Kulepennen

Forfattet og fortalt av Knut Andresen i 2001.

Året er 1945, og det må ha vært tidlig på frigjøringsvåren! Min bror Ole Petter var i ferd med å avslutte sju års skolegang på Hov skole. Uten at jeg husker på hvilken måte, var han blitt lykkelig eiermann til sin første kulepenn, den første i vårt hjem.

En kulepenn i de dager var ikke noen dusinvare slik den er det i dag!
Kulepennen var faktisk en liten sensasjonell nymotens oppfinnelse, og den var ikke rett billig heller.

Ole Petters kulepenn kostet rundt 5-10 kroner, erindrer jeg rett. Sammenligner du dette med dagens kroneverdi, skjønner du at en kulepenn den gang var en kostelig ting! Ole Petter var virkelig en stolt kulepenneier! Dypt ulykkelig var han derfor da han en dag kom hjem fra skolen og fortalte at han hadde mistet pennen på skoleveien!

Det var bare en ting å gjøre: Vi måtte gå skoleveien tilbake å leite! Hele familien mobiliserte og alles øyne saumfor meter for meter tilbake den ca. 4 km skoleveien fra Solheim til Hov skole. Det var vel mest som å leite etter «nåla i en høystakk». Hvorfor jeg husker dette? Jo, midt nede på «Kåtorp-skauen» lå kulepennen i regn- eller snøsørpa like hel og fin uten å ha vært i nærheten av verken hestehover eller bilhjul. Det siste var det forresten ikke mange av!

Hvem av oss som så den først, husker jeg ikke. Det er da heller ikke så viktig. Ole Petter var glad, og vi andre delte gleden med han. Mangt og meget i verden i verden har i sannhet både steget og sunket i verdi siden den tid, mer enn 55 år tilbake! Men gleden ved og tanken på de gode minner i livet vårt blir bare mer og mer verdt etter som tiden går!

Skrevet av Knut Andresen 2001, og gjengitt med tillatelse i Spydeberghistorien.
Tidligere utgitt i Onsdagsklubbens, “Spydeberg minner”.

Spydeberghistorien retter en stor takk til Knut som har bidratt med denne historien.