Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.
Hans Ludvig Hoff var sønn av Hans Edvard Larsen Hov og Mina Bolette Hansdatter fra Lund. Hans Ludvig giftet seg først med Hilda Marie Olsdatter fra Moen, og andre gang med enken Bolette Marie Jonassen. Hans Ludvig fikk kun et barn, datteren Harriet.
I 1907 kjøpte Hans Ludvig gården Løvestad østre og flyttet dit. Der var han også ansvarlig for bygdas siste private poståpneri.
Historien om posten finner du her.
Senere i 1913 arvet Hans Ludvig en del av Rudskogen, som i dag er bedre kjent som Grååsen.
Hans Ludvig begynte i Spydeberg sparebank i 1908. Han overtok stillingen som kasserer etter sin far, Hans Edvard Larsen Hov. Han ble først konstituert før han ble fast ansatt fra 1. januar 1910. Hoff ble i jobben helt frem til 1945.
6. november 1936
Denne dagen skulle få en helt annen avslutning enn tenkt for Hoff som bodde på Løvestad østre, bare noen hundre meter unna bankens bygning. Arbeidstiden var ikke alltid så fast den gangen, og Hoff jobbet gjerne litt ekstra. Det hendte også at han tok med seg arbeidet hjem. Han bar alltid på en stor dokumentmappe. Og banken var kun åpen annenhver dag.
Klokken var blitt 21.00 på kvelden og Hoff hadde arbeidet litt ekstra også denne dagen. Han låste bankens lokaler og kikket over på aktivitetshuset Fjeldheim. A/S Spydeberg Handelsforening hadde akkurat hatt et møte der og de siste folkene var på vei hjem. Han vurderte litt om han skulle se filmen «Zou-Zou» på Fjeldheim kino i helgen. Hans Ludvig gikk over Stasjonsgata som hadde fått brostein for bare noen år siden. Han forsto ikke helt poenget, for det bråkte noe fryktelig da hester og vogner kom nedover gata. Men det var kjekt for automobilene, og minde søle i alle fall. Han gikk videre over tomta på Skjønhaug hvor han hilste på et par karer som hadde fått i seg litt varmende drikke på “hotellet”. Hans Ludvig hastet videre gjennom haven på Skjønhaug og ned til jernbanelinja. Det hadde ikke kommet snø ennå, og det var ikke spesielt kaldt til å være november måned. Sist vinter hadde det kommet store mengder og snøen lå til lagt ut i mai måned. Der fant han sin sin vante rute på den lille stien langs jernbanen som vanligvis førte han hjem, og ante fred og ingen fare. Lyden fra de oppvarmede kompisene på Skjønhaug stilnet i det fjerne og en automobil passerte et eller annet sted. Stien gikk svært nærme jernbanen, og det var egentlig ikke lov til å gå der. Men det var praktisk for Hans Ludvig ettersom han bodde ved jernbanen og bare 500 meter unna. Dessuten gikk det ikke så ofte tog.
Det var tykk tåke denne kvelden, og dårlig sikt. Det var i grunn ganske mørkt. Og det var ganske stille. Hans Ludvig hørte i grunn kun sine egne skritt. Nei, det skulle bli godt å komme seg hjem foran peisen med litt i glasset. Bare noen titalls meter hjemmefra kom plutselig noen personer rett ut av den mørke tåken, og Hoff merket et hardt slag i kjeven hvor han ble slått i bakken av en solid knyttneve. Hans Ludvig slår hodet hardt i bakken og merker at personene røsket til seg dokumentmappa som denne kvelden innehold rundt 1800 kroner i kontanter og en verdisjekk på 1400 kroner sammen med noen protokoller. Hoff ble liggende der i mørket. Han vet egentlig ikke hvor lenge, før han kom seg på bena og gikk den samme veien tilbake, men denne gangen til nabohuset av banken. Der var lensmann Petersens bolig. Hans Ludvig forklarer hva han tror har skjedd og legen Dr. Svoor kom innom. Han bodde på Grini, så det var ikke lange turen. Legen kunne forteller Hans Ludvig at det ikke så farlig ut men at han trolig ville ha smerter noen dager. Petersen fikk Hans Ludvig hjem.
Ranerne løp raskt fra åstedet. Over Myra, forbi bensinstasjonen som nylig hadde byttet eier fra Thorvald Egeland til Morad Hestengen, langs jordene på Grini på riksvei 6, over Høgda og ned igjennom Tørje på Fossum. På fossumbrua kastet de dokumentmappa i Glomma. Heldigvis for Hoff, så brydde ikke ranerne seg om papirene i veska, og ville kun ha kontantene. Det ranerne ikke viste var at blant dokumentene lå bankens kassakredittprotokoll. Og det var ikke slik den gangen at man hadde mange kopier eller en datamaskin å lagre dette på. En protokoll som dette var altså svært verdifull for banken spesielt.
Etterforskningen
Hoff, som selv var av den tøffe sorten, dro som vanlig på jobb dagen etter ranet. Og da politiet oppsøkte Hans Ludvig på arbeid dagen etter, viste det seg at han var noe forslått og hadde fått en lett hjernerystelse. Men da politiet ønsket å høre hva som hva skjedd og ba Hans Ludvig om å beskrive overfallsmennene kunne han ikke huske noe av hva som hadde skjedd. Politiet fulgte derfor opp noen vitners utsagn om 2 personer som var blitt observert like ned en nedlagt husmannsplass på eiendommen Løvestad. Det viste seg raskt at dette var 2 omstreifere som ikke hadde noe med overfallet å gjøre. Politiet undersøkte allikevel husmannsplassen og i den ene stua var det ennå varmt. Men de kunne ikke knytte det opp mot omstreiferne ved fingeravtrykkundersøkelser. Publikum ble så varslet om å følge med om noen de kjente plutselig brukte mye penger.
Politiet konkluderte med at overfallet måtte være lokalt. Og mye tydet på at dette var godt planlagt. Siden de kjente til Hans Ludvigs vaner. Banken var kun åpen annenhver dag. Derfor viste også overfallspersonene trolig at Hans Ludvig pleide å ta med seg kontanter og verdipapirer som skulle med posten dagen etter hjem. Hans Ludvig hadde ansvaret for et poståpneri på Løvestad den gangen. De viste også at Hans Ludvig alltid tok den lille ulovlige stien langs jernbanelinja hjem.
Dokumentmappa, som var av den solide sorten ble funnet flytende i skumvirvlene ved Kykkelsrud dagen etter. Damvokteren der fisket dem opp og forsto raskt hvem som eide innholdet i veska. Den hadde ikke lekket noe vann og alle papirene i veska var inntakt og tørre. Rettskjemiker Bruff fant heller ikke noe spesielt etter å ha sjekket fingeravtrykk på dokumentveska.
Fra den dagen fikk kassakredittprotokollen navnet “Moses”, ettersom den lå helt uskadd i veska etter ferden nedover Glomma og noen timer i skummet på Kykkelsrud.
Avisen Nationen gjorde et intervju med lensmann Petersen noen dager senere. Petersen kunne fortelle om mange vitner og tips som hadde kommet inn, men også at det var ganske vanlig at Spydebergborgerne ofte så veldig mye i slike saker. Petersen hadde også den samme oppfatning som politiet om at de som sto bak overfallet kjente rutinene til bankkasserer Hoff. Hoff som fortsatt ikke kunne huske noe fra hendelsen, annet enn en erindring om at en mann løp etter han før det ble svart. Han kunne heller ikke huske hvor på strekningen dette hadde skjedd. Petersen kunne også fortelle at det rette beløpet som var stålet var 1808, 57.
Pågripelsen
Bare få dager senere ble ranerne tatt. Midt på lyse dagen bel de sett gravende bak en utedo i Spydeberg sentrum. Eieren av doen lurte selvsagt hva de drev med, disse to ungguttene. Guttene var ikke spesielt snakkesalige og veien til lensmannen var ikke lang for utedoeieren som rakk tilbake med lensmannen før guttene var borte. Hvorfor de ennå var der var underlig i seg selv, men det endte i alle fall med at lensmannen fikk tak i dem og ønsket en forklaring. I hendene på den ene av guttene var det en skitten sekk og i denne sekken lå det flere sedler. Det viste seg at de ikke hadde vært så dumme de guttene. De hadde kun tatt noen sedler hver i lomma og gravd ned resten under en utedo, før de rømte til Askim. Men som gutter flest brant sedlene i lomma og bare noen dager senere var pengene brukt opp.
Det viste seg i ettertid at guttene skyldte en del penger og håpet på en lettvint løsning. De mente selv at det hadde vært helt tilfeldig at de traff på Hans Ludvig Hoff denne kvelden. Og innrømmet aldri noe annet. Hans Ludvig husket aldri noe av hendelsen, og det ble aldri avklart om han kjente guttene, eller som det var planlagt. Guttene som var eldre enn 18 år ble med dette nødt til sitte i fengsel. Dommen er ukjent for meg.
Hans Ludvig Hoff fortsatte som kasserer til 1945.
Kilder Spydeberg sparebank gjennom 100 år : 1859 - 1959 Smaalenenes Social-demokrat. Avisen Nationen. + Litt fri fantasi av forfatter.
Legg igjen en kommentar