Den røde telefonkiosken

Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien

Det var en gang en telefonkiosk, et rødt og lite hus ment for å foreta telefonsamtaler mer “privat” enn slik det hadde vært. De første tiårene med telefonkiosken hadde ikke alle telefon hjemme så mange valgte også å motta samtaler her. Det var ofte lange køer utenfor, og det var både glede og frustrasjon i det. Det finnes mange leserinnlegg i gamle aviser som viser dette, og det står bl.a. mye om menn som var lei av skravlinga til kvinner når de selv mente de hadde viktigere ting å formidle. Det var til og med noen som foreslo egne telefonkiosker for menn og kvinner. Før denne lille røde “revolusjonsskaperen” var det riktignok flere telefonkiosker rundt om i landet og til og med i lille Spydeberg. Men problemet med disse telefonkioskene og talestasjoner til alles bruk var tilknyttet en butikk eller en annen arbeidsplass. De var da bare tilgjengelig i åpningstidene. Først i 1920-årene kom automatiserte telefonsentraler, og i 1926 ble det første telefonapparatet med myntinnkast tatt i bruk i Oslo.

Den 5. mai 1932 utlyste Oslo telefonanlegg en konkurranse. De oppfordret arkitekter til å sende inn tegninger på en standardisert telefonkiosk som ikke skulle koste mer enn 1000 kroner. Den måtte også være lett å montere i tillegg til at den skulle være solid.

I konkurranseteksten kunne man lese:

“ Kiosken må utføres slik at sne og is ikke hindrer åpning og lukning av døren. Den må enn videre kunne tåle storm og uvær og gjerne litt sjøblandet regnpisk “

Det ble også gitt endel andre krav, blant annet et om innsyn fra alle kanter. Dette var med tanke på sikkerheten. Det måtte være god belysning til å lese telefonkatalogen, krav til diverse hylleplass og man skulle se ordet telefon fra alle kanter, utenfor. Men det var også mange detaljerte krav, som for eksempel at gulvet der “den telefonerende” står skulle utføres som en rist som var hevet 7 centimeter over fundamentet. Da kunne smuss og lignende fra føtene falle ned i rommet under risten. Fristen ble satt til 1. desember, men forslag som kom utenbys fra ble godtatt om det var postlagt senest 1. og kom frem før 5. desember. Så 6. desember kom juryen sammen og begynte å bedømme de 93 forslagene. Nr. 80 “Riks” utmerket seg og juryen brukte ord som ‘frapperende’ og ‘midt i blinken’. Den var tegnet av “Spydebergingen fra Bergen”, arkitekt Georg Fredrik Fasting. Det ble lange dager for juryen og de forkastet 63 forslag tidlig siden de ikke løste behovene. De resterende 30 tegningene ble beskrevet og den 12. desember 1932 ble dette til 4 finalister og igjen en første, andre og tredje plass.

3. plass gikk til “Tale er sølv” av arkitekt Torleiv Carlén fra Bekkelagshøgda mens 2. plassen gikk til “Flirt” av arkitektene Ree og Buch, Oslo.

Og førsteplassen gikk som kjent til Riks.

Ifølge sønnen Lars Fasting, som også er arkitekt, skal førsteutkastet visstnok ha blitt tegnet på en fyrstikkeske.

Georg Fredrik Fasting ble altså født i Spydeberg, nærmere bestemt på Løvestad østre av foreldrene Lovise Karoline, født Larsen og Michael Sundt Tuxen Fasting.

Georg Fredrik ble født på sommeren i 1903 da faren Michael jobbet som telegrafist på Spydeberg stasjon. Moren var bl.a. lærer på privatskolen i Skulberggården. Georg Fredrik ble født med deformerte ører og skader på både øregang, trommehinne og det indre øre. I farens memoarer skriver han at telegrafjobben bø på mye jobb for liten lønn, og med et barn med et handicap ble ikke dette lett økonomisk. Så allerede året etter fikk Michael kontorjobb på Ljan stasjon. Den stadig voksende familien flyttet så etter hvor faren fikk jobb. Georg Fredrik fikk 5 søsken, 4 søstre og 1 bror.
I våre “tilgjengelighetstider” er det nok vanskelig å forestille seg hvilken forskjell telefonkiosken gjorde for både Spydebergs utvikling og folks personlige liv. Man kunne for første gang ringe etter politi, brannvesen eller lege hele døgnet, eller bestille seg drosje etter en fuktig kveld på Fjellheim. Bare man hadde noen øre i lomma.

Under vinterfestivalen i Narvik i 1993 bestemte studenter ved Narvik ingeniørhøgskole seg for å sjekke hvor mange personer det var plass til i en rød telefonkiosk. Med hele 20 personer inne kom de også i Guinness rekordbok. En rekord som desverre senere er slått.

I 1997 hadde Telenor begynt en fjerning av telefonkiosker rundt om i landet, og engasjementet var stort blant befolkningen rundt bevaring. Det var demonstrasjoner, fastlenking m.m.

En telefonkiosk på Sunnmøre, Prillar-Guri, ble til og med lenket fast til kampesteiner.

Etter hele 10 år, 19. juni 2007, signerte Sissel Rønbeck(ass. Riksantikvar) og Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksås en verneavtale på 100 telefonkiosker. Avtalen ble signert i den første telefonkiosken som ble satt ut, nemlig på festningskaia/Amerikalinjens kai i Oslo.

Nå er det Sparebankstiftelsen DNB som gjennom en avtale med Telenor har overtatt ansvaret for disse telefonkioskene i en 10-årsperiode. Hensikten er å ta dem i bruk som bokbyttekiosker («lesekiosker») i samarbeid med Foreningen !les.

De fleste av de 100 vernede telefonkioskene er nå slike lesekiosker, men det gjenstår ennå en håndfull som ennå ikke har blitt lesekiosk.

Den første kiosken i stål veide 800 kg (senere under halvparten) og målte 90 x 90 cm. Den ble satt opp på Amerikalinjens kai i Oslo og først etter krigen fikk resten av landet glede av den røde telefonkiosken. På det meste var det utplassert 6 000 stk av dem. Rundt 9000 eksemplarer er blitt produsert, den siste i 1995.

Kilder:
Norges lille røde av Laila Andersen(lydklipp)
Kirkebøker
Oslo museum - Byminner nr 2 - 2009(Fra talestasjoner til telefonkiosker i Oslo - David Brand)
Fremover(avis)
Dagbladet
prillarguri.wordpress.com
Telefonkiosken.org
Norges lille røde – Telemuseet
Spydeberg kommune (Nå Indre Østfold kommune)