Godheim

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.

Navnet Godheim kommer av det det norrøne navnet på Asgård, der Odin bodde.

Godheim Landhandel

Martin Christensen Langeli var den som først bygde huset på Godheim i 1891. Tomta hadde han kjøpt av Otto Tysdal.

M. C. Langeli var allerede godt etablert i Stasjonsgata med eiendommen Skjønhaug. Det var også Martin som opprettet den første landhandelen på Godheim i 1892. Eller rettere sagt, den ble  opprettet i datteren Kristine Langeli sitt navn. Kristine bodde også i bygningen. Det var bolig i den bakre delen og i 2. etasje. Landhandelen lå i front ut mot Stegenveien. Det originale huset ble bygget i sveitserstil. Bygningen har senere  blitt forandret flere ganger. I 1893 solgte M. C. Langeli hele eiendommen inkludert alle rettighetene til Thorvald Julius Olsen Haug i 1893.  Thorvald hadde også en forretning i hovedstaden og satset nok videre på den.

I 1896 er Gabriel Andresen ny eier av eiendommen. Han fortsetter driften av landhandelen frem til rundt 1900 hvor barna Alfhild og Jenny overtar. Deres storebror drev Godheim Landhandel en liten periode før dem. Og i 1912 kjøpte Margrethe Strømsøe eiendommen og de rettigheter som fulgte med. 

Fra 1898 ble det opprettet et poståpneri (postkontor) på Godheim.  Postkontoret hadde eget stempel, og eget postnummer, 1822 Godheim. Det var eierene av Godheim som selv måtte kjøre posten til hovedkontorene.

Postkontoret var i virke helt frem til 1985. Da ble postkontoret lagt ned, og all postvirksomhet ble flyttet ned til det nye postkontoret på nybygget på TEBO.  Landhandelen ble driftet ennå i 2 år før også den ble nedlagt ned  i 1987.

I 1911 ble det opprettet en telefonsentral på Godheim. Denne skulle dekke den nordre delen av Spydeberg, og deler av Hobøl. Sentralen var en del av  «Øvre Smaalenenes Telefonselskab».  Teleseskabet ble opprettet i 1892 og var allerede utvidet til Askim, Eidsberg og Skiptvet. I 1920 overtok Telegrafvesenet. Senere fikk Godheim eget telefonnummer, 201.

I 1938 gikk sentralen over til automatisert nummersentral. Det betyr at man kunne slå nummeret man ønsket selv, med en tallkode først ut i fra hvor i landet man ønsket å ringe. Før dette måtte man løfte røret og få kontakt med telefonsentralen. Der ba man om et navn, og senere et nummer etter hvert som det ble tildelt.  I begynnelsen hadde mange  navn i stedet for nummer.  Sentralene hadde koder og nummer de brukte. 

Det var også slik på de gamle sentralene at de ansatte kunne lytte til alle samtalene. Det var duket for mye sladder. Samtidig er Spydeberg så lite at det var mulig å ringe sentralen for å spørre om de hadde sett, eller visste hvor en personen oppholdt seg.  Rene opplysningen. Sentralen ble lagt ned i 1974.

Melkemottaket på Godheim, og bussvirksomhet.

Allerede i 1928 hadde Margrethe Strømsøe Sandvik et ønske om å bygge et melkemottak på Godheim. Hun måtte allikevel vente til 1929 før det ble realitet.  Det var ikke nok melkebonder. Men da det ble oppført et nytt kufjøs hos Inga Thonerud ble det endelig klart for melkelevering på Godheim. I følge bygdeboken for Spydeberg var det antagelig melkelevering allerede i 1907. Trolig mer i en form av en melkerampe. Margrethe ønsket en melkestasjon for oppbevaring av melken. Ikke bare en rampe. Og våren 1929 ble et mottak med lasterampe oppført på baksiden av hovedbygningen på Godheim.  Bygningen ble oppført i rød murstein, og var ikke store bygningen. 

For at et slikt mottak skulle fungere var det nødvendig med kjøling av melka. Kjøleskap og kjølerom var ikke akkurat tilgjengelig ennå. Dette måtte organiseres manuelt og Stegen Melkelag ble stiftet. Et ishus ble satt opp med tømmer fra Sandemskogen, hugget av Kåre Sandem. Adolf Roaas hjalp til med tilkjøring av tømmeret. Dette skjedde vinteren 1928/29. En vinter med mye snø. Det var så mye snø at Kåre måtte først grave seg ned til rota før han kunne hugge furua. Det neste som måtte organiseres var å holde rommet kjølig. For at et kjølerom skulle forbli kjølig måtte de bruke is. Store isblokker. 

Tidlige «kjøleskap» var gjerne et lite rom ute i hagen som var et hull gravd i bakken. Det holdt gjerne samme temperatur året rundt. Men et slikt «rom» ble for lite denne gangen.

Isblokkene til kjølerommet ble skåret i store størrelser på Lyseren. Opp til 4 mann skar isen med store håndsager.  Deretter brukte de en stor «klype» til å løfte opp isblokkene. Isen ble  satt på sleder, en geitdoning. Det var en slags slede med for og bakmeier, og hadde to strore tømmerstokker som balanserte sleden. Isblokkene ble plassert i mellom stokkene. 

Det var flere av bøndene i bygda som engasjerte seg i slik isblokkkjøring. Og det var ren dugnad. Det var ikke bare Godheim som ønsket is, men også andre bedrifter og gårder i Spydeberg.

Det kunne godt være at det køet seg opp ved vannkanten der isen skulle opp på sledene. Da dro gutta opp litt røketobakk og snus og slo av en prat. Det var nok ikke lite sladder og skrøner som ble utlevert der. Med på turen var gjerne 1-2 karer. For veinettet var så som så og det kunne raskt bli litt motbakker hvor hesten fikk trekkproblemer. 

Isen ble så fraktet til ishuset på Godheim. De ble stablet i høyden og så pakket inn i et tykt lag med sagflis. Flisa kan holde kuldegrader om det er godt pakket. Derfor kunne en solid isblokk vare en stund, samtidig som den kjølige luften slapp ut. 

Det lille røde mursteinshuset står fortsatt der. Ta en titt til høyre neste gang du skal en tur til skihytta. Ishuset ble oppført bak rampa.

På selve melkestasjonen som var delt opp i 2 rom, ble melka målt i store målespann med literskala. Bokføring ble gjort i 2 varianter. En liten notisbok til hver enkelt leverandør og en stor loggbok for Stegen Melkelag. På den måten førte de et sikkert regnskap. Da melka var målt ble den tømt over i store 50 literspann og satt til kjøling. Melka skulle så fraktes videre. Margarethe kjøpte en stor bil til formålet. Melkebilen var en Chrysler med reg.nr B-6845.  Det var Jacob Haaland som var sjåfør på melkeruta. Han begynte i 1932 og kjørte fast med den lille Chrysleren frem og tilbake til hovedstaden frem til 1935. I 1935 investerte Margareth i en litt større bil. Denne gangen ble det en Ford. Det var en liten lastebil med ekstra stor førerhus som i tillegg til melkespann og passasjerer på planet hadde plass til 5-6 passasjerer i førerhuset.

Som god skikk og høflighet var, satt kvinnene i førerhuset og gutta bak på planet.

Alf Hvidsten ble sjåfør på lastebilen i 1935. På taket av førerhuset var det sveiset en ramme hvor det var plass til reisegods. Lasteplanet ble løftet med lemmer som hadde vinduer. Som «tak» var det trukket en stor presenning i dårlig vær. Spydeberg hadde nå fått en «buss». Kanskje den første bussen i bygda. Ruta ble også lagt om. I stedet for å kjøre direkte til hovedstaden, tok den nye «bussen» runden ned til krysset ved mølla og videre over Vassbygda  før hovedstaden. 

Under krigen hadde «bussen» gjerne opp til 10-15 passasjerer. Det var riktignok ikke sitteplasser og man skulle være snar til å finne et melkespann som ikke vart helt fullt om man ikke ville bli kald på stumpen. I alle fall for gutta sin del. Jentene fikk gjerne plass i førerhuset. Ved gudstjenestene ved Hovin kirke ble «bussen» satt opp som «kirkebuss». En service kirken gjorde for at de svakbeinte, late og de langt unna skulle slippe å gå. Da var riktignok setene byttet ut fra melkespann til lange plankebenker. Bussen var som oftest full ved hver tur. 
Alf Hvidsten var sjåfør i perioden 1935-46. Etter dette ble det busskjøring på heltid for Alf. Han kjørte i ruten no. 2407, “Godheim i Spydeberg – Oslo”. Alf investerte i nok en buss, og hadde 2 busser som sammenlagt la bak seg  52 030 kilometer. Bare i 1950 transporterte Alf med sine busser, hele 20 700 passasjerer. Godheimruta fra Oslo hadde egen stoppeplass ved Haugen.  Ruta startet fra Delet om morgenen, via sentrum og til Oslo, med retur på kvelden. Skolebarn som skulle til Hov skole fikk sitte på. Alf Hvidsten satt også i styret til Varesentralen på Ankertorget hvor billetter og varer ble ekspedert.

Senere overtok broren til Alf, John Hvidtsen melkekjøringen til hovedstaden.  Det var vanskelig å holde melken kjølig og rundt 1950 tok det rett og slett for lang tid for melken til hovedstaden. Med jernbanen kom melka raskere frem.  Samtidig var det egne kjølevogner.  Samtidig ble det enklere for bøndene å levere melk rett til melkestasjonen nede ved jernbanen. De fleste hester var byttet ut med lastebiler.  Dermed ble all melk levert på melkestasjonen og melkemottaket på Godheim ble nedlagt.

Videre på 1950-tallet skulle Godheim vise seg som et «sentrum». Et knutepunkt. Noe det allerede hadde vært i mange år. Noen som ble et mer sentrum da Godheim fikk en egen bensinstasjon. En BP stasjon ble opprettet. Dermed hadde Godheim alt man trengte. Landhandel, post, telefon og bensin. Folk nord i bygda trengte ikke å reise ned til sentrum. Det ble også en samlingspunkt utenfor Godheim. Her fikk man siste nytt om mangt og mye. Spesielt alt som skjedde der nede i midtbygda. 

Etter Margrethe Stømsøe ga seg i 1941, var det Georg William og Solveig Haaland som overtok forretningene på Godheim. Selve eiendommen overtok de først i 1961. Siden melkemottaket var lagt ned, benyttet William kjølerommet til utleie av frysebokser.  Den fikk navnet, “Stegen Fryseri”. Ved siden av Godheim, drev Haaland også en sommerbutikk i Tullebekkvika på Hemnestangen, Lyseren fra 1956. En butikk de hadde overtatt etter Thor Ødegård. Butikken ble lagt ned i 1977.

William Haaland var aktiv med en bussrute på sommerhalvåret. Den kjørte spesielt innom hyttefeltene rundt Lyseren. Ruten var fast i mange år, og  gikk fra Askim til Lyseren på lørdagene og tilbake på  søndagene.

Ut på 1990-tallet ble det gjort flere forsøk på aktivitet på Godheim. Barnebarnet til William, Cecilie Haaland drev et keramikkverksted i de gamle butikklokalene. Gro Hoff Stenerud drev et rosemaleristudio og til slutt hadde Per Remy Nethus Bakos jr. antikvitet- og skraphandelvirksomhet. I dag er hele bygningen omgjort til leiligheter.

Etterord Margareth Strømsøe var en dyktig bilkjører og deltok i mange billøp. Hun ble også kjent som dama i langbukser. Noe som ikke var så vanlig på den tiden. Hun var også kasserer i Østfold biblioteklag i 1952.

Ryktene forteller at på Godheim var det mulig å få kjøpt seg litt øl, om du var 18 år eller yngre.

BP skiltet på bensinstasjonen ble erstattet med et lysende Norolskilt. Dagen etter ble skiltet påkjørt og helt ødelagt.

Les mer om Melkestasjonen her.
Fritt skrevet etter et innlegg av Rolf Hesleskaug  i «Spydeberg minner»
Noen detaljer hentet fra Spydeberg bygdebok.
Avisutklipp og annonser, samt noe lokalt av Spydebergfolk.