Hovin kirke

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien

Den eldste informasjonen

Det første dokumentet som forteller om Hovin kirke er fra 1353. Biskop Sigfrid av Oslo meddeler at man på angitte festdager kan besøke St. Michaels kirke i Lysedal, Borgarsyssel. Området Hovin het «Lysedal» fra gammelt av. Navnet var etter elva Lysa (Smalelva) og det eldste navnet som er kjent er «Lysudalr». Videre i 1354 var et brev, adressert til Hovind kirke i Borgarsyssel som beskriver innvielsen til Jomfru Maria. På 1400 tallet hadde stedet byttet navn til Hofuinar (Hovind). Rundt 150 år senere, i 1513 sendes et brev fra erkebiskopene Birger av Lund og Erik av Nidaros et tilsagn om botferdig avlad på visse festdager ved besøk til Hofvind kirke i Oslo stift. Hovind betyr i følge Rygh, «Tempeljord, eiendom som tilhører et tempel, men kunde også være kaldet så, fordi der stod et tempel på gården». Kirken er også gunstig plassert i terrenget.

Mariakilden

Historien forteller. fra langt tilbake i tid om en ile/kilde like ved kirken som hadde undergjørende vand. Og at vannet i kilden ofte ble brukt til helbredelse. I dag kjent som Mariakilden.

Kirken har vært renovert, ombygget, restaurert og nybygget flere ganger igjennom historien. Det er derfor vanskelig å vite hvordan den første kirken så ut. Ut i fra halvrundingen på baksiden kan det ha vært en koravslutning, som var vanlig under tvangskristningen rundt år 1000.

Karl XII

Et nytt alter ble oppført i 1627 og fornyet i 1720. I 1629 er det dokumentasjon om reparasjoner. Videre i 1690 var tårnet i svært dårlig forfatning og det ble utført et større renoveringsarbeide på kirken. Det var mye “klatting”, så selv om kirken ofte var reparert var den stadig i dårligere fatning. I 1716 var den nesten falleferdig. Et hastetiltak ble satt i gang, og almuen/bønder hadde kjørt frem mengder av tømmer til bruk for renovering av den gamle kirken. Tidspunktet var nok ikke av det heldigste. For dette var på samme tid som Karl XII invaderte Norge.

En invasjon som ikke gikk så bra som svenskene hadde håpet på, og på tilbaketrekket fulgte hæren den gamle kongeveien fra hovedstaden. Den gikk rett forbi Hovin kirke. Siden kirken også ligger på en strategisk plass i terrenget, slo hæren opp leir akkurat der. Kongeveien gikk videre ned til Sundås og Onstadsund. For å komme dit måtte man krysse Glomma med båt. Den gamle ferjeforbindelsen ble fjernet av nordmennene da de hørte om tilbaketrekket til Karl XII. Heldigvis for kongen var det en god stabel med tømmer som bare lå der ved kirken. Soldatene hans tok alt tømmere, samtidig som de stjal tømmer og husvegger fra Aasheimgårdene og bygde en haug med flåter. Det må ha vært litt av et syn der en hel hær sto i kø på Spydebergsiden for å komme over til Askim. Det hører til historien at Karl XII ble så sint for dette og nederlaget at hæren plyndret alle gårder langs ferden tilbake til Sverige.

Utsettelse av utbedring

Med mangel på tømmer ble derfor kirken ikke utbedret før 1720. En byggekommisjon ble opprettet i 1719. Taarnebygger Abraham Andersen og snekker Matis Erichsen ble satt på jobben. De rev det meste av kirken og bygde den opp igjen fra grunnmuren. De bygget om hele kirken.

I privat eie

I 1854 ble nesten alt inventar fornyet og oppgradert. Like etter at kirken på ny sto ferdig, solgte kongen kirken til Generalmajor Koppelow. Dermed skulle kirken bli i privat eie i mange år fremover. Les mer om dette, og de andre kirkene her!

Historien fortsetter med at Huseby var bygselsgården til Hovin kirke. Rasmus Frantzen, eide en halvpart. Broren Hans Frantzen eide den andre halvparten. Dødsboet etter Hans Frantzen ble solgt til Ener Jørgensen Berger i 1775, som solgte videre til Rasmus Frantzen for 396 riksdaler.

I 1778 blir endelig hele eiendommen solgt til Peder Paulsen Huseby for 875 riksdaler. Dermed var bruker, gård og kirke i samme eie. Han beholdt eiendommen i 6 år før han solgte til Ener Andersen Kallerud for samme sum, 875 riksdaler. I 1809 døde Ener Andersen og ved auksjon kjøpte sønnen Arne Enersen parten for 3 700 riksdaler. Årsaken til den store prisforskjellen var nedbetaling av gjeld, økt formue osv.

Arne Enersen måtte ut å låne penger. En gjeld han ikke greide å betale ned. For i 1820 solgte han videre til Gunder Johnson Haug for 2000 Spesidaler. Med på salget denne gangen var Huseby og plassen Frantsvold. Gunder skulle allikevel ikke få beholde dette mer i 8 dager før krav fra andre utlånere kom. Dermed ble det en tvangsauksjon i stedet og Lars Johnsen Haug vant med sitt bud på 2 600 Spesidaler.

Kirken blir videre skjøtet ut til broren Arne Johnsen Huseby. Arne solgte så kirken til Spydeberg kommune i 1843. Spydeberg kommune betalte 100 spesidaler for kirken med ornamenter og tilhørende landskyld og tiende. Selv om Arne var også representant i formannskapet, skal handelen ha vært saklig.

Flytting av kirken?

Allerede i 1779 beskriver Wilse at kirken lå helt feil i forhold til den geografiske beliggenheten og kirkesognene i bygda. Den burde ligget lenger nord. Og i 1846 var det igjen et forslag om å flytte kirken mer sentralt i Hovind sogn. Kommunestyret valgte å la almuen bestemme. Med 17 stemmer i mot og 3 for, ble det ganske tydelig at «Hovind kirke ikke skal flyttes, men repareres der den staar».

Med kommunen som eier, ble kirken ble renovert i 1848. Et forslag om et kuppeltårn var foreslått, men ble avvist. I 1854 var det en ny renovering med stor omgjøring innvendig i kirken. Sakristiet ble nyoppført i 1868. Rundt 1875 ble det satt inn ovner og i 1892 kom igjen spørsmålet om om å flytte kirken. Dette skjedde på samme tid som forhandlingene rundt kjøp av Mørk gård som kommunegård, så trolig var folk mer opptatt av det enn flytting av kirken, og den ble stående på sin plass.

De første gravmerkene var av tre. De råtnet bort. Med tiden kunne man kjøpe slike i messing. De var ikke spesielt praktiske og rustet raskt. Til slutt kom tradisjon om gravert stein. Det sies at Aslak Ingstad hadde den første gravsteinen. Han hadde et spesielt ønske om å bruke veistolpen sin som støtte da han døde. Det fikk han, med skrift på fremsiden. Generelt har det vært mye kreativitet rundt gravstøtter og flere «moter» har vært benyttet. Som Smijern, rammer, inngjerdinger m.m.

Storrengjøring

I 1863 startet den massive renoveringen. Alt innvendig og utvendig ble malt om av maler Syversen fra Drammen. Jobben var så stor at han like greit tok med familien og flyttet til Spydeberg. Taket hadde vært dekket av klatter med takstein fra forskjellige teglverk, og flere ganger i året måtte noen opp på taket for å justere steinene som ikke passet sammen. Nye takstein ble kjøpt inn fra Haugen teglverk. De hadde et lite hull i hjørnet som gjorde at steinene kunne spikres fast. Kirkegården var blitt for liten og måtte utvides. Noen forhandlinger med ungkarsbonden på Hovin, samt noen glass med varm drikke ble kirkegården utvidet og kirkegårdsmuren måtte flyttes på.

Kirken beskrevet av Hans Edvard Christiansen Holm (fortalt i 1920)

Kirken så gammel og skrøpelig ut. Den var mørkerød. Var antagelig tidligere malt med tjære og en rødfarge. Noe som var skikken ved utvendig maling den gangen. Tårnet var svært skrøpelig og inngangsdøren gikk rett inn i kirken. Midt inne i kirken hang det et tau. Det var til kirkeklokkene. Tårnet både ristet og slang. Det var frykt for at den kunne falle sammen når som helst når de ringte i klokkene. Kirkestolene hadde egne dører slik at eierne kunne lukke seg inne. Gårdene hadde gjerne en egen kirkestol som de betalte skatt for. Det var vanlig å tigge plass om man ikke eide en stol selv. Ved siden av hver dør var det spikret opp treknagger og klyfter til hatt og klær. Det var enkelt den gangen. Gravplassene hadde et trekors. Noen med innskrift. Når disse råtnet bort ble de bare kastet og grava ble anonym.

Bare noen år senere flasset malingen av veggene En ny malingsjobb måtte til og denne gangen ble det en blå farge utført av en Trøgstadmaler. I 1890 ble kirken malt på nytt. Denne gangen lyseblå med hvite laft og vindskier. Til slutt, i 1910 skulle kirken endelig få dagens farger. Kristian Holm sto for malingen denne gangen.

Mer renovasjonsarbeid

Rundt 1915, gjorde presten Moses et grep på kirkegården. Den var da full av hull, grøfter, tuer og sump. Han målte opp kirkegården og fikk satt den i et system. Etter dette ble gravplassene liggende etter hverandre på linje. Graveren fikk samtidig i oppdrag å fjerne alle ustelte og forlatte graver. De eksisterende som var vedlikeholdt ble deretter «rettet» inn i det nye systemet. Alle hull ble tettet og sumper ble jevnet ut med sand. Det ble gjort en skikkelig dugnad.

Gravkapellet

Ut på 1900-tallet var det blitt vanlig med gravkapell til kirkene i landet. Og et ønske om et kapell ved Hovin kirke ble fremmet. Et vedtak ble gjort for å samle inn penger. Dett ble gjort med midler fra en basar og andre inntektsbringende innspill. Det var allikevel ikke rare summen som kom inn og det skulle ennå ta mange år før et gravkapell ble realitet.
Frem til ca. 1918 var det vanlig at folk hadde de døde i kista hjemme på gården frem til begravelsesdagen. De som ikke hadde mulighet til å lagre en kiste kunne sette den i kirkesvalen. Fra 1920 ble dette forbudt ved lov. Derfor var behovet for et gravkapell ganske stort. Siden det ikke kom inn noe spesielt med penger til prosjektet mente noen at det ikke burde være så vanskelig å «slå opp noen bord med dører». Og slik ble det. Bokstavelig talt. Ved den gamle stallen og doen ble et likhus oppført.

Innlagt vann

Så var det dette med vann. Det var flere som synes det var greit å rydde ved graven til sine kjære ved høytider. Som regel hadde de med eget vann eller hentet fra Hovin og Prestbybrønnen. Spesielt var det ei gammel kone likte å pusle med graven. Etter hvert ble hun så gammel og skrøpelig at hun ikke lenger orket å bære vann fra de nærliggende brønner. Hun bestemte seg derfor å donere en god sum med penger ved hennes død. Hele 6000 kroner ble donert til en vannløsning.

I god tradisjons tro engasjerte en hel haug med mennesker seg og de endte til slutt opp med en rørløsning fra Torpåsen hvor det var rikelig med vann. Derfra ville det være et fall ned til kirken og ikke være nødvendig med pumper. Rørene vill bli gravd ned gjennom flere eiendommer og bøndene ønsket derfor å koble seg på rørledningen. Menighetsrådet synes ikke noe om dette og var redde for at bøndene ville ta alt vannet før det kom frem til kirken. De rådførte seg derfor med en arkitekt som forklarte at de kunne bygge en dam helt øverst. Da ville det alltid være nok trykk i rørene. Alle ble enige om at det var en god løsning.

Rør ble kjøpt inn, gravd ned, dam ble bygget, alle pengene ble brukt opp. Den store dagen kom og springen ble åpnet ved kirken. Det kom ikke en dråpe vann.

Det viste seg at plankedammen var satt opp så slurvete at den ikke holdt på vannet. I tillegg hadde Prestby tettet brønnen sin siden han skulle få rennende vann. Hovin hadde ikke mer enn de selv brukte. Så da sto kirkegården igjen uten vann.

Det skjedde ikke stort med vanningsanlegget så lenge det samme menighetsrådet satt. Da det var nytt valg gikk samtlige ut av menighetsrådet. Det nye rådet takket ja på den betingelsen av at de ikke skulle ha noe med vanningsanlegget å gjøre. Til slutt måtte sognestyret på plass. De mente bestemt at plankedammen lett kunne rives og at det kunne støpes i betong. Og slik ble det, med forslaget. Om dammen ble noe av til slutt, vet jeg ikke.

I 1901 fikk kirken eget orgel. Hilda Solberg var første organist.

Litt generelt

Fra gammel skulle ingen begraves nord for kirkene. Dette var overtro fra de gamle «Catholske Tiider». Senere tok plassmangel over for gammel overtro.

De første og eldste kirken hadde brannforsikring. Den fungerte slik at om en kirke brant så var alle nærliggende kirker med på å betale gjenreisningen av en ny.

Gammel skikk var at bønder som betalte tiende fikk gratis begravelse. Senere degradert til gratis klokkeringing.

Det sies at i en kjeller under Hovin kirke ligger Peter Bojes gravplass.

Hvis et født barn var invalid eller vandskabt skulle barnet allikevel døpes, også drepes eller legges ved kirken for å dø.

Kirkegårdens gravplasser var ofte oppdelt etter rang. Grove forbrytere og selvmordere fikk ikke gravplass.
Hesteplassene til Presten og lensmannen var henholdsvis på østre og vestre side av nordre kirkegårdport. Ellers var det vanlig at gårdene hadde «faste plasser» langs muren hvor det var jernringer til å tjore hestene i.

I gamle dager ble nyheter lest i kirkebakken. En tid lenge før sosiale medier. En ordning som opphørte i 1921 da pressen overtok.

Veldig lagt tilbake, spesielt i byer og tettbebygde områder lå gjerne gravplassen ved svinestier/avfallsplasser. I en periode var skikken å blir gravlagt inne i selve kirken (de royale og rike) før det ble vanlig med plasser rundt kirken.

Første kjente prest i Spydeberg var Øgmund Arnessøn i 1365-36.

På 1700 tallet var det vanlig med familie/gårdsgraver. Hver storgård fikk gjerne tildelt en plass på kirkegården. Gjerne i 4 kisters bredde. Hodet til gravene skulle alltid vendte mot øst. Og det var oftest store jernkors med og uten gravering. Senere inngjerding, kanskje noe pynt og enkel informasjon om de døde. Mange av disse finnes ennå i dag.

På slutten av 1700 tallet hadde 1ste Smålendske regiment et magasin ved Spydeberg kirke.

Alle kirkegårder er innhegnet. «Kirkens hegn». Et avgrenset område hvor det skulle være fred og fredfylt.

Forseelser på en kirkegård ble hardt straffet. En skikk som ble utbredt fra tidlig 1800-tallet.

I 1858 kom et forslag om at graverne på Hovin kirke måtte samle inn alle ben fra åpnede graver slik at ikke dyrene stakk av med dem. Samtidig en forespørsel om innkjøp av spader. Tidligere skikker var at de berørende selv hadde med utstyr og selv kastet graven igjen.

I 1863 ble kirkegården på Hovin utvidet på nedsiden mot Glomma.

En brønn ble gravd på Spydeberg kirkegård i 1893. Noe som tyder på skikken med blomster og gravstell.

Like etter 1900-skiftet ble det oppsatt en hestestall ved Hovin kirke.

I 1926-28 ble kirkegården ved Heli kirke utvidet.

Spydeberg kirkes gravplass ble utvidet i 1837-40.

I 1938 ble det innlagt vann i Hovin kirke.

I 1940 bekostet landbrukssekretær Harald Skulberg et relief av St. Michael som ble satt over inngangsdøren til Heli kapell.

Det gikk med ca 330 lass med stein til muren ved Spydeberg kirke.

Hierarkiet

• Kongen
• Bispen (superintendant)
• Provster
• Prester
• Kirkeverger
• Menigheten/menighetsråd

Norge var ofte underlagt Danmark. Noe som bidro til at det ofte var danske prester. I Spydeberg er de mest kjente Magnor og Wilse. Begge svært betydningsfulle menn.

Inntekter til kirkene

• Landskyld – En årlig betaling til kirken. Betaling i sølv, husdyr eller korn/mel.
• Tiende – Kontinuerlig betaling av hver 10. produkt. Dyr, korn, smør, fisk osv.
• Utleie – Kirken/bygselgården leide ut f,eks kuer og hester eller såkorn.
• Vinholdspenger – Avgift som skulle dekke altervinen. Ringebetaling – Om man ønsket ekstra ringing i klokkene ved f.eks begravelse. Tegnepenger – Betaling for altergang. Gikk rett til klokkerlønna. Tavlepenger – Frivillige gaver. Skulle opprinnelig gå til fattighuset.

Utgifter

• Lønn til Bisp og provst.
• Pliktige bidrag til gjenoppføring av nedbrent kirke.
• Vokslys.
• Brød og Vin.
• Den danske kirke.
• Vedlikehold.
• Brensel.
• Forsikring (assurance).

Kilder
Anton Skulberg - Spydeberg Kirke 150 år.
Torleif Skulberg - Kirker, prester og prestegård.

Foto (som ikke er oppgitt ved bildet)
Mariakilden 2018. Foto: Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.
Postkort Hovin Kirke - 1922. (Fargelagt av Spydeberghistorien.
Hans Edvard Christiansen Holm. Mannen bak de fantastiske historiene i boken "En gammel spydebergsmed forteller".
Postkort. K. Nordahl (Fargelagt av Spyderghistorien)