En julefortelling
Fritt skrevet fortelling fra «Gatens fugler – Politihistorier.
av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Det var julaften, og det snødde lett og fint. Det var en passende kulde, så det var akkurat som en god, gammeldags julaften i Asbjørnsens fortellinger.
Morgenen grydde, og det var ikke lyst ennå. Men Blakken var godt kjent med veien og diltet innover Ljanschausseen mens bonden sov de rettferdiges søvn på toppen av juletrærne – for ennå kunne Ola Husmann telles blant de rettferdige.
En skikkelig småbonde var han, og kom fra Spydeberg hvor han hadde en liten plass. De kalte ham Ola Husmann, enda han eide plassen selv.
Så lenge Blakken diltet og snøen falt, sov Ola. Men da de kom til veikrysset der hvor veien tar opp til Ljan stasjon og Enebakk, bråstoppet Blakken da en ulsterkledd kjempe grep ham i bislet. Ola våknet av at vogna stoppa.
«Hæ?» sa Ola, og gnei seg i øya og skjønte ikke bæret. Men ulster’n med oppkjøper Simenstad fikk liv i’n, og da Ola skjønte at her var det handel engros, datt’n ner av lasset litt brennfort – for fa’n sku’ stå på tørje en hellig julaften, når en kunne bli kvitt hele greia i en ruff.
Og fort ble de enige om fem og sytti kroner og en dram, så kunne Simenstad kjøre hest og vogn inn i Storgaten, hvor Ola ville hente dem klokken 3.
Så kom Simenstad på lasset som selveier med Ola som kjørekar. Men innover mot by’n tok den ene drammen den andre så fort, at Ola var mer enn glad da han kom til Youngstorget. Der overlot han etter avtale hest og vogn til Simenstad og dro på «galeien» med det samme.
Bønder er en egen rase, allright på hjemmebane, men gud bedre sånn de detter igjennom når de kommer dit bytraven regjerer. Og Ola Husmann datt igjennom, selv om han var fra Spydeberg.
Han spiste frokost på Heftyekjelleren, hvor det blide bondeansiktet selvfølgelig vakte oppsikt. Dess og Terten var ikke sene til å sette merkelapp på’n. Og fra det øyeblikket var Ola solgt.
Dess og Terten var «eksperter» på bønder og drev et slags vitenskapelig bondefangeri.
Akkurat i dag var ikke Ola Husmann noen rik fangst, men kanskje verdt noe sånt som en hundre kroner og en tambak (juggel eller noe i den duren). Men det kunne jo ikke Dess og Terten lukte.
Og mens Ola satt der å gumla sukker og drakk kaffe av skålen, kommer Dess og tar’n i hånda og takker for sist. Ola var i villrede og kunne ikke huske, men samtidig vinker Dess bort Terten. Dess sier at det ikke er så rart om han ikke husker sånn i farta, for sist hadde han nok vært ganske så full. Men det ville ikke Ola ha på seg, så plutselig husket han dem veldig godt.
Som takk for sist inviterte Ola dem på Olympen og rev i en kurv med bayer.
Det var ennå ganske tidlig på da’n, men det var rimelig fullt og lufta var tung av fuktige klær og karva bla’.
Mens flaskene ble tømt og vennskapet steg, var det Ola sin tur til å bli spandert på, men på noe sterkere enn øl. Dess hadde en kjæreste borte i Rødfyllgata og der hadde han en kanne stående. En real kaffedoktor på morrakvisten.
Ola betalte ølet og ga 25 ekstra i driks.
De ruslet bortover Grønland til Lilletorget og smugene den veien ned til Rødfyllgata. Ola Husmann var allerede rimelig sausa, så når de møtte på lovens lange arm gikk Dess og Terten tett inntil Ola på hver sin side. Etter hvert nærmet de seg en halvannen etasjes rønne av den gode, gamle sorten. Vinduene lå lavt i gaten, det var lemmer på siden og kvist på taket.
Inne i gården var det runde kultsteiner og en vannpost. Dører med hjerter i og en kjerre med forbundne fjærer og armene i været. Langs med veggene gikk det svalganger med trapper opp innvendig fra. Det var riktig så koselig og gammeldags, men det var illeluktende og skittent.
Nå pekte Terten opp mot et vindu, med en rusten mynt i karmen. Glasset hadde en sprekk tvers over som var tettet med tjære.
De gikk så opp trappen. Den knirka og vrei seg under tyngden, men opp kom de. Ola vaklet inn døra ved siden av vinduet. Det var egentlig uforskammet tidlig og komme på visitt synes Ola, for både Rallar-Anna som var kokke på et anlegg og den yngre Anna Rundtenom (navn etter sine yppige former), hadde akkurat slengt seg nedpå for en hvil ett nattens strabaser.
Men de luktet vilt, så stikkteppet ble fort borte. Ola skvatt til ved synes av den forbudne frukt og full som han var glemte han rent den hjemlige bommesi.
Det ble turing og jubalong den morgenkvisten, og midt på bordet stod spritkanna. Tysk og svart som den onde sjøl, og spydde død og fordervelse over Ola Husmann.
Dess og Terten bannet stygt når de fant Olas fattige eiendeler. Men de delte med damene, for det der var de ærlige på. Så dro de ut på nye eventyr, mens Ola sovna under kjøkkenbordet og kvinnfolka ble borte under stikkteppene.
«Brann i Rødfyllgata!» melder vakthavene.
Klokka er bare 12 og livet putrer og går på Nytorvet, mens motorsyklene farer skrallene nedover Pløensbakken.
Brannbilene kommer larmende ned mot Vaterland, sirenene hviner og klokkene klemter. Folkene lar juletrærne i stikken for å få et glimt av hva som skjer. Med langtrukne ul svinger politibilen opp forbi kjøtthallen og runder brølende hjørnet.
Alt samler seg utenfor den halvannen etasjes rønna med lave vinduer ut mot gata. Oppe på kvisttaket slikker flammene mot himmelen i tykke, grådige tunger … pumpet frem av usynlige krefter.
Det larmer i kumlokk og smeller av slanger i gata, mens publikum trekker til siden – gapende går de baklengs uten å se seg for, med blikket rettet mot taket hvor brannmennene jobber.
Nå brer nervøsiteten seg blant folk, og de tripper av spenning. Men snart løser spenningen seg idet jubelen slår seg løs. Politiet kommer ut med to døddrukne kvinnfolk og Ola Husmann. Det var på høy tid, for veggene brant der Ola lå under kjøkkenbordet.
Nå var de reddet, og folk lot nå latteren gå. De skjønte tegninga så det ble mye bu’ing og piping før politiet førte dem til «hotellvogna» og til nr. 19.
Så Ola fikk et opphold på byens dyreste og mest spartanske hotellværelse atter en gang.
Klokka var blitt 6 og stillheten begynte å bre se over byen. Det hadde sluttet å snø og været var klart, og føret var klingende. Nå var det god julestemning i luften.
Hjemme ventet ribbesteken, juletreet, kone og barn – og en god sigar, men kanskje det var best å sitte i arresten.
Det var fullt hus og mere til i nr. 19 og de slapp ut noe utvalgte. Én av dem var Ola, dog under tvil.
Ribbet for penger og drømmer ruslet han ned til Blakken i Storgata, spente for og dro utover Ljabruveien. Når de kom til Bekkelaget dro han hestedekkenet over seg og overlot resten til Blakken som diltet hjemover til Spydeberg under stjernedryss og klingende føre.
Hjemme gikk Berit att og fram mellom døra og grua, der risengrynsgrøten småputra. Hun gløtta på døra å så utover mens ungene småsutra utålmodig.
Klokka ble både 9 og 10, men ho Berit hadde ikke hjerte til å begynne. Men langt om lenge hørte hun de gjenkjennelige dobbeltbjellene til Blakken. En stund etter kom han småtravende opp bakken og stoppet utafor bislagdøra. Berit ga Blakken en sukkerbit, som vanlig. Ungen skrek av glede, så Ola våknet for femte gang den dagen.
Merkelig nok ble han tatt godt imot selv om han var lens for penger.
For julen er forsoningens fest. Og sånn ble det tross alt glede og julekveld hos’n Ola Husmann au!
Legg igjen en kommentar