Festene på Lystad

Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien

Martha og Karl Wattums kiosk på Lystadlandet ved Lyseren (ved siden av Hallerud) ble åpnet i 1929 og ble raskt populær. Kiosken ble også raskt kjent for sin egen spesielle hjemmelagede iskrem.

I 1930 begynte Martha og Karl å leie ut plassen til flere forskjellige arrangementer. Likevel var det festene til Spydeberg Arbeiderungdomslag (AUL) som var de mest populære. Med dem ble det satt opp et dansegulv og en scene. Scenen var på land, mens dansegulvet gikk helt ned til vannet med litt overheng. Litt unna var det en liten åttekantet hytte hvor de frivillige hadde pausene sine. AUL samarbeidet ofte med kvinnegruppa som bl.a. bidro med dugnadsfolk og håndverkere.

Noen av de frivillige var Christian Andresen, Marthin Nordby, Ragnvald og Lovise Karlsen, Olav Martiniussen, Johannes Myhre, Arne og Marry Eng, Kjell Karlsen, Johanne Karterud og mange flere.

Det tok ikke lang tid før festene ble veldig populære. Ikke bare for folk i bygda, men også for folk i nabobygdene og nabobyene. Det holdt ikke lenger med en fest hver sommer og på det meste var det omtrent en ny fest hver lørdag gjennom hele sommeren. De kom gjerne opp i rundt 2000 gjester. Spesielt var Sankthans-festene veldig populære med opp imot 3000 gjester.

Det ble sagt at disse festene i en periode var de største utedansefestene på Østlandet. Det sier ikke lite, for det var svært mange som konkurrerte med å dra folk til egne arrangementer. Festene var så populære at andre arrangører ga opp å arrangere noe på lørdager, for da var alle på Lystad.

Underveis ble scenen bygd ut og flere kjente artister som Kurt Foss, Reidar Bøe og Torshovgutta sto for underholdningen. Samme hvem det var som underholdt, ble gjerne honoraret til ved at en hatt ble sendt rundt blant gjestene. Det kan godt være at noen forsynte seg av hatten i stedet for å gi noen kroner. Artistene ble ikke rike av å opptre der for å si det på en annen måte.

Etter hvert dukket Oslo Artistforening opp med et større register av artister. AUL takket ja til et samarbeid, mye for å sikre kvalitetsartister i takt med at festene økte i størrelse. De betalte gjerne rundt 300 kroner for et firemannsband. Da spilte bandet fra klokka 18 til rundt ett på natta. Blant de mest populære bandene var Piets fra Ski.
Det kunne man måle ut ifra hvilke artister som sto på plakaten og hvor mye publikum som dukket opp.

Festene stoppet under okkupasjonsårene, spesielt fordi de tyske myndighetene forbød folkesamlinger, musikk og drikking. Men etter krigen tok det seg ganske raskt opp igjen!

Festene ble større, og de ble gjerne lengre. Fra tidlig på dagen ble det satt opp aktiviteter som ballkast, luftgeværskyting og pilkast i egne boder. Det ble mulig å leie robåt, bli med i en motorbåt til 2 kroner, og ja til og med en flytur i et sjøfly til 15 kroner pr. tur i 20 minutter om man ønsket det. Det var kun plass til en passasjer pr. flytur. 15 kroner den gangen var mye penger, og en gang da to yngre karer fikk overbevist piloten om å spleise på billetten ble flyet for tungt til at det greide å lette fra vannet. Siden de allerede hadde betalt, måtte en av guttene bli igjen mens den andre fikk seg en flytur.

Festene kunne vare fra St. Hans og et stykke ut i august.

Med dagens øyne skulle man kanskje tro at folk fant det tungvint å dra på fest langt ute på landet, men folk kom gående, syklende, kjørende og med buss/drosjer. Det ble satt opp busser fra sentrum, Ski, Moss, Ørje, osv.

Men mange kjørte selv. Noen hadde med seg folk og andre kom alene. Dette gikk utover parkeringsplassene, noe det var lite av. Så de besøkende parkerte gjerne langs den gangen enda smalere Lyserenveien. Etter hvert ble parkeringen delt opp etter hva slags bil du kom dit med og ekstra gatelys ble satt opp i området. De største bilene parkerte sammen med lastebilene ved sagtomta mot Lystadgården. Personbilene parkerte langs fylkesveien og bussene fikk plass helt nederst. Det kunne stå opp imot 10 – 12 busser parkert på lørdagskveldene.

Nede i svingen rett før festplassen parkerte drosjene. Sånn var det frem til rundt 1949 da Rolf Hesleskaug utvidet parkeringsplassen.

Vi vet jo at med alkohol fører gjerne med seg krangel og bråk, så for å holde orden på dette var det innhentet uniformert politi. Politiet i Spydeberg ble pålagt å stille med 2 uniformerte politimenn og 10 mann. Politiet rullerte med 4 politimenn. Det var Agnalt fra Hobøl, Ruud fra Skiptvet, Kruse fra Askim og Strøm fra Spydeberg. Etter at Agnalt ble lensmann i Hobøl, kom Michaelsen inn i stedet. Det var også sivile vektere, men det var ikke alltid like enkelt å skaffe frivillige.

De regnet ca. 3 slagsmål på 1 spritflaske (!)

Samtidig var ikke slåsskampene av den typen vi ser i dag. Det var gjerne én mot én og om den ene gikk i bakken, så var gjerne kampen over. Og venner, det ble de igjen etter kampen. Det handlet nok mer om å overvåke og kontrollere slåssingen mer enn å stoppe dem. Men ifølge lensmann Strøm hendte det at noen måtte tilbringe natten i fyllearresten, selv om det var lenge mellom hver gang. Så var det nok noen som gjennom årene fikk en dukkert i Lyseren 😉

Et av de største problemene var trafikken på fylkesveien. Med dansegulvet på den ene siden av veien og parkeringen på den andre, var det til stadighet folk i selve veien.

For å lokke til seg frivillige vakter åpnet AUL for salg og aktiviteter på plassen. Alle som ønsket en standplass, ble pålagt å stille med en frivillig ordensvakt.

En gang hadde arrangøren leid inn en norgesmester i boksing som vakt. Både som attraksjon og i håp om ro og fred.

Det tok ikke lang tid før ryktene gikk og at de tøffeste gutta nærmest stilte seg opp i kø for å «teste» vakta.

Men etter noen raske ørefiker blant de første i rekka, ble køen tynnet ut rimelig fort, og vakta satte seg i respekt.

Likevel var festene kjent for svært lite bråk og grøftefyll. Folk trivdes, og det var godt festhumør. Sommeren 1957 ble den siste sommerfesten avviklet.

Lyserenveien krevde mer plass og stadig flere kjørte bil selv. Det ble vanskelig med parkering og kjøring i beruset tilstand i trafikken ble mer og mer upopulært.

Kilder:
Ulf Magnussen
Aviser