Bygdevekterne

Lovens voktere/Bygdevektere
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien

Tilbake på 1700-1800 tallet var det like viktig med lov og orden som i våre dager. Forskjellen i dag, eller kanskje tvert i mot, er at en Lensmannen hadde et enormt område å dekke. Mellom tidlig 1900-tall og i dag var det faktisk slik at hver kommune hadde et eget lensmannskontor og egne politimenn. I våre dager, slik det kreves av landets ledere, er det sammenslåing som gjelder og det skal spares. Forskjellen var allikevel den gangen, at de ikke hadde moderne kjøretøy som hurtig kunne frakte loven frem og tilbake. Derfor hadde lensmannen et fast område som han i hovedsak hadde ansvaret for og han hadde et slags kontor/base. Utover det området var lensmannen avhengig av assistenter og andre former for voktere. Litt som Securitas og vektere i dag. 

Helt fra gammelt av har det vært en form for lov, og et regelverk. Kanskje strengere lover og verre straff den gangen. Noen måtte opprettholde dette regelverket og disse lovene. I begynnelsen var det kongens egne soldater som ryddet opp. Men det var også innleide voktere. Disse handlet gjerne på skjønn, og det er ikke sikkert at det var spesielt rettferdig ved pågripelse. Arresten var nok heller ikke av de beste. Gjerne en mørk, kald kjeller, eller et bur som enten sto offentlig eller hang ved et torg. Og så var det gapestokken. Den var sist tatt i bruk i Moss i 1840. Etter dette var det ikke lenger lov med gapestokk og offentlig avstraffelse. (Noen unntak var det allikevel) Det var trolig aldri noen gapestokk i Spydeberg da disse gjerne var på offentlige rom med større forsamlinger.

I 1741 kom det en kongelig fordring om at det skulle opprettes bygdevoktere i alle kommuner.

Bygdevektere

En bygdevekter hadde litt av den samme funksjonen som en tidlig lensmann, men kunne gripe inn etter eget skjønn (egen vurdering). Først og fremst skulle de holde ro, orden, og holde tiggere og landstrykere unna. Selve ordningen oppsto antagelig på 1600-tallet under de elendige kårene som berørte landet i den perioden. Det var ofte krig, og med krig kom fattigdom. Mange måtte ty til tigging og ennå verre, tyveri og ran for å overleve.

De første bygdevekterne var mer en reservestyrke som bidro ved spesielle situasjoner. Senere fikk hver bygd faste vektere. Vekteren var underordnet lensmannen og var nok mer som en assistent. Han fikk gjerne de verste jobbene. Og han fikk nok ikke så godt betalt heller. En bygdevekter hadde ingen fast base men skulle vandre rundt i bygda til en hver tid. Både for å forebygge og kunne gripe inn. Det var gjerne kremmere som måtte jages ut av bygda. Spesielt svenskene invaderte med sine varer. De gikk under navnet “Marbusvenskene”. De solgte i hovedsak manufakturvarer og kram. Bygdevekteren skulle så pågripe enhver omflakkende og uberettiget handlende. Det samme gjaldt sigøynere, de skulle umiddelbart ut av bygdegrensa. Om om noen av innbyggerne i bygda solgte likeså, skulle de anmeldes. Det ikke var lov å selge varer uten å fortolle eller betale skatt ved kjøp og salg. Det var ofte tollhus ved kommunegrenser og hovedveier. Ved byene var det byvekter. Der måtte man veie hest og kjerre på veien inn, og ut igjen. Ut i fra vektøkning/vekttap og hva man hadde hadde handlet/solgt måtte man betale en liten skatt. Ikke så ulikt når du skal levere søppel på Indre Østfolds renovasjonsannlegg i dag.

Som bygdevekter var det regler og krav som måtte følges. Han skulle gå minst 12 større runder i bygda i løpet av et år. Han kunne ikke si nei om han ble innkalt på oppdrag av lensmannen eller annen autoritet. Oppgavene kunne være alt fra transportere omstreifere ut av bygda til små krangler blant innbyggerne. De verste jobbene var når lokale folk i bygda havnet på fattigsiden. At de av en eller annen grunn og hadde mistet gård og hjem. Dermed ble også de løsgjengere. Det var bygdevekteren sin oppgave å vise dem ut av bygd, og da kunne det hende at det var folk vokteren kjente. Av samme årsak var nok ikke vokteren spesielt populær, selv om han var godt respektert. Hvis bygdevekteren ikke tok jobben sin 100% seriøst fikk han raskt sparken. Og det var nok ikke like enkelt for alle bygdevektere eller assistenter å holde tiggere og andre omreisende vekk. Derfor bestemte kommunestyret i Spydeberg i 1872 å premiere enhver beboer i bygda som pågrep betlere og tiggere med 2 spesidaler. Hvor stor suksess dette var vites ikke, men det er mulig å se for seg at mange følte trangen til å “leke” politi. Dessuten kom nok pengene godt med.

Bygdevektere arbeidet ikke gratis. Og i starten måtte bøndene i bygda bidra med en “bygdevektertoll”. I overgangen fra 1700-1800 tallet var betalingen 1 setting ‘havre (ca. 12 liter) fra hver fullgård, mindre fra halvgård og fjerdinggarder. Man måtte altså betale i korn. De måtte også stille med mat og en seng til vekteren ved behov. Lønna til vekterne var i begynnelsen kost og losji. Senere bestemte kommunen at vekterne skulle lønnes via fattigkassa til kommunen. Derfor var det ofte saker og spørsmål rundt vekterne og om bygda virkelig trengte dem.

Selve vekterordningen varte frem til ca 1900, selv om vi finner den kanskje aller siste “Stodderkongen” i Svindal i 1941, vandrende rundt med uniformslue på hodet og sabel i beltet. 

Bygdevekterstillingen kunne gå under flere navn som stodderkonge/stodderfut/ståtterkonge, betlerassistent eller bygdeassistent blant flere.

I 1838 ble det lest opp en beskrivelse ved Spydeberg og Hovin kirker. Det var en instruks fra formannskapet til den tidens lensmann, Grundt. Det gjaldt bygdevekterstillingen og dens funksjoner. Slik lød den i Spydeberg, siden 1747. 

• Bygdevekteren skal minst hver 14. dag ha gått bygden igjennom og som bevis derfor skrevet i en bok som er utlagt pa følgende garder: Svenneby, Berger østre, Fossum, Skøyen, Svinningen og Søndre Mørk. Boken føres av gårdeieren og må minst en gang i måneden forevises sognepresten.
• På disse turer skal han påse at ingen utenbygds eller innenbygds betler går omkring i bygden, men straks bringe de første ut av bygden og melde de siste for sognepresten.
• For oppfyllelse av disse og øvrige plikter der påhviler ham som bygdevekter, nyder han den sedvanlige bygdevektertold. 

Underskrevet av J. W. Jarmann, forrettende prest. 

Noen av våre egne bygdevektere

Jeg vet ikke om det var slik generelt, men slik historien forteller hadde nok bygdevekterne i Spydeberg litt spesielle personligheter. De var også uten tvil større og sterkere en den vanlige bonden i bygda. La oss kikke litt på hva jeg har funnet. De er sortert helt tilfeldig da jeg ikke kjenner årene de forskjellige var i tjeneste. Det var trolig flere vektere enn de jeg har funnet. En ca. kronologisk liste er oppført innledningsvis. 

Spydebergvekterne

• ???? Ole Hansen f. 1749 – d. ?
• 1801 Johannes Grønbeck f. ca 1763 – d. ?
• 1785 Andreas Kallemplass f. ? – d. ?
• 1788 Andreas Vilhelmsen f. ? – d. ?
• 1817 – ? Thorer Larsen Holstein f. 1801 – d. 1877
• ? – 1877 Thorer Larsen Holstein f. 1801 – d. 1877
• 1877 – 1888 Thv. Christiansen Åkeberg f. ? – d. ?
• 1888 – 1890 Ingen bygdevektere 1890 – ????
• Petter Olsen Fransvold f. 1861 – d. 
• Johan Andresen/Andersen f. 1836 – d. 1900. (Fri fantasi?)

Ole Hansen
En av de første bygdevekterne jeg finner i Spydeberg bygdebok er Ole Hansen født i 1749. Han var husmann under Hjørnerud på Huseby. Ole ble gift med Anne Christensdatter. Ole 0g Anne fikk mange barn. I folketellingen av 1801 er de oppført på Glendeplass under Glende søndre, og i 1802 er de brukere på Åsland før de endte sine dager på Olavsrudplass.

Johannes Grønbeck/Johan Feldt Pettersen, født ca. 1763. 
Han er den første vekteren som er oppgitt uten jord i folketellingen (Bøydevægter, uden jord). Noe som er i tråd med arbeidsinstruksene til en bygdevekter. Han ble gift med Anne Andersdatter. De fikk trolig 4 barn hvor to av dem var tvillinger. I folketellingen av 1801 er familien oppført på Vold under Sundby/Harestad. I følge Spydeberg bygdebok var det en Johan under Fyrillen på Kallum med samme hustru og barn. Trolig var dette samme person.

Andreas Kallemplass (Kallumplass) står oppført som “bygdevekter” av yrke da han fikk datteren Christine i 1785.

Anders Vilhelmsen, på Fyrillen under Kallum. Giftet seg med Ragnhild Pedersdtr. Fikk tvillinger i 1788.

Thorer Larsen Holstein, født i 1801, Spydeberg.
Han ble bygdevekter i 1817, bare 16 år gammel. Selv med den unge alderen var Thorer kjent for sin styrke, hurtighet og var svært spretten. Det er flere historier om hans fysiske overlegenhet da han kom til militæret. Da Thorer kom hjem fra militærtjenesten, begynte han igjen som bygdevekter. For å spe på lønna tok han gårdsoppdrag for lensmann Grundt på Sundby gård. Det følger flere historier om Thorer og alt det sprøe han fant på. Thorer var nok svært glad i å vise frem sine sterke og spenstige egenskaper.

Det kan være at Thorer også var en mann med temperament. Og han synes nok at mye var urett. En gang hadde han løftet Jacob Roll opp etter veggen fordi han ikke likte hvordan arbeiderne på Haugen ble behandlet. I en lang periode etter denne hendelsen var det visstnok ikke fysiske avstraffelser på Haugen, og Roll hadde ubehag i lang tid etter den behandlingen han hadde fått. En annen historie forteller om hans forlovelse med Inger Paulsdatter Vold. Hun ønsket å bryte forlovelsen. Da hadde Thorer dratt henne med til “Skørredalsbekken” og holdt hodet hennes under vann til hun ønsket å gifte seg. Han greide nok å overbevise henne, for de ble gift, bodde på Holstein og fikk mange barn.

I 1848 fikk Thorer en ekstrajobb som postbringer mellom Spydeberg kommune og lensmannen, og Eidsberg poståpneri. De trengte en person som var uredd og sterk på grunn av en større fare for postrøveri. 

Det er nok liten tvil om at Thorer var en bygdevekter med stor respekt i bygda. Det gikk også rykter på utsiden av Spydeberg. Flere kjemper kom for å teste han i en slåsskamp og reiste tapende hjem. Thorer forble vekter til han ble ganske gammel. Og kanskje like til han døde i 1877, 76 år gammel.

Det finnes flere detaljerte historier om Thorer Larsen. Anbefaler at du leser kildehenvisningen: Øst og vest for Smalelven med “noko attåt” – Alfhild Hallerud

Thv. Christiansen Åkeberg ble ansatt som bygdevekter i 1877. Lønna var da på 50 specidaler i året. Han ble ikke i stillingen så veldig lenge. I 1888 ble det sendt et klagebrev til herredsstyret. Noen grunneiere på Stegen og Mørk klaget på at vekteren ikke gjorde jobben han var satt til, og at han heller brukte sin mobile treskemaskin og prioriterte de stedene han fikk treskeoppdrag. Klagene gikk også på at kremmere fikk gå fritt rundt å selge uten at vekteren gjorde noe med det. Herredsstyret gjorde som de pleide og diskuterte frem og tilbake om det virkelig var behov for en vekter. Det endte med at stillingen ble oppsagt fra l. juli 1888. Med en klausul om å opprette stillingen på nytt, om det skulle vise seg at behovet meldte seg.

Mellom 1888 – 1890 var Spydeberg uten noen bygdevekter.
I 1890 fremmet kommunerepresentant J. C. Hofvind et forslag om det var mulig å få ansatt en ny vekter. Han mente at det ikke var så mange tiggere og omstreifere som tidligere, men at de som gikk, så både lumske og stygge ut. Samtidig lurte han på om de heller burde sysselsette dem siden de så store og sterke ut, samtid med at han forsto om ingen ville ansette “slike”. Det ble diskusjon i representantskapet om temaet. Ordføreren var i mot. Han mente at det kanskje var bedre med en “tilkallingsvakt”. Representantene Jonassen og P. Behren ønsket å ansette en ny vekter. En lengre diskusjon pågikk og det endte med at saken ble utsatt til neste møte. Jonassen ville ut i bygda å snakke med folket og høre hva de mente.

Ved det neste møtet ble det bestemt at en ny vekter skulle ansettes. En herr Olaves Halvorsen Hjertum hadde meldt sin interesse for jobben. Gunder Rud var også et forslag. Olaves var den som ble ansatt. Lønna var da på kr. 100.- pr. år. Etter rundt et og et halvt år i tjenesten kom saken opp på ny. Olaves hadde nemlig ikke anholdt noen i denne perioden. Spørsmålet var da om han gjorde så god jobb at ingen turte å gjøre noe, eller om han rett og slett gjorde en alt for dårlig jobb. Etter en del frem og tilbake ble det gjort en avstemming. 16 for og 10 i mot. Olaves fortsatte i stillingen.

Petter Olsen Fransvold var den neste bygdevekteren. Han kom opprinnelig fra Hesthagen på Mørk (Eller nøa under Mørk øvre) , før han landet på Fransvold i 1902. Han ble født i 1861 og giftet seg med Anne Andersdatter, som hadde svensk opprinnelse.
Petter ble godt kjent for sabelen han gikk med i beltet, og han var stor og kraftig som de tidligere bygdevokterne. Han hadde flere oppdrag som billettør og ordensmann.

Petter var kjent som en grei og hjelpsom mann. Han bidro en del på Huseby i de årene han bodde på Fransvold. Som tidligere vektere tok Petter andre oppdrag ved siden av vekterrollen, og ble ofte sett sett ved saga på Haugen. Han reiste sammen med Thorvald Moen og hans lokomobile dampsag.

Det blir sagt at Petter Fransvold var den siste bygdevokteren i Spydeberg. 

Jeg avslutter allikevel med historien om Johan “Kongen” Andresen/Andersen
Dette er en slags avskrift av en historie fortalt av Annie Trommelberg. Hva Johans egentlige navn var eller hvor hans opprinnelse var er jeg usikker på. Det er vanskelig å plassere han mellom de andre vekterne. Det finnes en Johan Andresen/Andersen i Spydeberg kirkebok som passer med fødsel i 1836 på Løken og død i 1900, med sine siste dager på Mørk pleiehjem. Om dette er rett person er usikkert. men det er kanskje heller ikke så viktig for den videre fortellingen. Om historien er sann, eller i Annie Trommelbergs fantasi vet jeg ikke. Men artig er historien i alle fall.

Johan vervet seg tidlig til militæret. Og selv om han hadde et ønske om å bli noe stort i militæret, var kanskje ikke den mest aktive i gjengen. Ja han var vel egentlig lat om sant skal sies, selv på tross av at Johan var en kraftkar. Han var stor og muskuløs. En du kanskje ikke ville bryne deg på. Dette gjorde at Johan var ganske uredd. Kanskje litt overlegen og hadde nok litt høyere tanker om seg selv enn hva virkeligheten tilsa.

Det tok derfor ikke lang tid etter at Johan hadde vervet seg før både militæret og Johan skjønte at han ikke passet helt inn. Han fungerte ikke spesielt godt under ordre og rømte til stadighet unna pliktene han fikk tildelt. Kakebu og fysisk straff ble innført, men prellet bare av den store og kraftige Johan. Militæret fikk til slutt nok og Johan ble kastet ut av tjenesten. Selv på tross av at han mestret oppgavene og treningen svært godt. Han var rett og slett for lat og bedagelig av seg. Han lurte seg unna alt han ikke ønsket å utføre om han greide det.

På det tidspunktet da Johan kom tilbake til Spydeberg, var det behov for en bygdevekter. Stillingen var ledig, trolig fordi den ikke var spesielt attraktiv. Stillingen krevde og at man var helt selvstendig i rollen, bortsett fra da lensmannen ønsket hjelp. Da Johan fikk nyss om dette, var det liten tvil i hans sjel. “Perfekt!”, tenkte han nok. Han søkte på stillingen, trolig som eneste søker og fikk jobben. Det hjalp sikkert litt med tanke på størrelsen på mannen og at han akkurat hadde dimmet fra militæret. 

Johan fikk så utdelt arbeidsutstyret som besto av et politiskilt og en vandrestav med en pigg i enden. (Se bilde tidlig i artikkelen) Lønna var på omtrent 50 specidaler, og jobben hadde kun arbeidstid. Men andre ord, du var på jobb hele tiden. En bygdevekter hadde derfor sjeldent fast bopæl, siden han alltid var på farta. Men selv en bygdevekter trengte hvile, mat og søvn. Derfor var alle bønder og noen husmenn i bygda pålagt å sørge for at vokteren alltid hadde rikelig med mat og en god seng om han trengte et sted å overnatte. Noe Johan viste å utnytte. Han ble svært flink til å «tilfeldig» avslutte rundene sine på enkelte favorittsteder med den beste sengen og den deiligste maten. I tillegg var Johan var en stødig kortspiller og endte derfor ofte opp på de gårdene hvor de ivrigste spillerne møttes. Men selv om Johan var lat, bedagelig og gatesmart, var han opptatt av å gjøre en god jobb. Det var hardt arbeid og strenge krav. Og vi skal nok tro at han gjorde det han skulle.

Det skulle ikke ta lang tid før Johan ble beryktet i bygda. Han var godt synlig og han brautet like høyt. Både med skrøner og sanne fortellinger. Bygdefolk er glade i kallenavn og Johan fikk sitt eget. Han fikk på folkemunne navnet «Ståterkongen», og Johan “Kongen” som han selv likte best. En «ståter/storer» var en fattig stakkar. Og «konge» betyr leder. Om vi bruker litt fantasi ved oversettelsen, kan tittelen bli «lederen over de fattige».

Spydebergingene hadde stor respekt for Johan der han kom med vandrestaven. 

Johan likte å høre historier på sine vandringer rundt i bygda like mye som han likte å fortelle om sine egne historier. Og fikk han en anledning til å skrøne litt, gjorde han gjerne det. Aller best likte han å forteller om sine egne bragder. Han fortalte velvillig om tiggere, tatere og landstrykere han hadde banket opp og kastet ut av bygda. Ja, og svenske selgere da. En liten detalj han gjerne «glemte» å ta med var at han gjerne tok de gamle og de svakeste av dem. De yngre og sterke karene i samme kategori? Jo, de behandlet han med respekt og var svært hyggelig og høflig.

Ulempen med at bygdevekterne kastet ut denne folkegruppen resulterte kun i at den neste kommunen fikk det samme problemet. Og slik gikk det i sirkel. Vil tro at de husløse synes dette allikevel var en grei ordning, om de rakk litt søvn og mat da, før de ble kastet ut på ny…

«Kong» Johan var svært stolt av yrket sitt. Klær og sko var alltid striglet. Han hadde alltid seg med et eget syskrin. Johan sydde og reparerte alt selv. Uniformen hans var en tidligere militæruniform, og det sies at Johan hadde kun ét par med støvler. Siden Johan var en kløpper med nål og tråd så fikset han gjerne støvlene også. Det var slike høye skinnstøvler og de så visstnok ut som et lappeteppe. Og hver gang sålene ble slitt, stiftet han på nye såler. Støvlene fikk derfor svært høye såler underveis. I følge Johan selv, veide til slutt støvlene rundt 6 kilo. Dette viste han, for på jernbanestasjonen sto det en brukbar vekt. Han hadde selv veid støvlene der.

Støvlene eksisterer i følge ryktene ennå og de befinner seg visstnok i 2. etasje på Hovstua ved Bygdetuet i dag. (Se bildet).

Fritt innspill etter Annie Trommelberg, forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.

Kilder
Øst og vest for Smalelven med “noko attåt” - Alfhild Hallerud
Spydeberg bygdebok Annie Trommelberg
Lokale aviser
Folketellinger
Kirkebøker
Forskjellige aviser
Diverse bøker med åpen lisens på bokhylla.no.