Hird På Skårudtoppen

Skrevet av Bjarne Gullberg og innsendt av hans niese, Unni Olaussen Green

Vil gjerne, før det er for sent, bidra med et historisk objekt.

Jeg heter Bjarne Gullberg, er født i juni 1932 i tettstedet Bagn i Sør-Aurdal kommune i den gang Oppland fylke, nå Innland.

I april 1938 flyttet min familie til en gård i Spydeberg, for å prøve å få et bedre utkomme der. Vi var da en familie på 7: mor, far og 5 søsken. I november økte familien med enda et medlem.

Jeg var altså da 5 år gammel. Husker det godt. Jeg ble boende i Spydeberg til desember i 1949, da jeg flyttet til Oslo for å søke arbeid. Gikk, som alle andre, på folkeskolen, Hov skole. Siden Realskolen i Askim. Noen hevder vel kanskje at jeg ikke får kalle meg for en ekte «Spøbæring» etter så få år? Jeg gjør det allikevel. Spydeberg har hele tiden hatt en plass i mitt hjerte.

Men det jeg egentlig skulle fortelle, er en historie fra 2. verdenskrig som jeg opplevde som 9-åring. Det var en kveld i februar i 1942. Mor og jeg var alene på kjøkkenet. Plutselig hørte vi en hard banking på utedøra og inn kom en ung, brysk mann fra Hirden. Han var også lensmannsbetjent, en ekte oppkomling av en ivrig nazist. Sivilt kledd, men med pistol i beltet. Han spurte om jeg var  Bjarne. Og det var jeg jo. Årsaken til besøket var at han hadde fått i oppdrag å undersøke hvem som hadde hengt opp et engelsk «flyveblad» på lysstolpen på Skårudtoppen. Han hadde fått tips av en nabo! Dette «flyvebladet» var en av kanskje 1000 papirlapper som ble spredd ut fra fly, spekket med propaganda. Dette stedet, i et veikryss på vår kjære Skårudtopp, med en solid tjærebehandla lysstolpe, var datidens informasjonssted med plakater og div. beskjeder. Noe tilsvarende nåtidens f.eks. Finn, Facebook, Instagram eller andre steder. Hvis man ville følge med på hva som skjedde i bygda, var det bare å gå bortom å titte.

Denne iherdige representanten for den tyske okkupasjonsmakten, gjorde en god jobb. Jeg opplevde et skikkelig avhør med både trusler og slag. Jeg hørte min mor sin hulkende gråt fra kjøkkenet, men kunne ingenting gjøre. Da hans jobb endelig var slutt, fikk vi ordre om å møte på lensmanns- kontoret kl. 08:00 neste dag. Dessverre, eller kanskje heldigvis, var ikke far tilstede da. Mor måtte stå litt ekstra tidlig opp den morgenen for å gjøre unna stell av gårdens dyr, kuer, griser og høner. Men vi kom oss avgårde i -20 grader og en slem nordavind. Vi ankom kontoret presis etter ca. 4 km gange. Vi fikk beskjed om å sette oss på venteværelset for lensmannen var ikke til stede. Det varte og det rakk, men kl. 16:00 fikk vi endelig tillatelse av kontordama til å gå hjem. Og det var godt, etter mange timers kjedelig venting på et kaldt rom og uten mat og drikke. Lensmannen var visst veldig opptatt et annet sted i bygda. Vi hørte heldigvis ikke mer om saken.

Et lite etterspill: Like etter en fredsavslutning mellom to eller flere stridende parter, hender det at det nærmest er lovløse tilstander en periode, nærmest anarki. Det var nok det som var årsaken til for meg en hendelsen ca. 2 måneder etter krigen. Jeg traff en som hadde vært medlem av Milorg. Han sa til meg fortrolig: «Nå behøver du ikke være redd for NN mer». Det tok imidlertid en tid før enn jeg skjønte meningen.

Takk for at du leste mitt innlegg, og ha en aldeles strålende framtid!