Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien.
Glomma kan by på mye rart, men hva den bød på denne januardagen i 1955 overrasket stort.
Det var en solfylt og mild lørdag, så det var for ille å sitte inne. Men gårdsarbeidet måtte gjøres. 61 år gamle Kristian Karlsen var ekstra opplagt den dagen, så gårdsarbeidet gikk ganske raskt og lett. Hilda og Kristian hadde nettopp solgt Skårberg og bodde i et lite bruk tilknyttet gården. De hadde planer om å flytte til Askim etterhvert.
Han ble ferdig tidligere enn vanlig, så han tenkte og fiske litt. Det hadde vært godt med ei lita gjedde til eftasvæl, tenkte han. Men dagen ville noe annet, for han Ole Oraug på Nordby trengte litt hjelp med traktoren. Kristian tok med seg fiskeutstyret sånn i tilfelle de skulle bli tidlig ferdig. Så han gikk bort til Ole, og den traktoren hadde sett sine bedre dager. Gutta brukte veldig lang tid, men for å gjøre en lang historie kort, startet traktoren igjen og gikk fint. Det var faktisk noen timers lys igjen så han kunne dra opp den stubben han hadde utsatt å gjøre noe med så lenge.
Ole trengte ingen hjelp til dette, så Kristian rakk å fiske litt før kvelden. Han gikk videre ut mot elva på gårdsveien gjennom gårdene til Pettersen og Mustorp. Det var bart innimellom, men for det meste is og snø. Han hadde ikke sett det før, men Hilda hadde lagt brodder i sekken. Han skulle jo tross alt ut langs en stri elv.
Det var en fin fiskeplass ved vannkanten nedafor Nordby. Der hadde Kristian fisket før, og han hadde alltid hatt lykken med seg.
Det viste seg at flere hadde tenkt samme tanken, for på turen møtte han flere kjentfolk som var på vei tilbake fra fisketur. Det var så vakkert med disse hvite jordene og sollys som fikk de til å glitre. Vel fremme ved Glommas bredde begynte han å lete etter en fin fiskeplass , men der fjellet stakk ut, som han forøvrig hadde som mer eller mindre fast plass, var dekket av speilblank is. Han måtte helst litt opp i høyden eller helst litt ut på en odde eller noe. Det stakk jo noen isflak ut fra bredden som utgjorde gode fiskeplasser, men de så litt usikre ut ved første øyekast. Kristian gikk så et stykke nedover, men han fant ingen nakne odder. Så det fikk bli isen. Han fant seg til slutt en solid plass der det var tjukk is, som fikk duge.
Her satte han ned tursekken sin med klappstol å kastet ut snøret. Det var lite napp denne dagen, men han ga seg ikke. Etter flere timer ute begynte det å bli kaldere i takt med at det også ble mørkere, så han begynte å tenke på hjemturen. Men den gjedda hadde vært god å ha på bordet i morra. Så han kastet sluken ut for en siste gang. Det skulle han ikke gjort!
For i det han kastet ut snøret brakk hele isflaket av og Kristian var som strandet på en øde øy. Det var iallfall stort. Han merket ingenting før flaket hadde drevet rundt 6-7 meter ut, så han ville ikke klart å hoppe i land. Kristian sveivet snøret inn så fort han kunne, i håp om å “sette fast” sluken på land og dermed få lagd en slags manuell vinsj. Men i all strabasen mistet han fiskestanga i vannet. Og det ble så fort mørkt at den var bare å glemme å få tak i. Isflaket var heldigvis ganske stabilt i vannet selv om det gikk vann over det ettersom isflaket drev utover mot midten.
Da dett nådde midten av elva tok strømmen tak i isflaket. Nå var jammen broddene gode å ha. Uten dem ville nok historien hatt en annen utgang.
Kristian ropte etter hjelp, og det var heldigvis folk på helt oppe på Kykkelsrud som hørte ham. Oppsynsmann Hammerstad ringte til flere av gårdene på Spydebergsiden, der folkene løp ut for å komme til unnsetning. Lensmannen ble også underrettet og var nok på saken. På Kykkelsrud hadde de ikke sett noe i mørket, men bare hørt ropene så de trodde det værste. Både Ole Oraug på Nordby og Oskar Giltvedt på Skaugen løp begge ut til Glomma for å se etter han, men det var altfor mørkt til å se noe som helst utpå vannet. I etterkant ble de klart at Kristian seilte rett foran der Ole sto.
Isflaket nærmet seg nå Vrangfossen som med sine kraftige stryk. Vrangfoss hadde flere fall på den tiden enn nå og isflaket ville nok ikke tåle slik medfart.
Heldigvis ble det ikke bruk for hjelpen, for etter rundt 300 meters seilas drev flaket nærmere land, i en bukt på Karl Pettersens tomt. Faktisk gikk flaket helt på land, og Kristian kunne spasere nærmest tørrskodd inn. Det var rundt 500 meter til fossen, så det var veldig godt at det gikk som det gikk. Om isflaket hadde fortsatt, er det ikke umulig det hadde knekt og da vet ingen hvordan dette kunne endt.
Kristian var helt rolig og var tilsynelatende uanfektet av elveseilasen, og først etter at han kom hjem og fortalte alt til Hilda gikk det opp for ham. Hilda visste ingenting om seilasen, men hun var utrolig glad for å få Kristian hjem.
Etter gjenforeningen med kona gikk de igjen ned til Ole Oraug for å fortelle hva som hadde skjedd. Ole var nettopp kommet hjem etter å ha”soknet” langs elva. Kristian visste ingenting om oppstandelsen på land, så det ble noen skrøner utover kvelden.
De ringte sammen til politimesteren og han kom også innom for å se til Kristian.
Dagen derpå bar det rett i kirken. Alle var ganske sikre på at høyere makter hadde noe med redningen og gjøre. Presten hadde også fått greie på dette og inkluderte det i sin preken, så denne gudstjenesten husket nok Kristian i lang tid.
Dette ble skrevet om i mange av landets aviser, men det er usikkert om Kristian ble rikskjendis av den grunn.
Kartlenke: https://kart.gulesider.no/?c=59.565452,11.105976&z=15
Kilder:
Øvre Smaalenene
Dagbladet
Arbeiderbladet
Legg igjen en kommentar