En Tysk soldat

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.

Historier fra Fossum

Dette er en historie om en ukjent soldat. En soldat som var midt i hendelsene på Fossum bru. Her er hans historie formulert av forfatter. Historien tar utgangspunkt i nedskrevne hendelser, som ikke nødvendigvis er fakta. Det er skildringer fra de som deltok under hendelsene.

Vår soldat går om bord i skipet Blücher i Tyskland. Han er én av tusenvis med tyske soldater som skal okkupere Norge. Han vet egentlig svært lite om dette landet. Men de har fått streng opplæring om å behandle nordmennene med respekt. 

Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene har rykket inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:

1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nær beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse.

2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet. Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynderskap, sårer hans selvbevissthet.

3. Nordmannen er i sitt vesen( i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakehoIden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!

4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. «Skaffing», «organisering», («orging») og lignende er det samme som tyveri, og er under en hver omstendighet forbudt. ‘

5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonalsosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!

6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet og små oppmerksomheter, og ved at man godtar hans person. Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!

7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.

De dro svært tidlig på morgenen over Skagerak og kom inn i norske farvann sent på kvelden. Vår soldat, sammen med sine medsoldater hadde klare instrukser om hva som skulle skje straks de var i land. Det var ventet lite, eller ingen motstand. Utover natten passerte de Færder. Her slukket de alle lys ombord på Blücher. Det samme gjorde de med resten av konvoien som fulgte etter. Maskinene gikk på laveste hastighet og det var beordret taushet på skipet. Vår mann sto på dekk og kikket ut i mørket. Det lå tykk tåke og han lurte på hvordan kapteinen visste hvor de var? Alt han hørte var bølgene som plasket inn i skipet og en lav dunkelyd fra motorene.

De passerte flere mindre båter, men gjorde ikke noe ut av dette. Det smalnet til og det var mulig å se land på hver side selv i tåken. En annen soldat hadde fått vite at de passerte Horten og Moss. Horten var et strategisk punkt. Noen av skipene i følget skulle ta kontroll der.

Plutselig kom det et høyt smell, og det eksploderte noe i natten der fremme i tåka. Sekunder senere smalt det skikkelig til i tårnet på Blücher. Vår soldat som ennå sto på dekk, skjønte raskt at de fikk motstand likevel, men visste at det tryggeste stedet akkurat nå var på dekk. Det smalt igjen og igjen! Det ble panikk ombord, det var flammer og eksplosjoner overalt. Skipet fikk slagside. Det ville synke. Nå kom det kanonild fra land også. Blücher passerte Oscarsborg i lysningen. Tåka lå ennå tykk selv om det hadde begynt å lysne. Like etter borgen sank det stolte flaggskipet til Tyskland. Soldater og mannskap kastet seg i vannet. Ikke alle fikk plass i livbåtene, og flere druknet. Vår soldat kom seg i land ved Drøbak. Derfra ble han sendt videre inn til hovedstaden. I løpet av et døgn var det meste av Norge besatt, akkurat slik moderlandet hadde planlagt.

Soldatene på Blücher hadde opprinnelig oppgaver i hovedstaden. Men siden det oppsto motstand flere steder måtte noen av planene fremskyndes. Blant annet planen om å krysse Østfold og sikre spesielt Høytorp fort, gamlebyen i Fredrikstad og svenskegrensen med Fredriksten fort. Det opprinnelige støtet var satt til 15. og 16. april, og ble fremskyndet til 12. april.

Vår mann som frem til nå hadde flydd mellom forskjellige oppgaver, fikk beskjed om oppmøte hvor 11 busser sto og ventet. Disse bussene skulle transportere soldater via tre hovedveier mot Sverige. Fetsund, Fossum og ytre Østfold. En knipetangsmanøver. Motstand var ikke forventet. Vår soldat hørte til i den første bussen som skulle ta riksvei 6 over Glomma i Spydeberg, til Askim og videre til Høytorp. Ulempen med at de hadde fremskyndt disse planene var dårlig med luftstøtte. Men så forventet de heller ingen motstand. I alle fall ikke før Høytorp. Klokken 04.00 på natten kjørte bussene ut fra hovedstaden. Bussene var rekvirerte norske busser og sjåførene var beordret til transport. Bussene kjørte i følge til Enebakk. Her svingte 3 av bussene mot Rælingen og skulle over Fetsund, videre ned mot Trøgstad. Det fortelles om tyske soldater som overnattet i låver i Enebakk. Trolig var det mannskap fra disse bussene. Fra den norske siden gikk det rykter om et større angrep denne veien så de sendte ut en større styrke til Trøgstad. Ingen kom. Troppene kom senere til Høytorp.

I den første bussen som skulle gjennom Spydeberg var sjåføren den Askimfødte Harald Nybraaten. Om han var tilfeldig eller spesielt plukket ut vites ikke, men han var i alle fall lokalkjent. Det nevnes ikke lenger antall busser, men i alle fall den første bussen gjorde en stopp på landhandelen på Skjønhaug i Hollibyen ved Mjær. Soldatene kjøpte sjokolade og melk fra landhandler Hans L. Lundgård som motvillig ble vekket og måtte betjene de fremmede kundene. Derfra kjørte bussene nedover til Tomter og krysset ved Elvestad. Her er det igjen uvisst antall busser, men laget delte seg trolig igjen og 4 busser kjørte videre til Moss og 2 busser mot Spydeberg, hvor den første bussen kjørte et stykke i forkant. Sjåfør Nybraaten hadde talt opp 22 menige og 1 offiser forteller han i senere intervjuer.

Noen av soldatene kikket ut av vinduet, selv om det ikke var stort å se på. Det var ennå tussmørkt og lite å se. Hvite jorder overalt med en gård innimellom. Rundt 10 minutter senere kom de til litt mer bebyggelse og passerte en bensinstasjon. Vår mann merket seg 3-4 menn på innsiden av bensinstasjonen. De skvatt til da bussen passerte så det ut til. Han tenkte ikke noe videre på dette i det bussen kjørte opp en liten helling. Bussen fortsatte over en bakketopp og videre nedover. De kunne nå se Glomma, og noen hus. Veien gikk rett igjennom en eiendom med flere små bygninger, og videre langs Glomma. Det var ikke noe vann å se i elva, så det så litt underlig ut tenkte vår mann i det det hadde begynte å lysne litt mer. Han kikket rundt seg og kikket på de andre soldatene som døset av og var ganske slappe etter litt næring fra landhandelen.

Han hadde ikke før tenkt tanken så smalt det skikkelig i siden av bussen samtidig som sjåføren bråbremset. Et sekund trodde han at de hadde punktert. Men så smalt det igjen, og igjen..
Han rakk så vidt å se ut av vinduet hvor det var flere lyspunkter på den andre siden av elva før han landet på gulvet i ren refleks. Det sprutet med glass og tordnet i bussen og berget på andre siden av bussen. Flere av soldatene rakk ikke komme ut av setene og vår mann måtte krabbe mellom lik og sårede soldater. Det var kun en inngang på bussen, helt i front. Og der framme lå sjåføren med et stort kutt i panna. Han var sikker på at sjåføren var død. Hele frontruta var skutt i stykker. De var kommet i kryssild. Heldigvis står motorblokka inni bussen tenkte vår mann, som krøp sammen ved den og ved siden av sjåføren. De norske soldatene som hadde skutt inn frontruta løp over brua, og vår mann benyttet anledningen til å komme seg ut og gjemte seg bak bussen. Det var få som kom ut av bussen. Han ante ikke hva han skulle gjøre, og ble liggende i grøfta på siden av bussen til skuddene stilnet av. Deretter tok han fart opp skråningen og løp igjennom busker og trær tilbake dit hvor de hadde kjørt igjennom denne gården. To andre fulgte på like etter. Da de kom ut på veien igjen sendte de opp nødraketter. Bussen, som kom et lite stykke bak stoppet på toppen oppe i hellingen. De kom seg opp til den andre bussen og fortalte hva som hadde skjedd.

Mannskapet fikk kontakt med de andre som hadde kjørt mot Enebakk, som straks snudde og kjørte nedover til Spydeberg. I mellomtiden prøvde de å organisere motstand på noen poster. De fikk organisert noe og innredet seg på noen av de nærmeste gårdene mot Fossum. Beboerne ble samlet inn og satt i arrest i kjeller og uthus før de ble transportert vekk fra sine egne hus og gårder. På samme tid kom sjåføren av bussen. Han hadde ikke blitt drept allikevel. Vår mann beordret han på en annen buss. Den skulle tilbake til hovedstaden.

Nede ved krysset i sentrum hadde det nå kommet forsterkinger. De kom i busser og lastebiler gjennom Stasjonsgata. Ved Myrakrysset hoppet soldatene ut og løp ut på jordene. Noe de straks måte gi opp ettersom snøen gikk dypere enn knehøyde. Vår mann var med å sondere terrenget. De kom frem til at det var mulig å komme seg usett opp på en stor ås rett over brua på Spydebergsiden. Her ville de få et godt overtak tenkte han. Etter litt forskjellige utprøvinger hadde de fordelt seg utover åsryggen, på lokale gårder og ellers i terrenget. Målet var enkelt. De måtte over på andre siden. Det de trolig ikke visste var at inne i åsen var det et gammelt forsvarsanlegg. Her kunne de med letthet skutt mot de norske styrkene med god beskyttelse. Det er ingen forklaringer som nevner dette verken på norsk eller tysk side. Så vi må anta at de ikke visste om dette, eller valgte å ikke ta det i bruk.

Det var nå blitt dagslys, og soldatene kikket ned i Glomma. Var det mulig å krysse elva til fots? Unngå broen? Det var ganske bratt rundt broen, så de begynte å sondere terrenget. Et lite stykke lenger ned var det mulig å komme seg ned i søkket. Vår mann samlet en gjeng og de gjorde et forsøk. De norske lå mer konsentrert ved brua og det var vanskelig for dem å sikte på de tyske som nå skulle krysse over det på nedsiden. Det var vanskelig å komme seg ned, for det var glatt og vått. Vår mann tenkte at dette kanskje ikke var noen god idé allikevel. Men så var det greit når de var kommet ned til bunnen. De hadde ikke før tatt et par skritt over før det begynte å begege seg i blant isflakene. «Was ist loose» roper vår man høyt, og tror nesten at det er noe levende under der. Plutselig stiger vannet og de hører buldring som stadig øker. De skjønner raskt hva som skjer og roper til hverandre at de må komme seg i land. De hadde åpnet slusene på Solbergfoss. Et par av mennene rakk ikke tilbake og ble dratt med nedover elva. De fikk panikk og hylte og skrek, før de forsvant i vannmassene. Noen timer senere roet det seg og de gjorde et nytt forsøk, med samme resultat. De norske hadde direktelinje med Solbergfoss med en avtale om å slippe opp vann om det ble nødvendig.

Soldatene hadde kommet i posisjon på toppen av åsen igjen og vår mann mente at de hadde ganske bra oversikt over hva som skjedde på Askimsiden. I alle fall trodde han det, helt til de så flere menn på den andre siden stresse frem og tilbake. Og helt plutselig løper det en norsk offiser ut på brua. De tyske soldatene skal til å skyte, men måtte kaste seg i dekning for norske kuler. Han forstår ikke helt hva som skjer, eller hva den offiseren driver med. Like raskt som han løp ut løper han tilbake. Begge sider skjøt så mot hverandre. Var dette et motangrep?  Plutselig eksploderte det i broen med et øredøvende smell! Som i sakte film løftet hele dekket seg opp i været og dalte ned igjen. Litt på skjeiva, men broen holdt. De tyske soldatene stoppet et øyeblikk, før de skjønner hva nordmennene prøvde på. De satte straks inn et angrep over broen slik at de norske ikke skulle få en ny mulighet. Og broen måtte sikres! Vår mann var blant mannskapet som prøvde å krysse broen rundt klokken som nå hadde passert 10.00. De ble møtt med kraftig motild. De norske hadde en mitraljøse som pekte rett ut på broen.

Samtidig hadde de norske fått forsterkninger som var ivrige i tjenesten. Det ble så ille at de tyske trakk seg litt tilbake. Noen få skuddvekslinger ble gjort utover dagen. Ellers var det rolig i en periode.

Offiserene ble stående å diskutere. Det måtte legges en ny strategi ettersom de ikke kom noen vei med dette sterke norske forsvaret. Vår mann overhørte diskusjonen. Offiserene var imponert over de strategiske plasseringene.

Utover dagen hadde vi fått flere forsterkninger. Og klokken 16.00 ble det satt i gang et større angrep. Våre folk gikk på med mitraljøser, bombekastere, maskingevær og håndvåpen. De var allikevel svært synlige i den hvite snøen og var lette mål å treffe. Igjen måtte de trekke seg tilbake, og ut på kvelden roet det hele seg. Nå hadde det blitt mørkt.

Rundt klokken 20.00 prøvde de igjen. Samme resultat. Noe måtte gjøres.

Stadig flere forsterkinger kom til. Og nye strategier ble lagt. Men ingen som virket. Vår mann synes det var rart at disse offiserene ikke kunne komme til enighet her. Det var ikke de mest erfarne offiserene som var til stede.

Rundt midnatt var det brått stor aktivitet på Askimsiden. Vår mann så både lastebiler og soldater som ankom. Han varslet straks i fra og de satte inn et angrep med bombekastere. De kunne se at de norske soldatene løp overalt i lyset fra eksplosjonene. Etter dette roet det hele seg ned og de tyske soldatene tok seg en pause.

Det siste angrepet

Nye forsterkninger kom utover kvelden. Denne gangen med en god strategisk offiser. Vår mann synes det var en fornøyelse å høre hvordan han satte de andre på plass. Faktisk sa de ingenting. De bare nikket og tok i mot ordre. En plan tok form og en stort angrep skulle settes i gang.

00.30 ble det sendt opp en signalrakett. For å se plasseringene til fienden og samtidig blende dem i mørket. De tyske soldatene hadde stor fordel av å befeste åsen og kunne se nordmennene en stund etter lyset hadde passert dem.  Samtidig satte de inn et støt over brua, akkurat som tidligere. De ble møtt av nok et kuleregn og vår mann forsto ikke helt hvorfor de gjorde disse angrepene. Han var i alle fall glad for at han ikke var nede ved broen denne gangen. Videre utover natten ble det pauser med sporadiske forsøk på å snike seg over brua. Hvert forsøk var mislykket. Etter hvert forsto vår mann årsaken til disse angrepene. Den strategiske offiseren hadde sett på hvor og hvordan de norske slo tilbake og kunne lage en plan etter dette. Hvis det norske forsvaret i enden av brua falt, var det åpent over til den andre siden. 
Klokken 02.00 satte vi inn et massivt angrep. Det største og kraftigste så langt. Denne gangen ble det sendt opp flere falllskjermlys hvor de norske ble blendet. Det ble lyst som dagen. Våre menn hadde tatt stilling langs tømmermuren inn til brua, ved brua og på andre siden av den. Vi var i overlegent antall hvor alle skjøt, samtidig som noen flyttet seg skritt for skritt over brua. De norske som var svært synlige i dette lyset ble nødt til å gå i dekning for å ikke bli skutt. Noen gikk bak en liten kanon på hjul over brua og hadde derfor dekning. Det tok ikke lang tid før de første soldatene sto på Askimsiden.

Midt under angrepet sto en norsk offiser midt i kuleregnet og skjøt med en pistol. Vår mann synes dette var meget underlig. Denne offiseren var ingen andre enn kaptein Solie som gjorde et siste forsøk på å motivere sine menn til et siste forsvar. Han døde med mange tyske kuler i kroppen.

De norske soldatene rømte i alle retninger, og de som satt i skyttergraver langs elva kom ingen vei. De ble tatt til fange da de hadde tyskere foran og bak seg.

Historien stopper ikke her, men jeg velger å stoppe her. Tyskerne rykket videre mot Askim og tok til slutt Høytorp fort. De møtte motstand flere steder, men etter Mysen rømte de fleste over til Sverige og Østfold var tapt. 

Av de totale tall angrep hadde til slutt de tyske soldatene ca 2000 mann. De hadde med et hestetrukket feltbatteri, 3 infanteribataljoner og ett forsterket feltbatteri. På den norske siden sto totalt ca 400 mann med tre feltbatterier. 

Feltbatteri = Liten kanon. 

Kilder
Oberst W. Faye - Operasjonene i Østfold
Ole Dyrbekks notater, gitt av Jorunn Dyrbekk
Vi gir oss ikke : Askim under okkupasjonen 1940-1945
Ing. M.O. Schøyens Bilcentralers Veteranbussklubb
Harald Nybråtens historie
Innspill fra krigshistoriker Bjørn Jordskogen.
Eksperthjelp fra Svein Tevasvoll.
Rapport Major Sv. Refsum.

Foto fra toppen
Tegning: Hauge for boken Norge i krig.Blücher. Foto: WikipediaBlücher. Foto: Sakset "Kongens nei"BP-stasjonen i Spydeberg: Foto: Sakset "Spydebergfilmen"Senere utsikt gjennom den knuste frontruten. Foto: Sakset "Norge i krig"
Tyske soldater finner strategiske plasser. Foto: Ukjent.Fossum bru etter sprengningsforsøket. Foto: Ukjent.
Tyske soldater finner strategiske plasser. Foto: Ukjent.
Tegning: Hauge for boken Norge i krig.
Tyske soldater i terrenget. Foto: ukjent.
Tegning: Hauge for boken Norge i krig.