Martin Christensen Langeli

Et navn de aller fleste i Spydeberg kjenner igjen er Langlis vei. Som mange veinavn, bærer det med seg fortellinger om personene som har preget området. Selv om Langlis vei er en liten bortgjemt veistump, så skjuler navnet mye lokalhistorie og ikke minst mannen bak navnet.

Skrevet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.

Hovedkilde, Ivar Halsvedt, og «Ivar Halstvedts samlinger».
Ivar har fått mange historier av sin morfar, Arne Halstvedt.
Arne Halstvedts morfar var Martin Christensen Langeli.

Melkeberg/Mjølkeberg

Melkeberg, lokalisert i den sørlige delen av Spydeberg under sognet Heli og grensende til Skiptvet, har en rik historie som går flere generasjoner tilbake. Det var på gården Mysen i Enebakk at Christen Svendsen Melkeberg og Inger Marie Christensdatter, den 4. januar 1841, ønsket sitt første barn, Martin, velkommen til verden. Martin skulle vise seg å være den eldste av åtte søsken, men til tross for hans familietilhørighet i Spydeberg, var det under et familiebesøk på gården Enebakk han ble født, noe han senere ville beskrive med ordene, «Jeg ble født en gang mor var borte». Inger Marie kom fra Solberg øvre i Skiptvet. Gården Melkeberg, som opprinnelig var en storgård, hadde blitt delt opp gjennom årene, og familien bodde på det området kjent som «Melkeberg 6». Christen, som var arving til gården, møtte utfordringer da han fikk tuberkulose i ung alder, noe som forhindret ham i å drive gården fullt ut.

Det var ikke særlig utbredt med butikker og landhandler på denne tiden, hvor den nærmeste beliggende var i Marker. Og Christen, som heller så en mulighet i begrensningen rundt egen sykdom, startet sin egen landhandelsvirksomhet på Melkeberg i 1849. Selv om det ble hans kone, Inger Marie, som stod for det meste av den daglige driften. Interessant nok drev Christen butikken uten et handelsbrev, et nødvendig dokument for å drive med salg av visse varer som alkohol og tobakk. Bare tre år før sin død, i 1857 skaffet han seg det nødvendige handelsbrevet, som også antas å være det eldste i Spydeberg ifølge bygdebøkene. Christen Melkeberg døde 30. april 1860, hvor enken fortsatte driften av gården og landhandelen sammen med barna deres.

I folketellingen av 1865 kan vi lese at Inger Kristensdatter Melkeberg har blitt enke. Hun produserer hvete, rug, bygg, havre, erter og poteter. Hun eier en hest, fire kuer og tre får. Barna, Martin og Laurits er oppgitt som brukere av gården for sin mor. Søsknene Kristian, Karen, Helene og Kristine er også oppgitt. Inger giftet seg på nytt noen år senere.

Som eldste sønn, ble Martin Melkeberg den primære drivkraften bak familiens landhandel i Melkeberg allerede i ung alder. Og i en alder av 20 år overtok han over ansvaret på gården. En overgang han skulle mestre godt. Gjennom oppveksten på gården ble han tidlig involvert i både jordbruk og handelsaktiviteter under veiledning av sin far. De mange turene til hovedstaden sammen med sin far var ikke bare handelsoppdrag; de fungerte også som en viktig læringsarena hvor Martin utviklet sine forretningsmessige ferdigheter.

Disse tidlige erfaringene, samt erfaringer om kjøp og salg og navigere blant byens farer, la et solid fundament for hans fremtidige forretningssuksess. Etter farens bortgang i 1860, intensiverte Martin sine forpliktelser ved å reise til hovedstaden alene for handel og salg av varer på torvet. Dette var i en tid da landhandelen ofte omhandlet byttehandel – en praksis der varer som smør og poteter gjerne ble byttet mot korn og planker. Det var også vanlig å handle på kreditt (på bok), hvor kunder kunne utsette betalingen, ofte til etter innhøstingen.

Landhandelen på Melkeberg fungerte nærmest som et monopol i området frem til 1860. Da åpnet Ole Jensen en landhandel i Myra, med god plassering i Myrakrysset som i tillegg var hovedveien fra hovedstaden til svenskegrensa. Til tross for den nye konkurransen, fortsatte Martin å drive familiens landhandel sammen med sin mor og søsken. Det var nok likevel ingen reell konkurranse. Spydeberg var oppdelt i 3 sogn; Hovin, Spydeberg og Heli hvor Melkeberg ligger langs veien til Skiptvet.

Martin sørget for at handelsbrevet, en nødvendig autorisasjon for å drive handel, var i orden. Han lærte viktige handelsferdigheter og utviklet et nettverk under sine turer til hovedstaden, noe som sannsynligvis styrket handelsvirksomheten på Melkeberg. Hans liv og virke illustrerer ikke bare de daglige utfordringene og ansvarene en ung landhandler på 1800-tallet måtte håndtere, men også den betydelige rolle slike individer spilte i den lokale økonomien og samfunnet. Det skulle også være Martin som tok det hele videre da alle søsknene senere valgte å emigrere til Amerika.

Fra Melkeberg til Langeli nordre, Skiptvet

I 1869 tok Martin Melkeberg et betydelig steg ved å gifte seg med Johanne Larsdatter, en ung kvinne fra gården Langeli i Skiptvet. Med sine røtter fra Melkeberg og en alder på 28 år, valgte Martin videre å utvide sine horisonter ved å kjøpe svigerfarens gård, Langeli, for den betydelige summen av 100 spesidaler – en sum han lånte fra sin morfar på Solberg. Geografisk er det ikke stor avstand mellom gårdene. Knappe 2 kilometer like over bygdegrensa. Og i august 1875 kjøpte han et stort stykke av skogen på plassen Vildskog , under gården Fløter i Våler av eieren Samuel Johannessen. Det var stor etterspørsel av tømmer i denne perioden, spesielt til Moss og M Peterson & Søn som drev sagbruk og trelasthandel. De kjøpte opp gamle Moss Jernverk i 1875, og mye tømmer gikk med til brensel. Jernindustrien ble byttet ut med cellulose-industri fra 1882. Martin solgte eiendommen ikke lenge etter han hadde kjøpt dem. Trolig med god fortjeneste.

Denne begynnelsen på Langeli markerte også en ny fase i Martins liv, da han og Johanne ikke bare etablerte en hjem, men også en landhandel på gården.

Dette var en naturlig fortsettelse av Martins tidligere erfaringer med handel og ga paret en solid økonomisk grunnmur for deres voksende familie.

På Langeli etablerte han et bakeri i bryggerhuset og åpnet en landhandel i andre etasje av våningshuset med søsteren Anne Helene som betjent. Hun arbeidet der til også hun emigrerte til Amerika i 1877. Trønderen Johan Klausen var ansatt som bakermester. Og fra 1878 leide Martin ut «handels- og bakeribekvemheter» på gården. Dette var en 5 års kontrakt. Noe som stemmer med salget av Langeli i 1884 til brødrene Olaus og Anton Nilssønner. Samtidig, byttet Martin sitt etternavn fra Melkeberg til Langeli. Dette var i tråd med datidens skikk der individer ofte tok i bruk gårdsnavnet som sitt etternavn. En form for adresse, da det ikke var husnummer/gateadresser som i dag. Martin ble etter hvert mest kjent som M.C. Langeli, en navneform som understreket hans tilknytning til gården og hans nye identitet.

I perioden 1882 – 1884 er Martin oppgitt flere ganger med egne hester i forskjellige hesteløp. I den samme perioden er han oppgitt med en del skyld til forskjellige banker. Kanskje satset han på hester og løp i denne perioden.

Resultat fra løpene jeg har funnet, er ikke spesielt gode. Det kan være at Martin Langeli satset litt for høyt. Han sto ovenfor en betydelig økonomisk utfordring da han mottok en offentlig oppfordring fra Norges Bank om å innfri sin gjeld innen en frist på fire uker, og konsekvensen av å ikke møte betalingsfristen ville være pantsettelse av hans eiendom og i verste fall tvangsauksjon.

Dette var en alvorlig situasjon som sannsynligvis skapte mye stress og
usikkerhet for Martin. Det faktum at han senere kunne selge eiendommen til Olaus og Anton Nilsen indikerer at han likevel klarte å håndtere
gjeldssituasjonen tilstrekkelig og unngå tvangssalg eller andre rettslige
konsekvenser.

Familien melder flytting til Spydeberg 17. desember 1884 i følge kirkeboken for Skiptvet. De flytter inn i andre etasje på landhandelen. Gjennom sitt ekteskap med Johanne, ble Martin far til åtte barn, hvor to gikk bort i ung alder. Livet på Langeli var preget av både familielykke og de naturlige utfordringene som fulgte med å drive en gård og en familie i 1800-tallets Norge.

Skjønhaug

Martin Langelis visjonære satsing ved jernbanens ankomst. Martin hadde under sine reiser til hovedstaden fått en forståelse for hvordan moderne infrastruktur som jernbanen ville forme fremtiden for både byer og mindre samfunn. Martin Langeli, altså en mann med blikk for fremtiden, skjønte tidlig potensialet i den nye jernbanen som skulle forbinde Ski og Halden. Med dens rute gjennom indre Østfold og en stasjon i Spydeberg, så Martin en gylden mulighet for vekst og utvikling. I 1883, året etter jernbanen var ferdigstilt til Spydeberg, tok han skrittet og kjøpte 14 mål udyrket mark av Anders Engebretsen på nord Grini den 11. september, nær jernbanestasjonen for 1450 kroner. Han lånte samtidig 4000 kroner av Anton Ellefsen Mørk, med pant i eiendommen. Den store eiendommen fikk navnet «Skjønhaug». (Grini søndre, nordre, Skjønhaug Grunn-nummer 26, bolignummer 5) Og i november 1883 er det allerede en stor Luthersk fest på eiendommen med beskrivelse av «særdeles smukke rummelige Lokaler». Så her snakker vi effektiv bygging. Den totale eiendommen ble forsikret for 9500 kroner. På Skjønhaug bygget Martin flere hus, et tiltak som ikke bare ville huse hans egen voksende familie, men også tjene som en investering i den forventede veksten rundt jernbanestasjonen. Den strategiske plasseringen ved Spydebergs nerve av
tilkommende og avreisende, både mennesker og varer, sikret at Martin og hans familie var godt posisjonert for å utnytte de nye mulighetene som jernbanen bragte med seg.

I 1886 skylder Martin 1 ort, 3 skilling og 49 øre i Martrikulskyld for eiendommen Svaepladsen under Svae, Skiptvet. For Langeli nordre skylder Martin 1 daler, 2 ort, 13 skilling, 3 mark og 79 øre. Og i 1887 søkte Langeli Spydeberg kommune om fritagelse av skatt. Han fikk avslag. Situasjonen reflekterer de økonomiske realitetene mange landhandlere og småbedriftseiere i Norge kunne møte i denne perioden, spesielt gitt de varierte og ofte ustabile inntektsstrømmene fra slike virksomheter.

Da Skjønhaug tok form med sine forskjellige bygninger, var området allerede preget av betydelig infrastrukturell utvikling, mye takket være jernbanen som nå løp tett inntil Hyllibekken på eiendommens bakside. I forkant av eiendommen snirklet en ofte sølete kjerrevei som gikk til Lyseren og videre nordover gjennom landskapet. Den samme kjerreveien som senere skulle bli kjent som Stasjonsgata. I motsatt retning gikk veien til Skiptvet og krysset riksvei 6 (Osloveien).

Noe som også ga liv til det som senere ville bli kjent som Myrakrysset. Landhandelen til Ole Jensen var overdratt til datteren Sidsel Myhren på dette tidspunktet. Her var det bakeri, skysstasjon og landhandel. I tillegg hadde det blitt broforbindelse over Glomma ved Fossum, i 1856. Det var altså god grobunn til forretningsvirksomhet. På eiendommen til Skjønhaug, var det etablert et omfattende jordbruk og husdyrhold. Jordene ned mot Hyllibekken, var fruktbare takket være rikelig med vann, noe som sikret gode avlinger og en produktiv frukthage. Husdyrene beitet i området rundt eller på selve eiendommen, noe som bidro til selvdrevet og bærekraftig gårdsdrift. I eldre skrifter nevnes Skjønhaug som skysstasjon.

Spydeberg kommune og bankens tidlige år på Skjønhaug

Allerede i 1887 vurderte Martin Langeli muligheten for å leie ut lokalene på Skjønhaug til kommune og bank, og saken ble tatt opp i formannskapet.

Diskusjonene viste delte meninger; Bøhren, T. Mørk, Dingstad, og Løken var mot flytting, mens P. Mørk og Skulberg ønsket ytterligere informasjon om leievilkårene. Etter en periode med overveielser besluttet formannskapet å utsette avgjørelsen. Kanskje ønsket Martin å sikre faste inntekter, for han satt i stor gjeld dette året og måtte låne totalt 5994 kroner av familien for å dekke
påløpende kreditorgjeld.

To år senere, i 1889, ønsket kommunen nye lokaler og bedre beliggenhet. Før dette hadde kommunens kontorer vært i «Spydeberg skole og kommunalbygning» tvers over Spydeberg kirke. De fikk først et leietilbud på 150 kroner årlig fra Sidsel Myhren i Myrakrysset. Langeli leverte også et tilbud, en årlig sum av 100 kroner inkludert blant annet seks spiltau som kunne brukes utendørs ved behov. Avtalen inkluderte kostnader for oppvarming og belysning. Betingelsen var en 2 årskontrakt. Spydeberg kommune besluttet da å leie lokalene i andre etasje på Skjønhaug. Det første møtet i herredsstyret på Skjønhaug ble avholdt den 16. januar 1890. I 1892 flyttet også banken inn i den samme bygningen.

Etableringen av «M. C. Langeli»

Den 17. mars 1891 markerer et viktig øyeblikk i Martin Chistensen Langeli sin forretningskarriere. Han registrerte firmaet «M. C. Langeli» i et eget
handelsbrev. Dette skrittet ble tatt med en spesifikk beskrivelse om
landhandlerivirksomhet på eiendommen ‘Skjønhoug i Spydeberg Herred’. På samme tid utvidet Langeli forretningsvirksomheten. Han kjøpte plassen Godheim av Otto Pedersen for 5 mark og 20 øre og satte opp den opprinnelige gården. Den 23. desember 1891 etablerte datteren, Inger Kristine Martinssen Langeli, en alminnelig landhandel på samme sted. Med forskjellige eiere ble det drevet handelsvirksomhet der i nærmere 100 år.

Langeli var også engasjert i utvinning av feltspat, med rettigheter i fire gruver. En konflikt over kontraktvilkår med Heyerdahl & Co førte til en rettssak i 1892, hvor Langeli tapte og måtte dekke saksomkostninger på 80 kroner. Dette resulterte i at han trakk seg fra feltspatvirksomheten.

Slike utvidelser kommer med kostnader, investeringer, garantier og spekulering. Og i 1892 må Martin nok en gang søke familiemedlemmer om lån. Totalt 3250 kroner. Det samme skjedde i 1899. Da låner han 6000 kroner av Spydeberg sparebank med pant i Skjønhaug. Selv om Martin låner store summer, er det nok mest snakk om økonomiske garantier i nye investeringer. For det er lite som tyder på at familien led noen nød. I tillegg skapte han mange nye arbeidsplasser. Det samme året kjøpte han fallrettighetene i Smalelva ved Bowim. her sto det tidligere en gammel mølle. Den ble revet og et sagbruk ble oppført ved fossefallet. Sagbruket, som lå inntil jernbanen, var knyttet direkte til et sidespor fra jernbanen, noe som bidro til effektiv transport av plank og tømmer. I følge Norsk Tiende 13.07.1899 kjøpte han Bowim sammen med byggmester Sandengen, landhandler Tveter og bokhandler Östberg. I samme artikkel står det at det var planlagt å opprette et teglverk der. Som entreprenør bygde Langeli Haugen og Tomter skoler i Hobøl på akkord. Akkordarbeid var vanlig på den tiden, hvor man tok betalt for et ferdig produkt fremfor timesbetaling. Ofte ble arbeidet ferdigstilt før leveringsfrist og man kunne ta ut god lønn. Martin benyttet ofte egne tømrere og materialer fra sitt eget sagbruk på Bowim. Sagbruket drev nok godt, for «Aktieselskabet Bowim Brug» ble opprettet 18. januar 1902. Medlemmer av direksjonen var Martin Christensen Langeli, byggmester August Andersen Sanengen fra Fredrikstad og snekker Johannes Gundersen Skjersager. Selskapet var i drift frem til den 27. februar 1909, hvor det opphørte via offisiell avregistrering 1. mars 1909 i Rakkestad fogderi. Fallrettighetene ble deretter solgt til Spydeberg kommune for utvikling av elektrisitet. Langeli var ennå eier av Bovimplassen i 1914 som på den tiden sto ved jernbaneundergangen langs smalelva under Bovim. Plassen ble solgt en gang før 1916 og sidesporet ble fjernet. Det er ennå mulig å se rester etter virksomhet og sidespor.

Det var nok landhandlervirksomhet som var Martins store visjon. Den 17. mars 1904 overtok han gården Glomsrud ved Kykkelsrud av Ole Hansen Rud for 400 kroner, og startet landhandel der. Det var inkludert vannrett til husbehov og plikt til holde vannstedet i orden. På samme tid i nabobygningen Ljan hadde Mathea Seegard drevet landhandel med mannen Henrik. Han gikk konkurs i 1904/1905. Og fra 1. mai 1906 skrev Langeli en 5 års kontrakt med leietager Mathea Seegård på Glomsrud, hvor hun fortsatte med landhandelvirksomhet i bygningen. Ved siden av dette var han utleier av leiligheter i den samme bygningen. Det var stallrom og vognskur på eiendommen. Langeli solgte eiendommen til Carl Rustad 16. januar 1912 for 6000 kroner. Videre, den 17. mai 1909 kjøpte han eiendom i Askim av Thorer Svendsens (Rud) arving for 2500 kroner. Her bygget han og opprettet en landhandel ved Fossum, på Askimsiden i Holm-gården (Osloveien 340), som også inkluderte et melkemottak med landhandel og en liten mølle. Den ble solgt til snekker Evdard Andreassen 21. august 1918 for 5500 kroner.

Martin Langeli investerte også i fossekraft og trelastsalg ved Kykkelsrud og Solbergfoss, og sikret seg kontrakter for levering av byggematerialer. I en periode samarbeidet han med Anthon B. Nilsen, en ledende trelastforhandler fra Fredrikstad.

En liten historie fortalt av Hjørdis Gravem, Langelis barnebarn Martin sendte gjerne døtrene sine til hovedstaden for å gjøre innkjøp. Og det var ingen grense for hva de handlet med seg. Flere ganger kjøpte de en kjerrelast med dynamitt som skulle selges videre til damanleggene. Dette gjorde de allerede i ung alder. Vognen var merket med et rødt flagg. Noe som definerte fare/farlig last. Det gikk heldigvis alltid bra. En gang gikk det allikevel ondsinnede rykter om dårlig kvalitet på dynamitten han solgte. Dette synes ikke Martin noe om og tok personlig med seg dynamitt fra lageret som han sprengte nede ved Hyllibekken rett på baksiden av Skjønnhaug. Ryktene stoppet etter dette.

Den amerikanske drømmen

I 1897 tok Martin Langeli nok et dristig skritt ved å reise til Montevideo, Minnesota i USA for å besøke deler av søskenflokken som på det tidspunktet var spredd fra nord i Minneapolis og bort til vestkysten med Los Angeles. En slik reise var både eventyrlig og krevende. Martins forberedelser og den lange reisen illustrerer de mange stegene og utfordringene som migranter fra den tiden sto overfor. En typisk skildring på hvordan emigrasjon og langdistansereiser foregikk på slutten av 1800-tallet.

Han måtte først kontakte en reiseagent, noe som var et nødvendig første skritt for å arrangere en slik omfattende tur. Han fikk nødvendig informasjon om reiseruter, transportmidler, og kostnader. Totalt ville det koste 223 kroner bare i reiseutgifter. Turen startet med en togreise til Gøteborg, etterfulgt av en overnatting der, før han tok ferden videre til Liverpool via et dampskip. Skipet gikk fra havn 13 juli og Martin rapporterer i manifestet at han hadde 600 kroner i lomma. En vanlig prosedyre rundt verdisaker på en slik reise. (Det tilsvarte rundt $125 i 1897, og rundt 40 000 kroner i dag) Altså en betydelig reisesum.

Reisen kunne ta rundt 2 døgn ut i fra vær og vind. Ved ankomst i Liverpool fulgte nye overnattinger, i påvente av neste fase av turen. SS Umbria sto dampende til kai da Martin sjekket inn og gikk om bord. Umbria la fra kai 17. juli. Overfarten med SS Umbria var strengt klassedelt, og som forretningsmann, kan det godt være at Martin reiste på første klasse. Reisen tok omtrent en uke, en relativt rask overfart for tidsepoken. Skipet ankom New York og passerte Frihetsgudinnen på vei inn til Ellis Island.

Der måtte han gjennom imigrasjonskontrollen før han kunne reise videre.
Prosedyren skilte passasjerene etter klasse; de på første klasse kunne ofte gå rett i land da de gjerne ble inspisert ombord, mens de fra lavere klasser måtte gjennom både medisinsk og juridisk sjekk. Dette innebar undersøkelser for smittsomme sykdommer, og en juridisk gjennomgang for å bekrefte reisens formål. Martin, som oppga at han skulle besøke sin bror i Montevideo, Minnesota, kom antagelig gjennom prosessen relativt greit gitt hans status som besøkende.

Vel i land, måtte Martin orientere seg i det pulserende og overveldende New York. Kanskje var det noen i familien som møtte opp da han kom i land. Reisen skulle fortsette vestover med tog. Billetten kostet ham 30 dollar i økonomiklasse, og ruten tok ham først til Chicago via store linjer som New York Central eller Pennsylvania Railroad. I Chicago skiftet han til et vestgående tog, kanskje via Chicago, Milwaukee, St. Paul and Pacific Railroad, og fortsatte til Minneapolis eller St. Paul.

Fra en av disse byene tok han endelig et lokaltog eller en annen linje til sitt endelige mål, Montevideo, Minnesota. Underveis måtte han altså navigere gjennom forskjellige jernbaneselskaper og koordinere bytter i store knutepunkter som Chicago, hvor ventetider kunne variere. Jernbaneselskapene forsøkte å koordinere tidstabellene for å minimere ventetiden for reisende som Martin, men reisen var fortsatt lang og utfordrende, potensielt overstigende 30 timer.

Det er verdt å merke seg at Martin reiste alene til USA; hans mor, Inger Maria, hadde tidligere emigrert i 1883 sammen med datteren Inga Christine og svigersønnen Iver Torkildsen Lund til Minnesota 19. april 1883. Deres skip SS Heimdal hadde avreise fra Christiania og var fremme 4. mai.

Klondike-gullrushet startet offisielt 16. august 1896. Så vi skal ikke se bort i fra at det var en årsak til valgt tidspunkt for Amerikareisen. For Martins amerikanske eventyr ble preget av det berømte gullrushet. Det sies at han vasket nok gull til å smi et personlig klokkekjede før han vendte tilbake til Spydeberg. Selv om detaljene rundt hans opplevelser i Klondyke er uklare. Hvor lenge han ble i Amerika vites ikke, men trolig ikke mer enn 1 års tid ut i fra annen historikk. Martin handlet en del Amerikanske varer til hjemreisen, og viste seg som en fremsynt forretningsmann ved å blant annet introdusere en iskrem-maskin til Skjønhaug, i lille Spydeberg. Noe som viste seg å være en stor suksess. Dette understreker hans evne til å se nye muligheter og ta med seg innovative ideer hjem. Og til tross for tidlige økonomiske utfordringer, inkludert en periode med store gjeldsproblemer, viste Martins senere liv at han var en dyktig og pålitelig forretningsmann. Han hadde et klart hode for økonomi og klarte å stabilisere sin finansielle situasjon igjen og igjen.

Allsidighet

Martin Langeli var uten tvil en fremtredende skikkelse i Spydeberg, kjent for sin karismatiske personlighet og imøtekommende væremåte. Hans markante klesstil, med en klassisk bowlerhatt og et velpleiet skjegg og bart, ga ham en distinkt tilstedeværelse som muligens var influert av hans opphold i Amerika. Dette særegne utseendet, sammen med klokkekjedet han selv hadde laget av gull funnet under gullrushet, understreket hans suksess og sosiale status i lokalsamfunnet. Vi skal nok også kunne tro at det vandret mange historier om denne mannens eventyr.

Martin var også dypt involvert i bygdas sosiale aktiviteter og var spesielt kjent for sin humor og varme. Og spesielt populær blant barna i bygda. Hans generøsitet og evne til å engasjere seg i lokalsamfunnet bidro sterkt til hans gode status blant innbyggerne i Spydeberg.

Martin Langeli var ikke bare en fremtredende skikkelse i sitt lokalsamfunn, men også en innovatør innen jordbruket. Med en sterk interesse for botanikk og vitenskap, engasjerte han seg i å eksperimentere med kanadiske kornsorter.

Hans mål var å tilpasse disse sortene til det utfordrende nordiske klimaet, en oppgave som ikke bare krever kunnskap, men også kreativitet og utholdenhet. Langeli tok fatt på utfordringen med å utvikle kornsorter som var motstandsdyktige mot sykdommer som ofte kunne ødelegge avlinger i det fuktige og kalde klimaet i Norge. Hans arbeid på dette feltet førte til at han kunne søke om et patent for en ny kornsort som viste seg å være mer resistent mot slike sykdommer. Senere tok han nok et patent på en anordning ved avføringpumpe med spildbrett. 17. desember 1904. (Patentnr. 14533)

Hans interesse for historie og lokalhistorie kom også til uttrykk gjennom hans bidrag til lokale tidsskrifter. Advokat og banksjef Thorleif Skulberg gikk så langt som å gi Langeli æren for å ha oppdaget Hylligrava, noe etterkommerne til Langeli mener at kan være en overdrivelse. Likevel kan man se i Universitets oldsaksamling at det finnes dokumenter fra arkeologenes utgravinger og undersøker av Hylligrava, der M. C. Langeli både nevnes og blir intervjuet. En annen historie forteller at det var bonden og eier Fridtjof Funderud som oppdaget den i 1879/80 hvor han skulle grave ut sand og grus til bruk ved jernbanen. Grava lå da i en stor haug. Kanskje var det en blanding av de begge. For interessen var stor i bygda og steinveggene ble tatt ned og lagret i følge flere kilder. Satt opp igjen rundt 1912. Martin var forøvrig en eminent skytter og aktiv i de lokale skytterlagene.

Personlig tap og forandring

Martin Christensen Langeli opplevde flere personlige tap som påvirket hans liv. Farens død da Martin var bare 20 år gammel markerte starten på mange utfordringer. Hans ansvar økte, og han måtte raskt tilpasse seg en voksenrolle i familien og med orretningene. Emigrasjonen av alle hans søsken til Amerika tynnet ytterligere ut familiebåndene hjemme, og etterlot Martin med få nærstående slektninger i Norge. I 1887 døde datteren Margit, og i 1901, ble Martin rammet av ytterligere tragedie da hans eneste sønn, Kristen, døde i en tragisk togulykke. Dette var en hjerteskjærende hendelse, og en som utvilsomt kastet skygger over hans senere år. Amerikareisen til hans mor i 1883 var visstnok anstrengende og påvirket morens helse negativt, noe som resulterte i at hun ble igjen i USA hvor hun døde 15. februar 1904 av alderdom, 87 år gammel. Hun døde i Yellow Medicine County Minnesota, USA , og er gravlagt på Saint Peteri Lutheran Cemetary, Lac qui Parle County Minnesota hvor flere av familiemedlemmene er gravlagt.
Sorgen fortsatte med dødsfallet til hans kone Johanne i 1908, som etterlot ham alene uten den nærmeste familien som hadde støttet og beriket hans liv.

Etter disse tunge årene, og som fersk 70 åring, begynte Martin å trappe ned sine forretningsaktiviteter, som demonstrert ved flere store auksjoner han holdt på Skjønhaug i 1910. På samme tid solgte han hele eiendommen til Monrad Egeberg for 23000 kroner 26. mai 1910. Samtidig sa han formelt opp handelsbrevet merket «M. C. Langeli». Monrad gikk konkurs 2 år senere hvor Langeli kjøpte konkursboet og skjøtet det til svigersønnen Karl Halstvedt. Den 4. juni 1910, selger Martin hele Skjønhaug med et unntak. Han beholder en parsell som fikk navnet Lyshaug. Her bygget han det som ville bli en ny milepæl i hans liv – hans egen villa. Videre i 1911 bygget han øvre Lyshaug, som først ble leid ut til apotekdrift og ble Spydebergs første apotek. Senere solgt til apoteker Heyerdahl 1. januar 1918 for 10 000 kroner. Apoteket ble der de neste 50 årene. Martin Langeli skulle ikke helt gi seg med forretninger og fungerte som agent for flere firmaer i hovedstaden frem til 1913, hvor han kjøpte opp forbruksvarer lokalt. I en periode i 1912 selger han også fersk fisk fra egen bolig, med utsalg hver fredag. De neste årene er Martin politisk engasjert og vi finner stadige leserinnlegg i lokalavisene fra en ivrig Langeli.

Arven etter Martin Christensen Langeli: Et livsverk og varig påvirkning

Mot slutten av sitt bemerkelsesverdige liv tok Martin Christensen Langeli flere skritt for å etablere en varig arv ikke bare gjennom hans forretningsforetak, men også ved å skape en fundament for fremtidige generasjoner av sin familie. Gjennom å sikre økonomisk støtte til sine barn med arv, og barnebarn med en sperret konto som skulle åpnes når de fylte 65 år, tok han også et skritt for å sikre deres fremtidige velvære. Dette var ikke bare en finansiell gave; det var en leksjon i forsiktighet og langtidsplanlegging, noe som gjenspeiler hans livsfilosofi og hans forståelse for den verdien og sikkerheten som økonomisk uavhengighet kan tilby.

Martin Christensen Langelis død den 1. mars 1922 markerte slutten på en epoke for Spydeberg, men starten på en varig arv som fortsatt kan føles i dag. Hans begravelse ved Spydeberg kirke og minnene som omgir hans liv og virke, minner om et liv levd med både medgang og motgang, men alltid med et blikk mot fremtiden. Martin var en mann som transformerte personlige og forretningsmessige utfordringer til muligheter for vekst og utvikling, ikke bare for seg selv, men for hele samfunnet rundt seg. Hans historie er en inspirasjon, et eksempel på hvordan personlig initiativ og omsorg for andre kan føre til varige endringer og etterlate en arv som varer langt utover en manns levetid.

Livet på Skjønhaug

I 1898 inngikk Martin Langeli og Anders Grini en viktig avtale som la grunnlaget for etableringen av en vannledning i Spydeberg. Denne avtalen detaljerte installasjonen av en 3/4 tommers vannledning fra en brønn, beliggende nær det som i dag er ungdomsskolen, ned til Langelis eiendom, Skjønhaug. Avtalen omtalte også to brønner: en eksisterende og en ny som skulle graves ved siden av. Mens den eksisterende brønnens formål ikke ble spesifisert i kontrakten, var den nye brønnens rolle klar; den skulle sikre vannforsyning både for Skjønhaug og Grinis eiendom ved behov. Kontrakten sikret at både nåværende og fremtidige eiere av Skjønhaug hadde vedlikeholds- og bruksrett til den nye brønnen, mens Grinis eiere skulle håndtere den eksisterende. Dette arrangementet sørget for at begge parter hadde tilgang til nødvendige vannressurser, som var kritisk for deres virksomheter og daglige operasjoner.

Ytterligere nevnes det at Ole Nilsen Støkken også var involvert i denne avtalen fra 20. november 1902, hvor vannledningen muligens ble forgrenet eller delt ved Støkkens eiendom. Over tid, som flere koblet seg til vannledningen, ble den opprinnelige kapasiteten utilstrekkelig.

I 1905 foretok Spydeberg Sparebank et viktig kjøp ved å erverve Grini tjern, nå kjent som dammene, og inspirerte til navnene Øvre og Nedre Damvei. Sparebanken oppgraderte vannforsyningen ved å pumpe vann fra Smalelva til dammene, noe som forvandlet dem til et større vannreservoar. Dette området tjente ikke bare som kilde til drikkevann, men ble også brukt til bading og fiske, der abbor fra Smalelva trivdes godt. I 1938 oppstod det problemer da de originale rørene rustet og brøt sammen. Forberedelsene til en ny vannkilde hadde imidlertid startet allerede i 1935 med å grave rør fra Lyseren, som stod ferdig i 1938. Dammene ble senere fylt igjen og området ble utviklet til boliger på 1950- og 60-tallet. I dag er dette en grusplass brukt som aktivitetsplass og skøytebane om vinteren.

Industri og handel blomstret også i området rundt Skjønhaug, noe som reflekteres i det uvanlig høye elektrisitetsforbruket. Mens et gjennomsnittlig gårdsforbruk på den tiden var på 3-5 lamper, hadde Skjønhaug et forbruk på hele 200 lamper. Elektrisiteten ble introdusert til bygda rundt 1910, og i 1911 ble det bygget et lite elektrisitetsverk ved Smalelva. Strøm nådde Spydeberg stasjon i 1914, og Stasjonsgata fikk gatelys i 1934. På grunn av økt behov ble strømforsyningen i 1920 overført fra det større Kykkelsrudanlegget, noe som raskt sikret elektrisitet til alle husstander i området.

De forskjellige bygningene og deres bruk

Hovedhuset på Skjønhaug, som stod ferdig i 1883, spilte en sentral rolle som en moderne skysstasjon for reisende ved den nyopprettede jernbanestasjonen i Spydeberg. Ofte referert til som «hotellet» i lokal tale, tilbød huset beskjedne overnattingsmuligheter og servering, noe som var særlig viktig da togene ikke kjørte om natten i starten. Hovedfunksjonen til en skysstasjon i de eldre dager var å tilby hvile og mat til reisende, og muligheten for å bytte til friske hester, i tråd med tradisjoner hvor kongelige og militært personell alltid skulle få friske hester og en plass å hvile. I tillegg til vanlig skysstrafikk lignende drosjer i dag. Magnus Anderson Nordli hadde jobben som skysstjenestemann ved mange anledninger i 1897, og ble således godt kjent også i nabolaget, blant annet i Skiptvet, Askim og Mysen. I tillegg ble Skjønhaug et sted for offentlig engasjement; i 1891 holdt blant annet stortingsmann Ullmann et foredrag der, planlagt til «Søndag den 7de Juni førstk. Kl 2 1/2 Eftermiddag», noe som understreker eiendommens rolle som et viktig samfunnssentrum i Spydeberg på denne tiden. Det var god plass på eiendommen.

Selv om hovedhuset kan ha virket beskjedent utad, var det større på innsiden enn det gamle postkort kan gi inntrykk av. En beskrivelse gitt av M.C. Langeli til Spydeberg Sparebank, illustrerer de romslige forholdene: «Lokalet er en stue i 2.etasjes søndre ende, 12 alen 18 tommer lang, 7 alen bred, høyden under loftet 4 alen 18 tommer, med 6 vinduer. Gangstuen er 9 alen lang og 6 alen 12 tommer bred, med en tilstøtende stue til forskjellig bruk.» Interiøret i bygningen var imponerende, spesielt taket i andre etasje som senere ble håndmalt av den kjente maleren Theodor Johansen Laureng. Laureng, som selv var fra Spydeberg, dekorerte taket med motiver fra det lokale landskapet, trolig mellom 1910 og 1920. Dette arbeidet ble utført etter hans studietid i Danmark og før han flyttet til hovedstaden. Theodor Laureng viste tidlig et talent for tegning og maleri og studerte ved Den Kongelige Kunst- og Haandverkskole i Kristiania, før han fortsatte ved Kristian Zartmanns malerskole i København. Han er kjent for sine landskapsbilder og har verker som «Fra Ytre Sogn» og «Portrett av Asta Sønderup» i Nasjonalgalleriet.

Laurengs karriere som maler ble dessverre avkortet av en øyensykdom, men han rakk likevel å etablere seg som en anerkjent impresjonistmaler. Langeli var eier av hotellet frem til 1910.

Til høyre langs Stasjonsgata lå landhandelen. Bygningen sto ferdig i november/ desember 1884. Martin Langeli lånte 2000 kroner av Spydeberg sparebank til oppføringen. Bygningen fungerte som et multifunksjonelt bygg med forretninger i første etasje og leiligheter i andre etasje. Her var det bakeri, meieri, ladebygning med snekkerverksted og en landhandel. Det er også verdt å nevne at telegrafen hadde en kort periode sitt kontor i andre etasje av landhandelsbygningen. Familien Langeli, ledet av Martin Langeli, bodde selv i andre etasje da de flyttet dit fra Langeli, Skiptvet i 1884. Landhandelen solgte det meste og det som ikke var på lager kunne bestilles og bli levert med toget. I 1887 søkte Langeli om tillatelse til å selge pottøl, en type øl kjent for å være relativt sterk, men fikk avslag på grunn av sterk lokal motstand fra edruligheten som var svært aktive i perioden. I 1908 annonserte M. C. Langeli i avisen Øieren salg av diverse byggematerialer og varer som murstein, takstein, drensører, ovnsfliser, vindusglass, veggpapir, skotøy, og ferdigsydde dresser. Kundene kom fra en rekke omkringliggende områder som Skiptvet, Hobøl, Askim, Svindal, Ski, Mysen, og Eidsberg, samt fra Spydeberg selv, noe som er dokumentert i «Langelis kassadagbok», referert i Spydeberg bygdebok.

Forretningen drev også med en form for byttehandel, typisk for tiden, hvor varer ofte ble byttet mot andre varer. Spesielt nevnes det at bytte-egg ofte ble brukt på hotellet til matlaging, noe som illustrerer en praktisk anvendelse av byttehandel i daglig drift. Langeli fortsatte å drive landhandelen til 1910. På eiendommens bakside, var det etablert stall og fjøs, samt lagerbygninger. Disse fasilitetene understøtter vanlig praksis for gårdsdrift, og de var essensielle for den daglige driften, spesielt i forbindelse med transport og jordbruk. Dette området inkluderte også en utedo, som var vanlig på den tiden.

Til venstre ytterst mot Stasjonsgata lå drengestua. Den ble oppført i 1895. Drengestua fungerte som en nøkkelkomponent i boligstrukturen på Skjønhaug. Mens familien Langeli bodde i hovedbygningen knyttet til landhandelen, var Drengestua hjem for gårdsarbeiderne. Ifølge folketellingen fra 1900, bodde Langelis datter Karen, hennes ektemann Johannes Gundersen, og deres to barn i Drengestua sammen med bakere, snekkere, en dreier og en tjenestepike.

Familien bodde der fram til 1916, hvorpå de flyttet til Bessheim, og Drengestua stod deretter tom for en periode.

Plassert mellom Drengestua og hotellet på Skjønhaug lå en lav låvebygning som ble oppført før 1885, fungerende som verksted. Verkstedet ble brukt til diverse reparasjonsarbeider, og det er dokumentert i kassadagboken at betaling for slike tjenester ble registrert, noe som antyder at verkstedet også tok imot oppdrag fra utenforstående. Dette var særlig relevant for reparasjoner på gårdsutstyr som vogner og kjerrehjul, men også for annet landsbruksutstyr som trengte vedlikehold eller reparasjon. Vi kan se av bilder at verkstedet er bygget ut i 1910.

Folketellingen på Skjønhaug i 1900

Under folketellingen i 1900 bodde det 22 faste beboere på Skjønhaug, en
eiendom som fungerte både som landhandel, gårdsbruk, og bosted. På
tellingsdagen var det registrert 24 personer til stede. Eiendommen var utstyrt med en hovedbygning og flere uthus, inkludert en drengestuebygning og en butikkbygning. I de forskjellige tellingene er «hotellet» oppført som sidebygning.

Hovedbygningen var hjem til Martin C. Langeli, eieren, sammen med hans
familie og flere ansatte. Familien inkluderte hans kone Johanne, som tok seg av husgjerningen, og deres døtre Kristine og Lina, som begge arbeidet i butikken. Hilda Langeli hjalp også til med husgjerning og servering for reisende. I tillegg jobbet Kristen Langli i butikken, mens Julie Langli og Maria Larsdatter assisterte med husarbeid og stell av dyr. Martin Lauritsen var ansatt som lagerbetjent, og Anton Finsrud utførte generelt gårdsarbeid. Oskar Jensen, Ole Anton Olsen, Peder Andreassen og Kornelius Johannessen bidro alle i butikk- eller bakervirksomheten.

I drengestuebygningen bodde flere håndverkere, hovedsakelig snekkere og
deres familier. Johannes Gundersen, en snekkermester, bodde der med sin kone Karen og deres barn, Gunder og Ingrid Johanne. Alette Larsen var også ansatt for husgjerning her. Theodor Kristensen, Johan A. Sjøvald, Johan Bjørklund og Karl A Karlsen jobbet alle som snekkere eller lærlinger, mens Mathias Mathisen var dreiersvend. Skjønhaug var en typisk familiebedrift på den tiden, hvor både familien Langeli og flere arbeidere fra lokalsamfunnet bidro til drift av både landhandel og gårdsarbeid. Eiendommen var selvforsynt med korn, poteter, kreatur, fjærkre, samt en kjøkken- og frukthage, noe som viser til et aktivt og produktivt landbruk.

De neste eierne av Skjønhaug (omtrentlig oversikt)

Monrad Nicolai Egeberg, en bakermester fra Florø, foretok et betydelig kjøp den 26.mai 1910 da han ervervet Skjønhaug eiendommen for 24 000 kroner, med et tillegg på 1000 kroner for løsøre. Dette inkluderte også hotellet på eiendommen. I tillegg til kjøpesummen lånte Egeberg 2000 kroner av den tidligere eieren, Martin Langeli, som en del av finansieringen. Egeberg viste seg å være en aktiv forretningsmann og ønsket raskt reisende velkommen til hotellet gjennom annonser i avisene. Han ansatte også en ny kokk det samme året til å forbedre hotellets serveringstilbud. I forbindelse med salget forpliktet Langeli seg til ikke å starte konkurrerende forretninger i Spydeberg, noe som ga Egeberg en fordel i det lokale markedet. Egebergs hustru, Solveig Egeberg, etablerte seg også på eiendommen ved å starte en av Østfolds første kvinnelige tannlegepraksiser i andre etasje av landhandelen. Dette tilbudet var aktivt fra september 1910 til januar 1912 og bidro til å diversifisere de tjenestene som ble tilbudt på Skjønhaug. Egeberg benyttet seg også av media for å markedsføre sin virksomhet og holdt et stort salg for å selge ut varene fra Langeli fra landhandelen. Dette var en del av hans strategi for å friske opp vareutvalget og presentere nye varer til kundene. I september kunne han dermed annonsere sitt eget fornyede vareutvalg. Videre utvidet han forretningsvirksomheten ved å leie ut lokaler til slakter H. Woldstad, som åpnet en kjød- og pølseforetning den 24. desember 1911.

Solveig Egeberg var ikke bare en av Østfolds første kvinnelige tannleger, men hun hadde også en bemerkelsesverdig bakgrunn gjennom sin fars engasjement i frimurerlosjen. Hennes far var pådriver i kjøpet og omformingen av Orkerød på Jeløya til et barnehjem. Under hennes tid på Skjønhaug opplevde Solveig personlige omveltninger, blant annet en skilsmisse fra Monrad Nicolai Egeberg, noe som var relativt sjeldent og potensielt skandaløst på den tiden. Til tross for skilsmissen, klarte de å opprettholde et godt forhold, en moden tilnærming som gjorde det mulig for dem å dele omsorgen for barna, hvor hver av dem tok ett barn hver da de skilte lag. Monrad Nicolais virksomhet møtte økonomiske vanskeligheter, og han gikk konkurs i 1912, bare to år etter at de hadde overtatt eiendommen. Solveig, derimot, fortsatte å utvise både selvstendighet og initiativ ved å flytte til Bessheim, hvor hun ikke bare bygget gården, men også fortsatte sin tannlegepraksis der til i alle fall 1914.

I samme periode bodde også flere andre nøkkelpersoner i landhandel-
bygningen, inkludert Christian Martinsen som butikkbetjent, bakersvenn
Mathias Andreasen Bjørnstad, visergutt Henry Hjertem, og tjenestepikene
Aagot Kristiansen, Sigrid Sørbotten, og Laura Johansen.

Det ble avholdt konkursauksjon etter Monrad Egeberg på tunet utenfor hotellet 21. mai 1912. Martin Langeli, som hadde solgt eiendommen til Egeberg noen år tidligere, deltok aktivt og la inn et vinnende bud på 19 000 kroner for konkursboet. Samme år søkte Olav Larsen om tillatelse til å drive landhandel på Skjønhaug. Kanskje hadde han et ønske om å leie/kjøpe lokalene til landhandelen. Men søknaden ble avslått, noe som kan ha ført til at han trakk seg fra videre forsøk på å etablere seg der. Eiendommen ble solgt videre 1. januar 1913 av Langeli til sin svigersønn, håndverkeren Karl Halstvedt, for samme sum som Langeli selv betalte under konkursauksjonen.

Dette salget omfattet trolig hele komplekset inkludert hotellet og andre tilhørende bygninger. I 1917 ble to parseller fraskilt fra den opprinnelige konkurstomta etter Egeberg, noe som indikerer videre omstruktureringer og potensiell oppdeling av eiendommen. Halstvedt drev hotellvirksomheten fra 1913 til 1918. Det er uklart om den påfølgende auksjonen av eiendommen i 1918 var frivillig eller et resultat av tvangsauksjon, men denne hendelsen markerer et annet vendepunkt i historien til Skjønhaug.

Landhandelen

Spydeberg Handelsforening A/S spilte en avgjørende rolle i handelsutviklingen i Spydeberg etter sin etablering i 9. august 1913. Foreningen startet umiddelbart driften i lokalene til den tidligere landhandelen og leide disse fra Karl Halstvedt de første årene. 18. desember i 1918, under ledelse av Harald Skulberg, kjøpte handelsforeningen landhandelen for 28 000 kroner og fikk samtidig utvidet bruksrett til tomten langs Stasjonsgata. Handelsforeningen stod for flere omfattende renoveringer og utvidelser av bygget i 1935 og 1942, noe som sikret at bygget fortsatte å tjene som et sentralt handelssenter i regionen.

Virksomheten forble aktiv i disse lokalene helt til 1972. Etter dette, fra 1973 til 1984, ble bygget brukt av Spydeberg Varesenter og senere Spydeberg mat, men begge disse virksomhetene ble til slutt lagt ned. I samme periode holdt også Trygve Belch Olsen sin kolonial til i bygget, etter å ha flyttet fra Centrum- bygget. I 1997 gikk bygget tapt i en brann, men ble senere gjenoppbygd i lignende stil som før, og fortsetter ennå å tjene lokalsamfunnet.

I bygningens tidligere år var det også et bakeri i det høyre hjørnet, drevet av flere bakere over årene, inkludert Peder Andreasen fra Ålesund og Edvard O. Løkke fra Otta, som senere åpnet et nytt bakeri i Otta i 1930. Det siste bakeriet i den gamle bygningen ble drevet av baker Andresen fra Mysen, inntil bygningen ble renovert i 1935 og erstattet av en manufaktur. Tannlege Steffen Haugeland, som trolig overtok etter Solveig Egeberg, etablerte sin praksis i andre etasje etter renoveringen.

Hotellet

Den 21. november 1915 ble hotellet skilt fra den opprinnelige eiendommen
Skjønhaug og tildelt bolignummer 24. Nummer 24 og 26b, unntatt
Landhandelen, utgjorde nå den nye tomta. I 1918 ble denne tomta solgt til
Petter Holmsen Mørk fra Kausebøl gjennom et auksjonsskjøte, for 13 000
kroner pluss 2 300 kroner for løsøre.

Tragisk nok gikk Petter bort samme år, og enken Julie Kausebøl, sammen med de øvrige arvingene, solgte eiendommene til søstrene Alfhild Edle og Amalie Synnøve Mørk den 11. januar 1919 for 25 000 kroner pluss 2 000 kroner for løsøre. For å kunne finansiere kjøpet, måtte søstrene ta opp et lån i Spydeberg Sparebank på 12 000 kroner med pant i eiendommen.

I 1920 ble eiendommen forsøkt solgt, og annonser i Aftenposten beskrev
hotellet som det eneste i området. Annonsen lød: «Hovedbygningen har 9 rom og kjøkken med vann og vask i første etasje, samt uthus med fjøs og hønsehus med mer, elektrisk lys. Hotellet, som er det eneste på stedet, er godt drevet og har omtrent 10 mål jord hvorav noe er hage.» Salget ble imidlertid ikke realisert, og søstrene Mørk fortsatte å drive både hotellet og en kafé. Søsteren Alfhild Edle, som giftet seg med gårdbruker Andreas Richardsen Holm i 1919, overtok senere driften. I mellomtiden hadde Amalie Synnøve startet sin egen forretning i Askim. På et tidspunkt, trolig rundt 1920, ble Andreas Richardsen Holm eier av hotellet. Han kjøpte hotellet med tilhørende bygninger for 52 000 kroner pluss 2 000 kroner for løsøre. Rundt samme tid ble hotellets navn endret fra Skjønhaug hotell til Spydeberg hotell.

Fra 30. desember 1922 tok frøken Aslaug Fjeld fra Røyken over driften av
hotellet. Hun var oppført som eier i hvert fall frem til 1927.

Aslaug inngikk en eksklusiv avtale med Frydelund Bryggeri, som garanterte 25 års eksklusiv rett til salg av alle deres ølsorter, mineralvann og limonader, for henne og fremtidige eiere. I mai 1925 giftet hun seg med Einar Grøner fra Askim. Og i april 1927 kunngjorde avisen Folkets Røst at frøken Lileng fra Askim, som var kokke på Granheim, ble ny eier. Hun er imidlertid ikke nevnt i pantebøkene.

I september samme år kom Andreas Holm tilbake som eier av hotellet. Det ser ut til at Aslaug gikk konkurs, for Andreas Holm kjøpte tilbake eiendommen via et auksjonsskjøte for kun 20 000 kroner den 30. april 1927. I 1936 og 1937 forsøkte Andreas Holm å selge hotellet på grunn av sykdom. Den 22. november 1937 ble hotellet solgt til gartner Haakon Huseby for 28 850 kroner. Familien Holm flyttet til Askim og senere til Bryn i Oslo, hvor de åpnet en kolonialbutikk.

Hotellvirksomheten opphørte da Haakon Huseby overtok eiendommen, og han startet i stedet gartnerivirksomhet der. Familien Huseby bodde i andre etasje, mens første etasje ble brukt til kafédrift, som imidlertid ble stengt under krigen. Hotellet forble i Husebys eie frem til 1964, da Gunnar Helle kjøpte eiendommen og brukte bygningen til å huse sine ansatte. Senere overtok Stabburet eiendommen og omgjorde bygningen til kontorer.

Skjønhaug var også et viktig trafikknutepunkt for Bennetts bilruter, som hadde daglige stopp ved hotellet klokken 10.00 og 16.00 på vei tilbake til hovedstaden.

Den ikoniske hotellbygningen ble til slutt revet i 1984, og i dag er området hvor hotellet en gang sto, blitt til parkeringsplass for Kiwi.

Drengestua

Den 11. november 1916 skjøtet Karl Halstvedt ut en del av tomta hvor
drengestua var plassert og solgte denne til Caspara Nygaard for 5500 kroner. Hun lånte 4500 kroner av Martin Langeli for å finansiere kjøpet. Allerede ett år senere, den 30. juli 1917, solgte hun drengestua videre til Øvre Østfold Telefonselskap for 8500 kroner, og oppnådde dermed en betydelig fortjeneste. Telefonselskapet hadde behov for nye lokaler etter å ha flyttet fra Myhrenbygget. Caspara hadde også tidligere kjøpt, og senere solgt eiendommen Myra/Myren til National Møbelindustri for 26 000 kroner. Etter dette kjøpte hun Fagerholt langs Osloveien, hvor hun åpnet kafeen «Genova», kjent for å tilby sterkere drikke enn bare kaffe.

Øvre Østfold Telefonselskap benyttet Drengestua frem til 1976, da telefonsentralen ble automatisert og flyttet til Askim. Bygningen ble revet i 1977, og en ny betongstruktur ble reist på samme sted. Televerket flyttet ut av bygningen, og i 2001 flyttet prestekontoret inn i noen av lokalene, som tidligere tilhørte Betania. I dag benyttes bygningen til ulike formål.

Investeringer

I 1888 startet en feltspatvirksomhet fra berget på Aasheim, som skulle vise seg å bli kostbar. Året etter, i 1889, ble virksomheten utvidet til fire gruver, hvorav én lå i Kråkstad og tre i Hobøl. I 1891 tapte man en rettssak rundt feltspatvirksomheten, noe som trolig førte til at virksomheten ble lagt ned. I 1901 ble det kjøpt velrenset «Græsfrø, der garanteres avlet av Sælgeren». I 1909 reklamerte Stigens Uldvarefabrik med et utsalg hos M. C. Langeli i Spydeberg. Samme år reklamerte Hagen & Skancke for sitt produkt «Blixt», en renskummer, som også ble solgt hos M. C. Langeli i Spydeberg. Den 12. august 1910 ble det holdt to auksjoner. Den første fant sted ved Galtebo sagtomt, hvor store mengder tømmermateriale ble auksjonert bort. Auksjonen fortsatte deretter på Skjønhaug klokken 3 samme dag, hvor blant annet en 7 år gammel hoppe, en kjøkkenvogn, en karjol, en stivvogn, en separator med kjerne, en iskrembøtte, en badebalg, et barometer og spildaase, et gammelt stueur og diverse andre gjenstander ble auksjonert bort. I 1911 ble Wattums nedbrente garveri og våningshus, med 14 000 kroner i brannskade, solgt ved M. C. Langeli. I 1918, solgte M. C. Langeli Lyshaug øvre til apoteker Erling Hieronymus Heyerdahl.

Andre kjente engasjement

Han representerte Skiptvet i den nystartede «Smaalenene Skytterlag´s Forening». Senere, i 1883, var han representant fra Spydeberg på et folkemøte i Smaalenene, Mysen søndre, Eidsberg. I 1886 deltok han i en større lokal politisk sak om innføringen av «forsikringstoll» mot importerte fedvarer og matvarer for å beskytte lokale bønder og handelsmenn. J. S. Hovin var motkandidat, men utfallet av saken er ukjent. Den 1. august 1891 var han med å stifte Øvre Smaalenenes Telefonselskap på Skjønhaug. I 1898 eide han en aksje i Smaalenenes Aktiebank, hvor han også ble varamann og satt i representantskapet fra 1898 til 1904. Han var medlem av kontrollkomitéen for Smaalenenes representantskap fra 1901 til 1904. I 1904 ble han oppført som Bagermester i stortingshandlingene om et ønske om å innføre mai som fridag for bakere. Samme år var han styremedlem i Norges
Landhandlerforening, som han hadde vært med å grunnlegge i Smaalenene. Han var også vara for det politiske partiet Venstre i 1904/1905. I 1909 fikk han én stemme som varamann under en stortingsavstemning. Samme år tok han førsteplass i hesteløp for eldre hester på Lyseren med hesten Fiffi, som fullførte 1000 meter på 2:11 4/5. Han var medlem av Smaalenenes Aktiebanks representantskap fra 1910 til 1920 og medlem av kontrollkomitéen for Smaalenenes representantskap i 1918. Fra 1989 til 1922 var han forsikringsagent for selskapet Vesta. En av hans siste sysselsettelser før jul var å organisere en innsamling kalt «Kvindernes Gave» til inventar i det nye gravkapellet ved Spydeberg kirke.

Litt kuriositet hvor Martin Langeli forteller om sine gamle dager
og da han var ung.

Skolene.
Skolene på den tiden var ganske mangelfulle; det var vanlig å ansette en av de bedre skoleelevene som hadde lest litt med presten etter konfirmasjonen, som lærer. Dette var også tilfellet i Holt, hvor den ansatte læreren Ole Ingemundsen, som til tider var mentalt ustabil og led av epilepsi, ble betalt med 12 speciedaler. Denne lønnen ble senere økt til 20 speciedaler i året for å unngå at han belastet fattigkassen. Han skrev imidlertid pent, men kunne ikke regne. Undervisningen foregikk vekselvis i folks hjem, ofte på kjøkkenet. Elevene leste høyt og måtte lære mye utenat, inkludert Pontoppidans forklaring med alle tilhørende spørsmål og svar. Vanligvis lærte foreldrene barna å lese litt før de begynte på skolen.

Det var likevel en økende etterspørsel etter kunnskap, og flere tok til å opprette søndagsskoler, som hovedsakelig ble benyttet av barn fra mindre bemidlede familier. Det var ikke uvanlig at barn, spesielt fra fattige familier, måtte gå to år på skolen før de kunne konfirmeres av presten. De mer velstående kunne ofte hjelpe prosessen på vei med en gås eller en kalv for å sikre konfirmasjonen, og det var vanlig å klage på at presten favoriserte barn som hadde med seg gaver slik at de fikk plass foran i kirken under konfirmasjonen.

På den tiden var det kun prestens og lensmannens koner som ble titulert som «fruer»; deres døtre ble kalt «jomfruer», og noen døtre av bønder ble betegnet som «velagte fruer.»

Levemåten.
Man spiste og drakk det man selv hadde; på større gårder ble det servert sild og flatbrød til frokost om morgenen. Til lunsj var det ofte grøt servert i lange trau, hvor flere spiste med treskjeer. Ellers var det ikke uvanlig med kjøttmat, siden det ble slaktet mye for husbehov. Det var ansett som dårlig stilt om man ikke hadde store mengder saltet kjøtt og flesk hengende i stolpeboden, samt store hauger med flatbrød. Til kvelds drakk man kaffe – som gradvis ble mer og mer populært – sammen med oppskårne 1/4 og 1/2 kaker med smør og myssmør. Restene tok husmennene med hjem, der det ofte var nødvendig for de mange barna. Det ble også brygget mer øl den gangen, og fra masken lagde man «spøsøl», ved å tilsette potetmos og kli til masken, koke det opp med vann og tilsette gjær. Etter noen dager hadde man en syrlig og ikke ubehagelig drikk. Av dette spøssølet lagde man grøt, der flatbrød noen ganger ble tilsatt; dette var daglig kost, spesielt om vinteren når det var lite melk siden kyrne ikke fikk kraftfôr den gangen, og hestene skulle ha det beste høyet. Til kaffen blandet man inn «potetknup», laget av potetmos og mel som ble rullet ut i strimler, skåret i terninger, tørket i bakerovnen og brent sammen med kaffen. Dette fortsatte til den velsignede sikorien kom!

Folk spiste mye den gangen; det ville vært overraskende å se slik matmengde i dag.

Arbeidsforhold.
Når man tenker på at det den gangen ikke fantes maskiner, er det tydelig at det måtte være mange arbeidere, inkludert mange husmenn og tjenestefolk. Dagslønnen var lav, spesielt for husmennene, som tjente mellom 4 og 8 skilling om dagen for å dekke avgiften for boplassen; når avgiften var høy, måtte de jobbe på gården hele året. Løsarbeidere tjente 8 skilling om dagen og 12 skilling i travle perioder som innhøstingstiden. En tjenestegutts startlønn var 2 speciedaler i året, i tillegg til gode vadmelklær og skotøy; sjelden steg lønnen til 12 speciedaler. En tjenestepikes lønn varierte etter alder og dyktighet; hvis hun var av første klasse, kunne hun tjene 4-6 speciedaler, i tillegg til gode klær, ull til strømper, to linn av lerret til overdeler og strie til underdeler, samt skotøy og noen ganger en født sau og ofte litt linfor, siden det var vanlig å dyrke noe lin og hamp den gangen. Piken skulle sy sine egne klær og strikke sine egne strømper; hvis hun var dyktig, skulle hun kunne sy en skjorte om dagen (uten maskin), veve 12 alen stoff eller bake 12 snees flatbrød. En jente som var klar for ekteskap hadde vanligvis spart opp mange klær – det samme gjaldt guttene; de lappet sine hverdagsklær og brukte tresko.

Som en kuriositet kan det nevnes at det den gang var vanlig å gå med mange skjørt; jeg husker selv en gang jeg danset med en jente som fortalte at hun hadde på seg 10 skjørt! Denne måten å oppnå en «rund» form på ble imidlertid senere erstattet av noe enda mer ekstremt: krinolinen! Det en dyktig arbeider kunne utrette på en dag var mer enn man ville trodd nå. For eksempel gikk Paal Toresen over halvannen mil og hugget to favner ved fra roten, og tjente dermed to mark om dagen, dette uten å bruke sag, som den gang var ukjent. Å hugge tolv tylfter grovt tømmer ble regnet som et vanlig dagsverk; å slå to mål med sigd var også vanlig arbeid på åkeren, selv for de flinkeste kvinnene. Arbeidstiden var generelt lang, spesielt om sommeren. Slåttonna var hard, ettersom det ikke fantes slåmaskiner, og de beste slåttekarene gikk foran og gjorde sitt ytterste for å utkonkurrere de mindre dyktige og få ros fra gårdeieren. Om vinteren startet treskingen; man begynte tidlig om morgenen og brukte fakler av tyri til belysning. Lønnen var 6-8 skilling dagen eller på stykkpris 20 øre per tønne. Da de store treskemaskinene begynte å bli tatt i bruk, ble husmennene bekymret: Det ville ikke lenger bli vinterarbeid til dem; de var vant til at treskingen varte omtrent hele vinteren på de større gårdene.

Veier og kjøreredskaper
Min bestefar fortalte at da han dro til byen (for omtrent 150 år siden) måtte han ri, sette hesten for en vogn og la høyballene tvers over. Min far var dyktig til å pløye veistykket slik at det ble høyere i midten, og det ble ikke kjørt sand på det. I min ungdom var det ingen nye veier, og når vi kjørte til byen var det oppoverbakke og nedoverbakke. Fjærvogner eller kjerrer var svært sjeldne, og mange brukte treaksler under kjerra; derfor måtte man ha med et horn med tjære for å smøre underveis. Jeg husker en mann i nabolaget som ikke smurte; det tok fyr i akselen, og jeg vil ikke si hva han måtte gjøre for å få slukket det. Vi kom til byen over Ekeberg. Når vi kom inn på Grønland, kom en mann ut fra det såkalte «Aktiehuset» og spurte hva vi hadde å selge. Dette var vel for å få en slags statistikk over innførselen. En tid tilbake ble det også betalt toll ved dette Aktiehuset for en del innførte varer.

Fattigforsørgelse
Jeg må også nevne noe om dette, da jeg gleder meg over de forbedringene
som har blitt gjort senere. Hvor lenge det har eksistert et fattigvesen kan jeg ikke si. Det begynte sannsynligvis med tigging eller frivillige gaver. I min ungdom ble det tildelt visse mengder havremel på gårdene, som dessverre ofte var av dårlig kvalitet. Dette måtte de trengende hente på gårdene selv. Gamle og arbeidsudyktige ble lagt i omsorg hos forskjellige gårder, noen dager hos hver, og de syke måtte transporteres rundt for å motta den pleie og kost som var tilgjengelig eller tildelt dem. Senere ble også gamle, syke og barn «auksjonert bort» til den som la det laveste budet. Forholdene sto sørgelig til i mange fattige hjem, verst var det der folk ikke ville be om hjelp eller tigge.

Derimot fikk de som var flinke til å tigge ofte mer enn de burde; gode og snille husmødre tok dem med til stolpeboden, hvor de fikk mel, kjøtt og ofte klær. Nå som de fattige vanligvis blir forsørget på fattiggårder og ellers får den beste pleie og legehjelp, kan vi være tilfredse.

Politikk
hadde jeg jo lite greie på, men jeg husker likevel at flere av bygdas bedre menn var «Tranitter», blant dem lensmann Grundt og Lars Heli. Jeg var med på fest for Trane; det ble sydd en rød fane, og det var musikk med tromme, så gamle kjerringer gråt fordi det minnet dem om krigen. Vi marsjerte også og hilste på Lars Heli. Festen kostet 8 skilling per deltaker. – Da Trane ble dømt, ble lensmannen skremt. Han trodde muligens at dommen kunne få konsekvenser også for noen av Tranes tilhengere.

Renslighet og sykdom
Etter hva jeg har hørt var det dårlig stelt med rensligheten, da det ble klaget over en mengde lus og smittsom skabb. Dette skulle de kurere selv ved å spise tjære eller bruke gråsalve. Hvis de hadde skabb i håret, snakket man om å danse «Bekahætta», som innebar at det ble smurt tjære på en klut som ble lagt over hodet; en snor ble festet til kluten og i taket. Når den syke da sto på en stol, ble denne dratt vekk slik at hår og skabb ble hengende igjen! Om dette ble brukt noen gang, hørte jeg dog ikke noe om. Det var ikke lege verken i Spydeberg eller Skiptvedt; man måtte til Eidsberg eller byen når noen var døden nær. Ellers var det mange «kloke» koner som kunne måle for «Svek» eller støpe i vann, og det ble laget forskjellige typer trekkplaster for verk; årelating ble også mye brukt. Difteri var den gang veldig farlig, siden man ikke var så redd for smitte. En mann ble ansatt for å pensle de syke i halsen. Resultatet ble at han spredte smitten og mistet selv fire av sine barn!

Når det gjelder renslighet og vask, var det mindre av det. Når det kommer til bading, husker jeg at når sauene ble vasket før de skulle klippes, tok jentene bad etterpå i det varme og skitne vannet, men de ble naturligvis skyllet etter med rent vann! Det hendte også at guttene overrasket jentene, ofte med det resultat at guttene også måtte i badekaret!

Når det gjelder husvask, ble dette utført ganske grundig til visse tider. Gulvene ble skurt på den måten at man bar inn vann i bøttevis og helte det på gulvet, strødde sand på, skurte med birkerislim og skylte vannet ut gjennom hull i veggen. Det ble nok rent og hvitt etter dette; men jeg er redd for at vannet som ble stående under gulvet, bidro mye til at lusene trivdes der, og jeg mistenker at denne usunne praksisen også bidro til at engelsk syke var svært utbredt blant barna.

I disse tider (i 1858) ble også pisking avskaffet for militæret, noe som førte til en heftig feide i avisene. Under valg, som oftest ble holdt i kirken, ble det stemt muntlig; et par av bygdens bedre menn gikk først og stemte høyt; resultatet ble vanligvis det samme! Av aviser husker jeg bare «Almuevennen» og «For fattig og rig». Det ble skrevet mye om avholdssaken og diskutert mellom Mads og Kari; men resultatet ble som Mads sa, at «den som vil drikke kan, og den som ikke vil, kan la være!»

Husfliden
var svært verdsatt på den tiden. Mennene holdt gårdens redskaper i orden, reparerte skotøy, lagde spiseskjeer, lim og spikket kjepper med mer. Kjepper var det mest brukte lyskilden – i tillegg til det store bålet på skorsteinen. Talg var svært dyrt, så lysene ble for kostbare, og parafinlamper var nesten ukjente den gangen. Kvinnene hadde det enda travlere, ettersom de måtte spinne, veve, sy og strikke alt selv. Mennene måtte ofte karde ullen til vadmel, som skulle være av grå og «polteblå» ull; mye hjemmefarging ble brukt, fortrinnsvis benyttet de løv, bark, mose, vitriol og anilin.

Fornøielser og Selskaber
Ungdommen måtte jo møtes innimellom, og dette skjedde ofte på auksjoner hvor det ble danset, selv om plassen var begrenset. Musikk bestod sjelden av mer enn en spillemann, og alle deltakerne måtte bidra med penger til spillemannen; en person gikk da rundt med en skål mens spillemannen fulgte etter og spilte så godt han kunne. I tillegg var det ball, både med og uten betaling – noen ganger arrangerte også kvinnene ball for å gjengjelde. Utover dans var det også en del kortspill: en daler for «siste stikk», og klokkespill ved tre slag. Flere urkjeder på vesten, sølvbeslått pipe med langt rør. Utenpå lommen var et Karsstykke. Disse var et tegn på status! Og så måtte man ikke glemme å besøke jentene lørdag kveld – ofte flere sammen. Oftest var velkomne både av jentene og foreldrene; men det så ikke ut til at den moralske standarden var spesielt lavere da enn nå.

Når det gjaldt gjestebud, var det mye av det, spesielt i julen, og det ble drukket og sunget mye til Bacchus’ ære! Bryllupper og begravelser var kostbare for de involverte og ikke mindre for gjestene heller, da de måtte medbringe «føn» som måtte matche den antatte størrelsen på festen. Sjelden ble det medbrakt mindre enn seks kaker, seks merker smør og en brunost på et tinnfat – ofte det dobbelte når gjestebudet skulle vare 2-3 dager. Det måtte to til å bære dette kvelden før, og disse «fønbærerne» ble gjerne godt behandlet når de ankom gården. Ved gjestebudet sørget kjøgemesteren for et stort leven med å få gjestene til bords etter rang og slektskap. Etter at de var satt ned, holdt han gjerne en bordbønn og blåste et salmevers på klarinetten. Til slike gjestebud ble det vanligvis sendt en «bedemand» som skulle hilse fra husvertene om de ville ta til takke; var det bryllup, la han ofte til litt spøk for egen regning. Til slike gjestebud ble det vanligvis brukt hjemmebrygget øl, som ble drukket fra krus som ble sendt rundt blant gjestene. Var det bryllup, ble det også arrangert skyting. Jeg husker for eksempel et 3-dagers bryllup hvor to menn skjøt seg til skade og mange andre uhell skjedde med forskremte hester, knuste vinduer osv.

Handel m. m.
For 65 år siden så jeg en kvinne bruke ildstål for å tenne pipen sin. Fyrstikker var sjeldne, man pleide å skrape noen glør ned i asken for å bevare ilden. En gang måtte jeg løpe til naboen etter ild; jeg fikk en glo i en klut, men jo mer jeg løp, jo varmere ble det i kluten! Min bestefar lagde svovelstikker, som skulle være veldig gode; de tente selv om man bare hadde en liten glo, sa han.

Lovlig landhandel var ikke kjent annet enn på Kallak i Rødenes; men på Spydeberg prestegårdsplads var det en frøken som drev handel, og senere begynte også noen å handle tobakk. Vinsalg var lovlig; brennevin derimot ble solgt mye ulovlig. For 53 år siden begynte min far å handle litt, siden han var arbeidsudyktig på grunn av tæring. I begynnelsen handlet han ulovlig, men fikk straks handelsbrev for 4 spd. Etter dette levde han bare i 3 år, hvor min mor fortsatte handelen.

Jeg var bare 20 år den gangen, og jeg måtte kjøre til byen for å gjøre innkjøp. Av melvarer kjøpte vi bare hvetemel, som kostet 10 spd. sekken. Jeg husker at jeg kjøpte rug av I. C. Helgesen, som vi skulle male hjemme. Det likte han ikke og mente at det skulle bli slutt med kornhandelen. Jeg påsto at det var best for oss, da vi også spiste kliet; ja, det kunne vi få kjøpt hos ham, sa han. Første gang jeg var i Kristiania var det bare 37 000 innbyggere og bare et torg – Stortorvet – hvor det ble solgt alt mulig, høy, ved og kreaturer. Jeg var en gang med faren min og solgte 2 kyr – den ene for 12, den andre for 11 spd.! På torget var det også plass til mange som solgte mat, og vi spiste vår middag der. Den bestod av for 1 skilling rugkake og 1 skilling grynpudding. Det ble spist med treskjeer, og når en var ferdig tok en annen den uten noen vask! Jeg har ofte hørt at det var uheldig at det ble lovlig landhandel. Det tror jeg dog ikke. Det ble i alle fall bedre for fattigfolk, de trengte ikke å arbeide 15 dager for 1/4 tønne, noe som ofte hendte før, og de hadde alltid litt å selge, slik som ben og filler, som ble godt betalt. I bytte for smør og egg kunne man få mel, for og litt kreditt. Det ble betalt riktig uten noen spesifisert kvittering eller oppgave av varens navn. En gang protesterte dog en kvinne høylytt; jeg skrev «transport» (fra det ene bladet til det andre), men hun bannet på at hun ikke betalte noen «transport»! Den gangen var varene dyre og arbeidslønnen liten, og vi forsto ikke å kjøpe og selge fordelaktig. Skreppekarene – vesentlig fra Numedal – hadde sin gyldne tid; de ble rett og slett ventet og gjorde gode forretninger, særlig i manufakturvarer og klokker.

Litt annet om det kan være til nytte

Avisinnlegg
Linfrøet må sås på det beste nylandet, hvor det antas å bli minst ugress. Det bør ikke sås tidlig, da det er meget følsomt for frost. Når det er modent, noe man ser når frøene er harde, kan linet ristes opp med roten. Da slipper man å få med noe ugress. Det kan deretter tørkes på stedet uten å bindes. Når det så tørkes, blir det rullet sammen, og deretter strødd tynt ut på marken for å råtne, noe som kalles å bli flaet, som det heter. Når det er ferdig tørket, løsnes det fra strået. Deretter gjelder det å rake det sammen og få det tørket inn. Nå er det altså ferdig til å skille linet fra strået, noe som skjer ved at det blir lagt på kjølnen (korn-tørkehuset) med en metervis håndduk under, og tørket med varme under. Dette ville nå være vanskelig, da det knapt finnes noen kjølnet igjen, men nå synes det mulig å kunne bruke elektrisitet for å tørke med. Det kan også gå an å lagre det til neste sommer og tørke det i en løvåg. For å få skilt linet fra strået, må man knekke det med en såkalt brøte og rense det ved å hugge det med en skakflor, noe som er veldig enkelt forresten. Det ble deretter fordelt i tøtter, kalt brugde. 21 slike kalles en lime. Dette var kvinnenes arbeid, og det gikk med konkurranse om hvem som gjorde mest. Ved skakingen ble det den enkleste saken. Deretter foregikk heklingen så lenge til man fikk ut det fineste linet, og resten ble den fineste saken. Det var kvinnenes stolthet å fremvise sitt lin og produktene derav. Linfrøet vil ved salg vanligvis gi like så godt utbytte som havre eller bygg, eller til kraftfor for eget bruk. I alle fall hvis det ble alvor av å få kjøpt lin på markedet, kunne spinneriene innrette seg på å spinne lintråden. Eller bøndene kunne selge linstrået i pressestand til større fabrikker som ville fremstille produktet på best mulig måte. Det er jo så mye linet kan brukes til.
Spydeberg, 8. mars 1919.
M. C. Langli.

Kilder
Ivar Halstvedts private samlinger
Spydeberg bygdebok, bind 1/2 Midtbygda med stasjonsbyen
Aviser: Aftenposten, Øvre Smaalenene, Indre Smaalenene, Øiern
Handelsregistre for kongeriket Norge
Tidsskrift og hefter: Spydeberg minner, Øst og Vest for Smalelven med "noe
attåt" - Alfhild Hallerud, Norsk Rigstidende
Emigrasjonskilder: Gothenburg, Sweden, Passenger Lists, 1869-1951 -
Ancestry.com
New York, Passenger Lists, 1820-1957 - Ancestry.com
Digitalarkivet, folketellinger og pantebøker for Spydeberg, Skiptvet og Våler