisten fikk general Lützow ved Akershus festning samlet de norske styrkene og begynte forfølgelsen. Det var også en styrke på rundt 6 000 mann. Det ble utarbeidet en plan om å utslette den svenske hæren i det de krysset Glomma, så general Cicignon i Fredrikstad kom med 2 000 mann, general Sponneck og oberst Huitfeldt kom med 1 500 fra Moss og general Schøller med 1 200 fra Trøgstad. Sistnevnte var for det meste bønder. Så i alt hadde nordmennene en overlegen styrke på cirka 10 000 menn.
Svenskehæren ankom Spydeberg og Onstadsund den 2. mai, men på grunn av dårlige veier og telehiv ble Lützow nødt til å etterlate seg hæren i nærheten av Oslo. Selv var han nå kun kommet til Kråkstad. Schøller og hans menn hadde derimot kommet til Askimsiden ved Onstadsund for for noen timer siden, så de rakk å sette opp en enkel forskansing med 2 kanoner. De første i svenskehæren som kom ut til sundet oppdaget at 2 ferger var på Askimsiden, fyllt med stein og senket i vannkanten. Men det var et par småbåter de kunne bruke. Så kaptein Rutensparre fikk kommandoen med å frakte rundt 100 soldater over så fort som mulig for å sikre Askimsiden.
Nordmennene skal ha observert dette og etter alt å dømme ble de redde for å gjøre noe. De var jo for det meste var bønder uten krigserfaring, og de andre hadde ikke kommet. De trakk seg så tilbake.
Samtidig ble det sendt folk tilbake til Hovin kirke der de hadde sett en stabel med tømmer som kunne brukes til å bygge nye og flere ferger. Løitnant Dahlfelt fikk ansvaret for byggingen, mens de som ikke var tildelt oppgaver fikk raste på Hovin-jordene. Dette var tømmer som Spydebergs gårder hadde lagt der til å brukes til oppussing av kirken. Ifølge Jacob Nicolai Wilse skal de også ha tatt veggene på Aasheim østre og i skattematrikkelen av 1723 ser vi at denne gården etter det var lagt øde. De fikk fraktet alt tømmeret ned til elva og begynte å bygge. Karl XII lovte soldatene hvile når de var kommet over Glomma, om de jobbet raskt. Og det gikk virkelig unna.
En elvekryssing gjør en hær utrolig sårbar, så han sendte samtidig folk over til Aasheimtangen for å anlegge et batteri med kanoner som skulle forsvare transporten over sundet. Da overfarten begynte sier enkelte kilder at svenskene la Askimsiden under kanonild, men det fremkommer ikke noen skyting under overfarten hos andre kilder. Så hvor sannheten ligger, kan man lure på.
Overfarten gikk også raskt. Det tok dem kun 3 dager.
Det finnes også en historie som er blitt muntlig overlevert mellom flere. Den er om Steinar Hoel fra Hoel gård i Askim. Oldebarnet til Steinar, Kristen Trippestad, fortalte denne historien til A. Dramsdahl som igjen overleverte den til forfatteren av Askim herred 1814-1914, A. Haaheim. Historien sier at Steinar hadde fått lånt noen kanoner ved å ha satt gården sin i pant, og samlet noen karer for så og sette de opp på Huersletta. Da de siste svenskene gikk i land, ble det skutt fra Steinars folk og 2 svensker ble drept. Den ene drepte skal ha vært en major og ble begravet i det som nå er kalt majorholen/svenskeholen på Huer gård.
Steinar og de andre bak kanonene skal ha blitt tatt til fange samtidig med at kanonene ble plombert. Steinar ble så ført frem for kongen, men Karl XII roste Steinar for sin patriotisme og tapperhet.
Senere, mens kongens hær hvilte, ble Steinar også invitert til å sitte ved kongens side ved middagsbordet. Og han fikk beholde kanonene mot at han lovte å ikke brukte de igjen mot svenskene.
Kristen Trippestad fulgte oldefarens fotspor, og var med i kampene på Langnes i 1814.
I nyere tid er det blitt mye diskutert hvorfor Lützow ikke var mer aggressiv i sin forfølgelse?! Hvordan han kunne skylde fullstendig på dårlige veier og telehiv når han etterlater 3000 mann?!
Tilbake til Sundgaard ser vi at i 1723 kjøper Christiania-mannen Liv Holst gården. Vi hører ikke stort om han eller driften før han selger igjen i 1728.
Da kjøper Holm Hansen Viigs sønn, Holm Holmsen Viig, alt sammen tilbake. Denne gangen var prisen steget til hele 1548 riksdaler. I forbindelse med kjøpet står det at Sundgården er fritatt for soldathold. Dette av den grunn at sundtollen skal gå direkte til hold av nødvendige fartøy som skal frakte Kongens tropper og ellers hva kreves i kongelig tjeneste.
Holmsen Viig selger i 1743 til enda en Enebakking ved navn Johannes Gundersen Krogsbøl for 1000 riksdaler. Hvorfor verdien har gått så mye ned vites ikke sikkert, men det kan nok ha noe med at det ikke bor soldater der mer.
Vinteren 1763 reiste J.N.Wilse fra Christiania til Eidsberg der han skulle besøke sin venn Magister Bierregaard som var sogneprest her. Wilse skriver at han reiste via Spydeberg og Hovi gjestgiveri. En kort fjerdingvei unna Hovi lå Onstad sund. Fergen lå på Askimsiden, så man måtte rope over for å få den til å komme.
Neste eier av gård og sund er Herr Bastian Strøm og han kjøper for 1500 riksdaler. Dette var i 1764, men det er usikkert om han noen gang bodde der.
I 1777 ble det utstedt kongelig bevillingsbrev til Vestby-karen Morten Hansen.
Om han bodde på gården i den tiden vites heller ikke, men i 1781 kjøpte han gården og alt på auksjon. Han måtte da gi 2300 riksdaler. Som en sidenote ble skjøte skrevet under av Spydeberging og Auctionsdirecteur i Heggen og Frøland, Jacob Roll.
3 uker etterpå, 30. juni 1781, selger Morten Hansen gård, sund, toll, med mer videre. Kjøperen het Christian Andersen Haglerød og kom fra Hobøl. Mon tro om Hansen ikke solgte av den enkle grunn at han fikk en god pris. For salget ga ham 3000 riksdaler.
Året etter fornyet også Kongen sundtollen for Haglerød.
Det ble en kort affære, for i 1783 solgte han igjen videre til Jens Pedersen Krogstad og Jens’ stesønn, Joen Thoresen Randem for 3100 riksdaler. Kongen fornyet også sundtollen for dem, i 1784.
En uke før julaften i 1792 kom en melding som lyn fra klar himmel, en odelsstevning. Det var Haldor Larsen som da bodde på Authen i Vestby, som ga odelsstevningen på sin kones vegne. Kona var Gunhild Barbara Strøm og datter av forhenværende eier Bastian Strøm. Ingen av eierne ville gi opp gården og de kom til enighet om å gi 400 riksdaler i odelspenger. Men det var nok noen nervepirrende måneder, for odelsskjøte ble først undertegnet i juli 1793.
I romjula dette året selger Jens Pedersen sin halvdel til sin svigersønn, Hans Knudsen for 1800 riksdaler.
Det er ufredsår mellom Danmark og Sverige i 1807-1808 og det blir plassert ut feltvaktpost på Onstadsund. Om man ser nøye, kan man såvidt skimte en inskripsjon på en stein, muligens gjort av vaktene. Det ble ingen trefninger her, men siden Norge er under dansk styre blir vi dermed dratt inn i en krig vi ønsket å holde oss nøytrale til. Det betyr barkebrødtider og økonomiske nedgangstider.
I utgangspunktet var krigen mellom England og Napoleon, men etter et ultimatum fra England valgte kong Fredrik VI å holde med Napoleon. Og da det samme ultimatumet ble stilt Sverige valgte kong Gustav IV Englands side(mye pga. gammel erobringslyst). Og her kommer Onstadsund inn i bildet. Den senere kommandant av Fredriksten festning i augustdagene 1814, oberst Johan Andreas Cornelius Ohme, etablerte et batteri med hele 8 stykk 6-punds kanoner for å bevokte fergeovergangen.
Den dansk-svenske krig pågikk til 1809 og dette året ser vi at Joen Randem og Hans Knudsen forpakter bort gården til Johannes Hansen. I panteregister for 1810 heter det at kontrakten utgår “efter tinglæst Tilstaaelse”.
Tiden Napoleonskrigene foregikk, var usikker og Norges ønske om å være nøytrale viste seg å være vanskelig.
Det ble imidlertid noen år med fredelige forhold i Norge og Askim/Spydeberg.
Det neste avsnittet er vanskelig å holde kort, da dette er flere veldig spennende og begivenhetsrike historier. Det er skrevet mye om dette og det kan anbefales å lese om Kieltraktaten, augustdagene på Spydeberg Prestegård, Mossekonvensjonen, Grunnloven og Riksakten. Ellers kommer det nok en artikkel fra Spydeberghistorien om temaet.
Stattholder Prins Christian Frederik så i 1813 for seg angrep fra øst og han satt i gang opparbeidelse og bygging av Batteriåsen med andre vollgraver. Dette ble Langnes skanse.
De bygde også veier: fra Spydebergsiden via Bowim gård og til en pongtongbru for å komme seg over til skansen.
Så kom 1814, og 14. januar ble Kieltraktaten som endte Napoleonskrigene i Norden underskrevet.
I traktaten stod det at Frederik VI skulle overgi Norge til kongen av Sverige. Dette motsa Norge seg og vi erklærte oss uavhengige, vedtok en grunnlov og oppnevnte forhenværende stattholder Prins Christian Frederik til konge. Dette likte ikke overmakten i Sverige og i veldig korte trekk får vi slaget ved Langnes Skanse 9.august 1814.
Under slaget ved Langnes litt lenger nede i Glomma ble alt fergematriell ved Onstadsund fjernet.
Etter denne begivenhetsrike tiden, blir fergemateriell satt ut og alt går sakte tilbake til normalen. Eller, nå har vi egen grunnlov og 277 år med dansk styre er over.
Først i 1824 dukker det opp nye hjemmelsdokumenter og der står Hans Holt som eier. Han hadde giftet seg med enken etter Joen Randem. De selger rubbel og bit til Ole Jensen Næs og hans sønn Christopher Olsen Nes, samme år.
I 1828 dør Oles hustru, Sidsel Jacobsen, og Ole skjøter dermed sin halvdel videre til sønnen.
02. mars 1834 sto det i Morgenbladet: Torsdag aften den 27. februar sank fergen i Glomma ved Onstad Sund med ni mennesker, seks hester og lass. En rask bonde fra Askim rodde ut i en eke (pram) og reddet syv mennesker. Fem hester svømte til land, men to mennesker og en hest ble strømmens rov, liksom lassene med sleder og fergen begravdes i floden.
Vi kommer nå til 1838 og ser igjen 2 eiere i matrikkelen. Christopher Olsen Nes har altså solgt en del til Anders Petersen Kaatorp. Disse sundeierne eide i en spesiell tid og det ble mye politisk spill rundt bru over Glomma. Mer av denne historien kan du lese om i artikkelen om Vittenbergfoss bru.
Vittenbergfoss bru levde desverre ikke lenge. Og i 1856 ble det bygd en bru over Glomma ved Fossum. Denne brua er gangbru i dag, siden den nyere Fossum bru tok over biltrafikken.
Vi ser at Cristopher Olsen Nes, sammen med sønnen Ole Christophersen drev Onstadsund med sin fergetrafikk videre til de solgte i 1872.
Til slutt vil jeg dele noe Martha Glende skrev i 1932:
“St. Hansaften oprant med strålende midtsommerveir. Det blev derfor folksomt ved Onstad-sund.
Martha Glende om St. Hans-festen til ungdomslaget ved Onstadsund i 1932
Festkomiteen hadde ikke spart på arbeid for at gjøre alt saa festlig som mulig. På bakketoppen hadde de lagt dansegulv. Der var det festlig at staa og se ut over Glommen paa det historiske sted. Nede ved vannet blev der kokt kaffe, og bord med medbrakt smørbrød dekket. Tonerne fra Karlstads trekspill lød langt utover i den stille sommeraften. En del papirlykter blev tent den mørkeste tiden og gav et festlig skjær i mot den friske skog. Tjæretønne var anbrakt langt uti elven ved en stolpe. Der stod den og lyste og speilte sig i vannet. Folk moret sig til solen stod høit.”
Kilder: Bygdebok for Askim - Gårdshistorie Askim herred 1814-1914 : bidrag til en bygdebeskrivelse Bruene ved Fossum Kraftkilden Glommas løp mellom Øyeren og Vamma Det Norske Rigsarchiv Ælva Nordens løve: Karl 12. i Norge: felttogene i 1716 og 1718 J. N. Wilse Akershus infanteriregiment nr. 4: 1628 - 1995 Wimar Pax Scandinavica av Per Kristian Skulberg snl.no Diverse dokumenter på digitalarkivet
Legg igjen en kommentar