Forfattet av Knut Andresen.
Minner fra skomakersløyden på Vassbygda skole i 1930-åra
Ottar Bjerklund forteller:
Jeg er født og oppvokst på Bjerklund, nær delet Spydeberg – Tomter. Min folkeskoletid fikk jeg på Vassbygda skole fra 1931 til 1938. I løpet av disse sju år hadde vi flere lærere, i første klasse Hallstein Sjøli, senere Henrik Westby, Eigil Løvhaug, (fru Løvhaug vikarierte også noen ganger) og siste året Knut Gregersen. Han kom fra Vestfold. De var alle hyggelige og gode lærere.
Vi var ikke så mange elever på Vassbygda skole. Fra klassen min er det i dag tre gjenlevende klassekamerater. Jeg var forresten eneste gutt i min klasse.
Det var vanlig med tresløyd på skolene den tida, men i Vassbygda hadde guttene skomakersløyd fra 4. klasse. Skomaker Daniel Andresen fra Solheim var læreren vår i dette faget.
Det var bare ei skolestue på Vassbygda skole. De dagene vi hadde sløyd, satt vi benket rundt et langbord, en bordlem ca. 1 meter bred og fire meter lang. Lemmen var lavere enn et vanlig bord, ca. 60-70 cm. og vi satt på taburetter.
Skomakersløyden skulle ha et praktisk og nyttig siktepunkt. Vi skulle lære å reparere sko og støvler som var laget av skinn og lær. Vi lærte så mye i skomakersløyden at vi med god hjelp også til slutt kunne lage våre egne støvler, og det ble da også gjort. Men da måtte vi selv skaffe skinn og læret som skulle til.
Vi brukte mange forskjellige redskaper; hammer, tang og rasp, ulike typer kniver og syler til forskjellig bruk. Pluggsylen var kort med fast treskaft. Plugging var å slå tykke lærsåler fast med små treplugger. Gikk pluggen inn i selve støvelen , var det å «kutte» pluggpiggene med kniv og rasp. For søm var det en andre typer syler. En var skarpslipt som en sverdtype, en annen med avrundet bøyd spiss. Da vi var ferdige med 7. klasse fikk vi utlevert disse redskapene. De kom til nytte senere i livet for småreparasjoner o.l . Ikke minst under krigen 1940-45 hadde vi god bruk for skomakerredskapene våre.
Til sying brukte vi bl.a. bekatråd , og vi lærte også å lage slik tråd. Et spesielt garn ble brukt til bekatråd. Vi kuttet trådene i passende lengder og tvinnet dem sammen til en tykkere tråd. I hver ende ble det tvunnet ut en spiss som kaltes bustehell. Til disse endene ble det tvunnet nåler eller bust. Den beste busta kom fra store svin. spesielt rånebust. Den var grov og stiv. Busta hadde splitt i toppen og ble delt i to. Busta ble så tvunnet på bustehellene i hver ende av den tvinna tråden. De grove bustendene fungerte nå som nåler som vi kunne sy med. Den ferdige tvinna tråden ble til slutt satt inn med svart bek, derfor kalt bekatråd. Beket måtte varmes litt før den ble ført på tråden. Litt voks ble også brukt.
Bekatråden ble brukt til å randsy sålelær på beksømstøvler eller til å reparere skader på sko og støvler. En skomaker, vet jeg, brukte ellers bekatråd til å sy seletøy og lignende, men slikt arbeide var ikke en del av skolens skomakersløyd.
I dag er skomakeryrket ukjent for de fleste barn og unge som vokser opp, og enda mindre at skomakersløyd kunne være et fag i skolen. Men for oss gutter som gikk på Vassbygda skole for 60-70 år tilbake, ga dette faget oss gode og nyttige ferdigheter som vi har hatt glede og nytte av senere i livet. I tillegg har vi en masse gode skoleminner som vi tenker tilbake på med glede.
Skrevet av Knut Andresen 2004 og gjengitt med tillatelse, i Spydeberghistorien. Tidligere utgitt i Onsdagsklubbens, “Spydeberg minner”.
Legg igjen en kommentar