Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien
Fossum gangbru var opprinnelig veibrua over Glomma mellom Spydeberg og Askim. Da brua ble bygget og veien sto ferdig, endret den raskt reisemønsteret i området. Tidligere måtte folk og varer fraktes med ferge ved Onstadsund – en tidkrevende og væravhengig løsning. Men med brua på plass ble det enklere og raskere å komme seg over elva, og det meste av trafikken valgte nå den nye veien over Fossum.
Om du har fulgt med, er denne artikkelen nummer 3 i en serie om Spydebergs større overfarter. I den første artikkelen tok vi for oss fergestedet ved Onstadsund, en av de eldste og mest tradisjonsrike overgangene i bygda. Deretter beveget vi oss videre til Vittenbergfoss bru, som markerte et teknologisk og samfunnsmessig skifte i elvekryssingen.
Vittenbergfoss bru fikk en brå og dramatisk slutt da den ble tatt av flommen i 1850. Med det ble ferga ved Onstadsund igjen eneste mulighet for å komme seg over Glomma i området – en løsning som mange opplevde som både tidkrevende og usikker. Ønsket om en ny, mer stabil forbindelse vokste seg sterkt, særlig blant dem som var avhengige av trygg ferdsel for handel, post og reise.
Etter mange og lange diskusjoner, forslag og utsettelser, ble det endelig enighet: den 1. juli 1853 vedtok Smaalenenes Amtsformandskab enstemmig at det skulle bygges bru over Fossumfoss. Vedtaket markerte ikke bare starten på et omfattende byggeprosjekt, men også et tydelig signal om fremtidstro og vilje til å knytte bygdene tettere sammen. Og selvfølgelig også for en enklere og bedre forbindelse med både resten av landet og Sverige.
Den første brua som ble reist over Fossumfoss var en imponerende trebuebru, bygd i to spenn – hvert på omlag 36,5 meter. Den strakte seg høyt over Glomma med en brubane rundt 18 meter over lavvannsnivå, og en kraftig midtpilar på 12 meter som bar konstruksjonen. For sin tid var det et ingeniørmessig løft – en solid og stolt bru.
Under den voldsomme storflommen sommeren 1860 steg vannstanden til dramatiske høyder. Elva havet seg opp til 11 meter over normalt lavvann, og vannet sto helt opp til undersiden av trebrua. På det meste raste 4000 kubikkmeter vann gjennom Fossumfoss hvert sekund – en voldsom vannføring som satte brua på prøve.
Brua over Fossumfoss ble reist i årene 1855–56, etter tegninger av ingeniør-kaptein Berg. Prosjektet ble ledet av ingeniør-løytnant Engelstad, som hadde det overordnede ansvaret for gjennomføringen. Arbeidet var krevende, både teknisk og logistisk – med sterke krefter i Glomma, varierende grunnforhold og utfordringer knyttet til transport av materialer.
Trebuebrua som reiste seg over fossen ble et synlig bevis på ingeniørkunst og samferdselspolitisk vilje i midten av 1800-tallet. For folk flest var det kanskje ikke så viktig hvem som hadde tegnet eller ledet prosjektet – men det de visste, var at hverdagen deres ble lettere, tryggere og mer forutsigbar.
Tømmeret som skulle til for å reise brua over Fossumfoss, ble skåret på oppgangssag i Sverige – et tidkrevende arbeid i seg selv – før det ble fraktet over grensa med hest og slede til byggeplassen ved Fossum. Transporten foregikk gjennom skog og over åser, i et landskap som ikke akkurat var tilrettelagt for store konstruksjonsdeler.
De største utfordringene kom likevel ikke på land, men i selve Glomma. På sommeren var vannføringa så høy at det var umulig å sette opp stillaser i elveløpet. Derfor måtte hele arbeidet med midtpilaren og bruas overbygning utføres på vinterstid, når vannstanden var lavest og isen ga bedre arbeidsforhold.
Midtpilaren ble murt opp i perioden fra februar til mai 1855, med stein henta fra Langnes. Året etter, fra januar til april 1856, ble bruas overbygning reist – for det meste på land, slik at den kunne løftes og monteres på plass i løpet av kort tid når alt var klart. Det krevde stor presisjon, nøye planlegging og et samspill mellom håndverkere, ingeniører og ikke minst hestekrefter.
Resultatet ble en elegant og solid trebuebru, reist under krevende forhold – og et stykke ingeniørhistorie i tre og stein midt i hjertet av Østfold.
Like etter ferdigstillelse ble brua presentert på denne måten av lokalavisa:
Fossum bru ligger på den nye veien mellom Christiania og Eidsberg og førende over Glomma ca. en kvart mil sønnenfor Onstadsund.
Det særdeles kupperte terrenget ved Fossumfoss, kombinert med Glommas sterke og strie strøm, gjorde arbeidet med å forbinde de to breddene til et teknisk puslespill.
For å få bruelementene på plass, ble det derfor spent to kraftige stålwirer over elva, fra bredd til bredd. Disse tjente som bærekabler og føringslinjer for selve overbygningen. Når alt var klart, ble broelementene – som i stor grad var ferdigmontert på land – trukket ut over elva, trinn for trinn, til de hvilte sikkert på landkar og midtpilar.
Til tross for de vanskelige arbeidsforholdene, rapporteres det ikke om noen ulykker under selve byggearbeidet – imponerende med tanke på både tidens begrensede verneutstyr og arbeidsmetoder.
Da tyske styrker rykket frem gjennom Østfold i aprildagene 1940, ble Fossum bru forsøkt sprengt i et forsøk på å forsinke framrykningen. Selv om eksplosjonene påførte brua skade, klarte man ikke å få den til å rase sammen. Konstruksjonen holdt – i det minste nok til at det lot seg gjøre å reparere den midlertidig.
Allerede åtte dager etter sprengningsforsøket startet arbeidet med en provisorisk utbedring. Med nødløsninger og tilpasninger ble brua gjort farbar igjen, og i nesten fire år fremover ble den brukt av lette kjøretøy.
Samtidig, et annet sted i landet, var det blitt bygget en hengebru – opprinnelig beregnet for Grensefoss helt sør i Passvikdalen, langt mot nordøst. Av ulike grunner ble planene der endra, og brua ble aldri montert. I stedet ble den lagret og ble liggende ubrukt på verksted i to år.
I 1944 fikk imidlertidig denne brua ei ny skjebne: Den ble frakta til Fossum og spent opp over den gamle trebuebrua. Hengebrua ga en rask og funksjonell løsning.
I 1962 ble det bygd en ny og moderne veibru noen hundre meter lenger nord for den gamle overgangen ved Fossum. Med dette fikk biltrafikken en tryggere og mer tidsriktig forbindelse over Glomma, og den gamle brua ble omgjort til gangbru. Den provisoriske hengebrua, som i årevis hadde båret både kjøretøy og historie, ble demontert – dens tjeneste var over.
Men med den nye veibrua på plass og hengebrua fjerna, begynte en ny diskusjon å ta form: Hva skulle skje med den gamle trebuebrua, reist med svensk tømmer og bygget på vinteris mer enn hundre år tidligere? Noen mente den burde bevares som et kulturminne, et teknisk historisk monument over 1800-tallets ingeniørkunst. Andre så den som et foreldet hinder og en vedlikeholdsutfordring.
Debatten ble kortvarig. Etter bare noen få år ble det gitt rivningstillatelse, og sagaen om Fossums opprinnelige bru nærmet seg slutten.
I 1965 fikk et rivningsfirma i Drammen i oppdrag å demontere den gamle veibrua. Nå så man en mulig årsak til hvorfor sprengningsforsøket 25 år før feilet. Buene alene var 4 stk. i bredden, bygget opp av et slags laminat av 18 stk. 3 x 9 toms plank. Tilsammen var de 1,5 meter tykke. Igjen var disse boltet sammen av hjemmesmidde 1 toms bolter.
Brua var kledd med øksetilpassede bord og påsmurt en blanding av tjære og bek som er en veldig holdbar impregnering.
Tor Reiremo kjøpte 5000 meter plank for 1 krone pr. meter og fraktet dem til Fåberg ved Lillehammer. Materialene fikk til slutt sin plass i Øvre Sjodalen, der Reiremo etablerte Maurvangen Hyttegrend og Camping Reiremo – like ved der Valdresflyvegen går over i Sjodalsvegen. Av de mange hyttene som ble satt opp i området, er hele 28 bygd med plank fra den gamle Fossum bru.
Stålbjelkene og stålwirene fra hengebrua fikk et annet utfall. De ble kjørt til Vegvesenets lager i Rakkestad med tanke på mulig gjenbruk. Men etter ti år konkluderte man med at materialene ikke lenger tilfredsstilte kravene til moderne brukonstruksjon. Dermed ble de solgt til en skraphandler – og den delen av brua gikk bokstavelig talt til smelteverket.
Allerede i 1961, da den nye Fossum bru ble åpnet for biltrafikk, begynte tankene å melde seg: Hva med myke trafikanter? Da den gamle trebuebrua ble revet bare noen år senere, ble behovet for en egen gang- og sykkelvei tydeligere. Det ble faktisk vurdert å henge en ny bru utenpå den nye veitrafikkbrua, men planene ble lagt på is. Sannsynligvis var det økonomien som satte en stopper for det den gangen.
Deretter fulgte mange stille år. Planene forsvant fra dagsorden, og det så ut til at gangbru-ideen var glemt. Men på 1980-tallet blusset saken opp igjen. Engasjementet vokste, og det ble arrangert både diskusjonsmøter og demonstrasjoner. Noen av de sterkeste forkjemperne for en ny gang- og sykkelbru var NAF (Norsk Automobil Forbund) ved Arvid Olsen, KNA (Kongelig Norsk Automobilklubb) ved Arild Hansen og den utrettelige Berit Read – en ildsjel for trygge skoleveier og myke trafikanter.
Og endelig, etter mange års venting, skjedde det noe. Den 16. desember 1992 ble den nye gang- og sykkelbrua over Fossumfoss åpnet – med både brask og bram. Brua ble bygget med statlige riksveimidler og kostet 6,7 millioner kroner. Den tok litt over seks måneder å bygge, og under den vakre trekledningen skjuler det seg en moderne stålbru – en solid og værbestandig konstruksjon, men med ytre trekk som minner tydelig om den gamle trebuebrua fra 1850-tallet.
Åpningsdagen ble en markering som sent vil bli glemt. Til tross for regn møtte hundrevis av mennesker fram. Det ble arrangert fakkeltog, fyrverkeri, hornmusikk og taler. Snorklipper denne dagen var Grethe Tennefoss, og med det var brua åpnet!
Kilder Illustrert Nyhetsblad Wiwar/Annie Trommelberg Øvre Smaalenene Avis Indre Smaalenene Avis Fossum bro 1856 - 1992
Legg igjen en kommentar