D/S Strømmen

Forfattet av Jostein Rygge for Spydeberghistorien

Dampskipet D/S Strømmen trafikkerte Øyeren fra 1865 til 1927 med et lite opphold under første verdenskrig. Hun gikk i sikk-sakk opp og ned fra Sandstangen til Lillestrøm og fraktet både gods, melk, reisende og post. Avgang og ankomst i Lillestrøm korresponderte med videre transport via tog til og fra Oslo.

I 1860 ble sagbruksprivilegiene (enerett på avvirking og skåren trelast) opphevet og dampsagene ble allemanns eie. Trelastindustrien ble dermed uavhengig av vannfallene og de samlet seg mer i byer og tettsteder.
Det ble derfor opprettet mange arbeidsplasser i steder som Lillestrøm, og persontransporten økte fra bygdene. Det ble i denne tiden begynt med dampskiptransport på mange innsjøer, f. eks. Tyrifjorden, Randsfjorden og Mjøsa.
Norsk Hoved-Jernbane eller Hovedbanen som det ble kalt ville nå også å bygge et dampskip som skulle gå på Øyeren. Dette ble fremmet i Kongelig Resolusjon av 12. januar 1865. Stortinget vedtok at hovedjernbanen skulle bygge et jernskip med dampkraft på 25 hestekrefter. Og ja, med propell og ikke skovler som de andre hadde.

D/S Strømmen fikk byggenummer 19 ved Akers mekaniske verksted og ble bygd relativt fort. Etter hun var ferdig bygd på Aker, ble hun demontert i seksjoner for så å bli sendt med Kongsvingerbanen til Fetsund. Ifølge kontrakten skulle skipet bli montert på Strømmenstranda, men av frykt for lav vannstand i Nitelva, valgte de å gjøre det ved Fetsund bru.

Den 19. september 1865 ble D/S Strømmen satt i trafikk på Øyeren. Den kostet 26 000 kroner og var 80 fot og 22 tommer lang, 16 fot og 6 tommer bred og stakk 4 fot og 6 tommer ned under vannlinja. Den kunne gjøre 10 knop og på grunn av propellen var skipet lettere manøvrerbart enn de med skovlhjul.

Brygger og bedre veier frem til bryggene ble bygd denne sommeren og sto klare for Øyerens første rutegående passasjerbåt.
Vanligvis var avgang fra Lillestrøm kl. 10.30 på tirsdag, torsdag og lørdag. Dermed dampet den nedover og innom Årnestangen, Flatebybrygga, Thorshaugbrygga, Prestaaen, Seterlandet, Eikhaugen, Nes/Nøa og til slutt Sandstangen der den lå over natta. Så gikk den opp samme rute for så å legge til i Lillestrøm 15.00. Strømmen brukte ca. 4 timer én vei.

Det første året, mellom 14. oktober og 13. november var vannstanden så lav at endestoppet måtte bli Havnekaia i Fetsund istedenfor Dampskipskanalen i Lillestrøm. Dampskipskanalen er fyllt igjen nå, men den begynte omtrent der hvor brua mellom Rælingstunnelen og Lillestrøm er nå og gikk 280 meter inn mot jernbanen.
De gangene vannstanden lot Strømmen gå inn Nitelva, men ikke helt inn til brygga, ble både passasjerer og gods satt på prammer der de staket seg inn og ut. På grunn av dette ble brygga bygget i to etasjer.

En trebru koblet brygge og jernbanestasjonen sammen og det var et eget ekspedisjonsbygg ute på brygga. Det var også satt opp en 3 tonns svingkran som ble brukt til å løfte både gods og levende dyr.

Hovedbanen arrangerte også søndagsutflukter. Det var helst mest for Oslo- og Lillestrøm-folk.
Det ble nok en lang dag for Oslo-turistene, men det var lagt opp sånn at de kunne ta toget ut til Lillestrøm tidlig på formiddagen, få en rundtur på Øyeren ned til Sandstangen og opp igjen til Lillestrøm og ta toget inn til Oslo på kvelden. Strømmen hadde også sjenkebevilling, så det ble servert middag og vin eller øl til maten.

Det første året var passasjertallet hele 18 671 og både passasjerer og gods økte med årene. Så det økonomiske overskuddet var absolutt der til å fortsette i mange år. Ofte var godsmengden faktisk så stor at det ble slept lektere etter.
Transportbehovet for bygdene rundt Øyeren ble nå dekt ganske bra og mange fikk seg jobb i Lillestrøm.

Men i 1882 kom Smaalensbanen og mye av trafikken Strømmen hadde hatt ble borte. Spesielt godstrafikken. Samtidig økte nå byggingen av forretninger og villabebyggelse i Spydeberg, så det trengtes mye arbeidskraft.
Inntektsgrunnlaget forsvant i store kvanta, så i 1888 ble D/S Strømmen fortøyd. Ett år senere, i 1889 ble den solgt til et privateid interessentskap med brukseier på Flateby bruk Hartvig Bache-Wiig som disponent for 3 600 kroner.
Bache-Wiig forlenget skroget med 10 fot og utvidet med flere passasjerplasser og satt inn kraftigere motor. Nå ble reisetiden kortet inn noe. Den utskiftede motoren ble forresten gjenbrukt på et sagbruk ved Sandstangen.

I tiden fra 1890 til 1915 var Harald Pavels kaptein med Karl Andresen som maskinist. Den første fyrbøteren under denne perioden har jeg ikke oversikt over, men i 1899 ble Arnt Muggeby fra Båstad ansatt. Han ble i 5 sesonger, men han hadde mye å fortelle fra denne tiden 😉
Blant annet at han tjente 35 kroner i måneden det første året og gikk opp til 45 etter det. Han fortalte også om hvor lite Pavels sov i sommersesongen. Han jobbet det meste av døgnet, men da han en sjelden gang sov, forekom det veldig høylydt snorking. Og man så ham aldri uten en sigar i munnviken.

Etter Muggeby tok Jens Gjevik over jobben og i 1912 ble Gjevik avløst av Lars Gillingsrud. Men Gillingsrud ble bare denne ene sesongen.
Gillingsrud forteller at billettprisen i 1912 var 1 krone for en tur fra Sandstangen til Lillestrøm. Fra Seterlandet var det 75 øre. For en tur/retur-reise var det 2 kroner og 40 øre.

I tillegg til rutetrafikken med to turer hver dag, var det også søndagsutflukter. Med åpen bar og salg av smørbrød ble det hyggelige og idylliske turer.

De gikk ofte fra Dampskipsbrygga i Lillestrøm kl. 10 og innom Flatebybrygga før de krysset Øyeren når de passerte Prestaaen. Der gikk de nedover langs det flotte landskapet på Seterlandet. Når de la til på Sandstangen rundt 12.30, gikk mange opp å spiste middag på Carlshøi Pensjonat eller gikk tur rundt i området.
Etter et par timers opphold gikk D/S Strømmen rett tilbake til Lillestrøm for å rekke til 17.00 og korresponderende tog til Oslo.

1914 kom og som om ikke biltrafikken hadde gjort nok med endret transportbehov, satt ennå flere realiteter inn.
På sommeren ble maskinisten over 25 år borte da han druknet i Akerselva. Dette var utrolig tragisk i seg selv, men i tillegg stoppet rutetrafikken på Øyeren opp.
Bare noen dager etter brøt også første verdenskrig ut, og den varte til 1918. Norge var jo nøytrale disse fire årene, men siden vi hadde et stort importbehov både av mat og ikke minst kull, ble vi rammet ganske hardt.
Dette ble merket stort innen skipstrafikken og det samme med D/S Strømmen.

Av en annonse i avisen fra 12. august 1914 ser vi at søndagsutfluktene er innstillt og det kun er to avganger i uka.

Trelasthandler Hermann Martinsen Tomt kjøpte Strømmen i 1920 etter at den hadde ligget fortøyd i Fetsund i lengre tid.
Han fikk den kjørt til Rælingslandet for å sette den i stand med tanke på å sette den tilbake i rutetrafikk. Det ble gjort, men pinsehelga i 1921 gikk damperen på grunn i Nitelva. Så da ble det sendt telegram sporenstreks til Olaf Fagernes med forespørsel om å bli den nesten kapteinen. Han takket først nei, da han hadde jobb i Skiensvassdraget. Men kona var fra Spydeberg og så muligheten til å flytte hjem. Så for å gjøre en lang historie kort ble det 5 fine år med Fagernes som kaptein.

I denne perioden var det 1 tur daglig, men fremdeles søndagsutflukter.
Nå var Jens Gjelsvik maskinist med Karsten Karlsen som fyrbøter. På dekk var Helge Larsen bestemann. Det var alltids en andre dekksgutt, men det var mange ulike unggutter med mange utskiftinger.

Fagernes ga seg etter sesongens slutt i 1925. Da hadde bil- og rutebusstrafikken blitt ganske stor.
Så 1926 bød på store utfordringer både med nedgang i trafikk og økonomi. Lønningene til de ansatte ble også høvlet ned. Så i overgangen til 1927 ble det bestemt å legge ned driften.

Skipet ble slept på land ved Tuenstranda i nærheten av Fetsund lenser. Med tiden ble det mye uønsket aktivitet og det ble brukt som bordell. Så politiet rykket ut hit ofte for å rydde opp i ting og tang. På bygda fikk båten nå tilnavnet «syndens tempel». Det ble til og med tatt opp som sak i Herredsstyret i Fet.

Noe måtte gjøres så Strømmen ble solgt til trelasthandler Gulbrandsen på Tuen bruk for den symbolske summen av 500 kroner. Og i 1928 ble den hugget opp og solgt billig til Christiania Spigerværk.
D/S Strømmen endte altså sine dager som spiker. Men gjenstander og inventar vet ingen hvor tok veien.

Etter et par år ble brygga og pakkhuset i Dampskipskanalen fjernet, og selve kanalen ble fylt igjen med grus, koks og søppel. Hovedgrunnen til igjenfyllingen var at NSB trengte mer plass til nye spor i forbindelse med utvidelsen og moderniseringen av stasjonsområdet som foregikk på dette tidspunktet.

Kanalen lå tvers overfor Rudsberget i Rælingen og like ved den nye brua som kom i 1988, og som fører inn i Rælingstunnelen. Nærmere bestemt under hagen bak Kanalveien 1-23.

Kilder:
Saugen
Wiwar
DigitaltMuseum
Lillestrøm turistkontor
lokalhistoriewiki.no
Fet historielag
Historier av Alfred Bjerke, Arnt Muggeby, Lars Gillingsrud og Olaf Fagernes