Høst

Det er høst, det er høst, og sommerens
lyst er dempet, nesten forbi.
Nu spilles på fibrende strenger så tyst
den signende høsts melodi.
Det rasler i løv og det hvisler i strå,
men himlen er klar og tindrende blå,
en småfugl kvitrer en sang til trøst,
men bjerken hvisker: «Hysj, det er høst».

Før solskinnet varmet og mettet hvert strå,
og lokket av spirene frem
det skjønneste av det ørlille små,
hvor energien lå gjemt.
Nu er den forsvunnet all denne pryd,
ti høstsolen makter det ei;
Den daler så tidlig, og lenger mot syd
går nu dens daglige vei.

Og høstkvelden senker sig med mystikk
og med eventyrmakt i sin fulle favn,
den er som skapt for en svermers likk,
der vil «seile foruten havn».
Er du ung kan du drømme og bygge dig slott
op i mot stjernens flor.
I fullmåneglans kan du vandre der opp,
på vei hvor kun roserne gror.

Er du gammel, har elsket, har svermet og drømt,
I måneskinnskvelder som svant,
Nu synes du nok det er likeså skjønt
Å ha minnekransen du bandt.
Når livets sommer har gått dig forbi
Da slukner den brennende tørst,
Om å nå det man sjelden kan bli
Innen naturen hvisker om høst.

Spydeberg, 7. oktober 1933.

D.H.