Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Våren 1818 svingte skarpretter August Anton Lædel bøddeløksa på Mollehøgda. Den 26 år gamle Hans Larsen Kråkerud fra Hobøl var den som mistet hodet. Han hadde drept sin elskerinne Maria Nielsdatter Dalen fra Spydeberg.
Fra begynnelsen…
Maria kom fra husmannsplassen Hamborg under Fossum. Faren het Niels Hansen og moren var Johanne Thorersdatter.
Maria jobbet som tjenestejente på Kråkerud i den tiden møtte hun Hans. De innledet raskt et forhold. Men etter sigende kan det virke som dette forholdet var basert på utnyttelse fra begge sider. Maria var veldig opptatt av penger og status. Målet var å bli kona til odelsgutten Hans.
Dette likte ikke moren til Hans noe særlig, så Maria fikk sparken.
Maria fikk raskt ny jobb på husmannsplassen Dalen i Spydeberg (langs Glomma, rett sør for Smaalenene bru). På denne tiden var altså Dalen husmannsplass under prestegården, mens det i dag er et eget bruk.
Planen til moren til Hans gikk nok ikke helt som hun håpet, for Maria og Hans fortsatte forholdet. Men helt bra gikk det ikke, for Hans begynte å mistenke Maria for å være utro. Da satt Maria inn sterkere skyts inn og sa at hun var gravid. Deretter insisterte hun på å gifte seg. Det var ofte dette sjakktrekket som virket best for å få til et ekteskap.
Det at han var odelsgutt og hun var husmannsdatter var i seg selv god nok grunn til å nekte ekteskap etter datidens holdning. I tillegg var Hans langt fra sikker på at et eventuelt barn var hans, for han mente at Maria hadde vært sammen med flere enn ham.
Forsvunnet
Maria ble sist sett 20. august i 1815. Denne søndagen hadde gått med til kirkebesøk, venninnetur og til slutt fôring av husdyr før aftensvæl hos husbonden. Etter maten tok hun med seg et par pene sko og et skjørt ut i låven der hun pleide å sove. Ingen tenkte på å spørre hvorfor.
Neste morgen møtte ikke Maria opp ute på tunet, så bonden, Amund Larsen, gikk for å få henne opp. Men hun var ingensteds å se. Så han gikk bortover stien mot naboplassen Vilsund. Da han kom til grinda var det blod å se, i tillegg til hestesko-spor der det var klart at det var én hov uten sko. Han gikk videre til noe aspetrær og der så det ut som det hadde foregått slakting. Det lå også en spiss stein med blod på her i tillegg til en kvinnesko.
Stien gikk helt ned til Glomma og en ny grind. Grinda sto åpen og det var til og med avtrykk av en blodig hånd på den. Nedenfor var det en steinrøys. Der var det endel blondt, langt hår klistret med blod til steinene. Og litt ut i elva var det et svaberg mmed mer blod. Her lå den andre skoen, og en knekt gjerde-staur med spiss på en ende der det var mer blod og langt, blondt hår akkurat som Maria hadde.
Her hadde det blitt gjort mørke handlinger. Men det var ingen kropp å se. Så teknisk sett kunne Maria være i live.
Etterforskning
Amund forsto fort at dette var en sak for lensmann Riegel. Så han ble umiddelbbart kontaktet og han statet en etterforskning.
Det ble klart at Maria hadde hatt mange nattlige besøk og det var derfor hun overnattet på låven istedenfor i huset. Hans hadde blitt observert der flere netter og også kvelden i forveien. Som det ble sagt hadde Hans Kråkerud «flere end Een Gang lagt i Sængen hvor Pigen ene skulde lagt». På stien mellom Dalen og åstedet, var det også avtrykk av at hesten hadde falt overende og skadet seg på en stubbe der det var spor av både blod og hestehår. Han hadde også blitt observert ridende hjemover til Kråkerud, kl. 3 på natten. Mistanken rettet seg umiddelbart den veien.
Det ble også etterforsket på Kråkerud gård og der ble det observert at en hest manglet en hestesko. Samtidig hadde den samme hesten blod på låret og et lite rift. Mens det ble etterforsket møtte lensmannens hjelper på moren til Hans som først ikke ville si noe. Men etter mye om og men, sa hun at de hadde hatt besøk, så Hans var hjemme dagen Maria forsvant.
Litt utpå dagen fikk han tak i Hans og han ble forespurt om hva han hadde gjort den kvelden. Hans sa at han hadde vært å krevd inn gjeld på en annen gård. Han benektet også for å ha noe med Marias forsvinning å gjøre.
To ulike alibi altså…
Stikker av
Et par dager senere dro lensmann Mathisen i Hobøl til Kråkerud for å hente Hans så de kunne få til et ordentlig avhør på kontoret. Men da hadde Hans stukket av. Ingen visste hvor.
Liket av Maria ble funnet noen dager etter dette igjen. Det lå og fløt i en bukt på Askimsiden. Hodeskallen var knust og det var andre groteske skader som jeg velger å ikke skrive her. La meg si at de forsto umiddelbart hva som hadde skjedd. Og siden Hans hadde stukket av hadde man også en mulig forklaring.
Bataljonskirurg Carl Henrich Friderichsen utførte obduksjon nesten pro forma og selv om liket trolig hadde gått gjennom noen fosser, var det klare bevis på et grotesk drap.
Siden det ikke var noen spor etter hvor Hans hadde blitt av, ble Maria gravlagt 4 september 1815 og livet gikk videre for alle.
Senere på hosten det samme året fant broren til Maria, Holm, skjørtet hennes dyttet godt under en stein i Glomma.
Nå levde odelsgutten som småkjeltring og løsarbeider i Drammensdistriktet under et annet navn, Hans Peter Larsen. Her gikk han under radaren i nesten to og et halvt år før fortiden tok ham igjen.
Vinteren 1817 ble han arrestert for tyveri, og tatt i forhør i Drammen. Forhøret skjedde først under det falske navnet, men etter noen dager fortalte han plutselig hva hans ekte navn var. I tillegg tilsto han mordet på Maria. Men så må alvoret i det han hadde tilstått ha gått opp for ham, for nesten umiddelbart prøvde han å ro det i land. Å tilstå noe slikt var nesten en uunngåelig dødsdom. Først hadde det skjedd i selvforsvar da hun hadde kastet steiner på ham, så var det egentlig bare et uhell, og til slutt hadde det ikke skjedd i det hele tatt.
«…man kan gjerne tage mig om man vil, det er jeg ikke bange for»
Hans Kråkerud
Siden han nå prøvde å trekke tilbake tilståelsen sin, ville politiet prøve en annen måte for å få Hans til å samarbeide. De tok han dermed med på åstedsbefaring og de leide han rundt langs stien, men det var ikke noen angrende synder å se.
Nå påsto Hans at politiet hadde banket en tilståelse ut av ham, og at at han var utsatt for politivold. Men denne forklaringen kom han ikke langt med, så han erkjente etterhvert at dette bare var oppspinn.
Det hadde hele veien vært en mistanke hos politiet, at foreldrene hadde vært med på det hele. Så da Hans plutselig utbrøt ”Men jeg var alene om det»-et utsagn så påfallende, at det nærmest bekreftet mistanken om at han hadde vært under press fra foreldrene sine da Maria hevdet hun var gravid med hans barn.
I retten
I retten løy faren så åpenlyst, og moren var enda verre. Hun hadde ikke engang hørt om forholdet mellom Hans og Maria.
Så hvorfor byfogd Johan Nicolai Lyche ikke dømte dem for falks forklaring vites ikke.
Dommen falt 11. desember 1817: Byfogden slo til med forordningen av 7. februar 1749 og ikke bare skulle Hans halshugges, men han skulle også knipes med glødende tenger og få høyre hånd hugget av mens han ennå var i live.
Under arresten hadde Hans prøvd å rømme og å drepe arrestforvareren, så dette gjorde nok også sitt på straffeutmålinga.
Stiftsoverretten syntes dette var i groveste laget, og droppet torturen, men dødsdommen ble stående. Hodet skulle plasseres på en stake, og kroppen på ”steile og hjul” til skrekk og advarsel. Da høyesterett hadde bekreftet dommen, og kongen hadde avslått benådning, var dagene talte for odelsgutten Hans Larsen Kråkerud. Henrettelsen skulle etter tidens skikk skje på åstedet for forbrytelsen, men Dalen hadde ikke veitilgang. Så de tenkte å ta dette på prestegården, siden Dalen var en husmannsplass som lå under Spydeberg Prestegård på den tiden. Men da protesterte naturlig nok prestefruen mot å ha en henrettet morder på utstilling uten stuedøra i overskuelig framtid.
Retterstedet ble derfor Mollehøgda og skarpretteren/bøddelen var August Anton Lædel.
I mer enn 150 år etter henrettelsen ble det hevdet at det spøkte der.
Kilder Nils-Petter Enstad Østfold fylkesbibliotek Kirkebøker Rettsdokumenter fra riksarkivet Ondskap - de henrettede i Norge 1815 - 1876: Torgrim Sørnes
Legg igjen en kommentar