Skrevet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.
Litt generell historikk

De første kirkene i landet ble oppført av kongen da kristendommen overtok for de hedenske skikkene og deres templer. Antagelig dukket de aller første kirkene opp på Møre rundt år 950, av Haakon Adelsteinfostre. Som hjelp hadde han hentet inn noen engelske munker. Kirkene skulle allikevel ikke bli stående så lenge før bøndene drepte prestene og brant ned kirkene. Den nye læren stoppet opp. Det samme med det samlede Norge. Igjen var landet delt opp med småkonger. I 975 greide Haakon Sigurdsøn Jarl, sammen med danekongen Harald Blåtann å få herredømme over en del av Norge. Haakon hadde Haakon Adelsteinfostre som forbilde og trodde på den nye læren (kristendom). Han kom inn i Viken (dagens oslofjord) for å gi kristendommen fotfeste.

I Danmark var kristendommen allerede innført og kirken der var sluttet til erkebiskopen i Bremen. Harald Blåtann hadde dermed makten inne i Viken. Altså begge sider av Oslofjorden. I 975, under den sachsiske keier Otto II ble det gjort et forsøk på å tvangskristne Viken. Både soldater og prester innvaderte Vikenområdet og folket måtte gi etter for denne overmakten. Mange lot seg døpe og kirker ble oppført.
Mot slutten av 900-tallet gikk Haakon Sigurdsøn til angrep på danskene og kastet dem ut av landet. Trolig gjorde han et forsøk på å eliminere kristendommen på samme tid. Det er allikevel i ettertid gjort funn som kan tilsi at noen av kirkene overlevde. Dermed er det Oslofjorden som hadde de første kirker i landet, om vi ser bort i fra de i Møre som straks ble brent ned igjen. En dokumentasjon på at kristendommen fikk sin kontinuerlige oppstart fra ca midten av 900-tallet.

Olav hadde en drøm om å spre kristendommen i hele Norge. De fleste ledere fulgte han og dermed almuen som alle lot seg døpe. Sakte men sikkert, og med sønnen Olav den Hellige som overtok, ble hele Norge kristent. Det sies at da Olav den Hellige døde i 1030 sto det en kristen kirke i hver eneste bygd i landet.
Det er trolig at de første kirkene ble bygd på de gamle samlingsstedene hvor hedningene tilba norrøne guder i tiden før kristendommen. Både for den nye troen og fordi plassene allerede var innarbeidet. De gamle kultstedene ble samtidig ødelagt slik at det ikke skulle oppstå nye kulturer. Kirkene som ble oppført kom i forskjellige former og var påvirket av kirker både fra England og Europa generelt. Dermed fikk de norske kirkene eget særpreg.
For Spydeberg er det trolig at kristendommen kom ganske tidlig. Kanskje allerede rundt år 1000. De nåværende kirkene i bygda er på langt nær så gamle ettersom de har gjennomgått flere forandringer.
I begynnelsen var kongene eiere. Fra gammelt av var de fleste kirkene privat eid. Og eier var ansvarlig. Senere var det menigheten selv som eide kirkene. Eier sto for vedlikehold og livsopphold for den regjerende prest. Underveis ble kirkene stadig mer selvstendige og kirken fikk et «statlig» symbol på lik linje med staten. Med overveiende innflytelse politisk og økonomisk. Kirken hadde så mye makt at da vår første kronede konge, Magnus Erlingssøn som ble kronet i 1164 var totalt underlagt kirken. Kongen måtte være kristen, tilhøre en menighet og utvelges av rikets 12 bisper. Kirken underla jordegods og en enorm pengeformue. Almuen mistet retten til kirkene, men måtte allikevel stå for vedlikehold.
Kampen mellom kirken og kongen skulle vare noen hundre år, og først i det 15. århundre har kongen igjen fått all makt og innflytelse over kirkevesenet og kirkene. Med reformasjonen i 1536 overtok kongen som kirkens overhode og overtok all kirkelig eiendom. Mye av landets kirkesølv ble inndratt og sendt til Danmark, smeltet om og preget som mynt.

Videre i 1660 hadde Danmark-Norges krigføring, spesielt mot Sverige tømt statskassa. I Danmark og i Norge begynte kongen å selge kirkene. I perioden mellom 1723 – 1734 gikk de norske kirkene på auksjon. Flere private kjøpte, men også en del menigheter. De nye eierne hadde fullt ansvar på vedlikehold. Ble denne forsømt kunne kongen ta tilbake kirken og selge den på nytt til noen andre.
I Spydeberg var det Capitaine, (senere Generalmajor) Jørgen Christoffer Koppelow som ble den nye eieren av kirkene i bygda. Selv bodde han på gården Bøhler. Prisen var 347 riksdaler. Kirkene eide da en tiende i svært mange gårder som hørte til kirkegodset.
Koppelow solgte så kirkene til Spydebergpresten Peter Bojesen. Bojesens dødsbo ble i 1751 solgt på auksjon til Holm Hansen Quachestad fra Askim, som samtidig kjøpte gården Haltorp på den samme auksjonen. Holm bosatte seg på Haltorp.
I 1753 var kirkene nok en gang på salg. Joen Østensen Natterud fra Trøgstad ble ny eier sammen med sin sønn, Anders Joensen Bredegg. Bare 2 år senere, i 1755 solgte de kirkene. Denne gangen ikke til én eier, men 3 forskjellige. Spydeberg kirke ble solgt til Rom i Askim, Hovind til Huseby og Heli til Thorud. Deler av kirkegodset ble fordelt blant kirkene og de nye eierne. Årsaken til at det nå var bønder som kjøpte kirkene kom av at det fulgte store «prestegårder» med kirkene. Det var nok også en sosial gode å være kirkeeier. Denne ordningen var ikke spesielt god for kirkene da de private eierne ikke ivaretok kirkene. Det var store utgifter for vedlikehold, og kun det aller mest nødvendige ble fikset. I hovedsak var det ikke kirkene som ble solgt, men gjerne bygselgårdene og så fulgte kirkene med på «kjøpet».
I løpet av ca 150 år i privat eie,og ofte eierskifte hadde kirkene vært brukt som pant hele 30 ganger. Man kan lure på hvorfor private eiere var så interessert i kirkene og deres kirkegods. Svaret er enkelt. Med kirkene fulgte parter i over 30 gårder i distriktet. Underveis ble det stadig flere eiere, og de solgte ut små biter av eiendommene. Verdien sank raskt og det var ennå mindre interesse for vedlikehold av kirkene.
I 1818 ble det vedtatt ved lov: «Ved forsømmelse fra private personer skulle kirken automatisk tilfalle dens menighet». Og i 1837 kom en lov om at den enkelte kommune hadde rett til å være kirkeeiere. Derfor, den 27.01.1842 tok Spydeberg kommune en avgjørelse om oppkjøp av kirkene og overtok driften av disse. Kirkene var da i dårlig forfatning. På 1700-tallet var det basert på frivillig arbeid til vedlikehold av kirkene. Men det å gjøre gratis frivillig arbeide på andres «eiendom» var ikke spesielt populært. Det var harde og vanskelige tider for de aller fleste. I 1841 gjorde bøndene stor motstand til den gamle loven fra 1734 som påla alle bønders bidrag. De nektet å bidra. Da kommunen overtok var nok formannskapet en del tydeligere enn hva tidligere prester og medhjelpere hadde vært. Kommunen forlangte også skikkelig arbeid rundt vedlikeholdet. Eksempelvis hadde materialer blitt kjørt til Spydeberg kirke i 1840. De ble besiktet og begjært ubrukelige.
La oss se videre på de forskjellige kirkene.
Spydeberg kirke

Spjotaberg kirche nevnes skriftelig for første gang i biskop Eysteins Jordebok fra 1401. Der finner vi en fortegnelse over kirkens jordeiendommer. Det fortelles at fra kirken ble bygget var det 2 eiendommer tilhørende kirken. Gårdene Spjotaberg og Vastvedt. Og at i løpet av de neste 400 år år skulle kirken eie en tidel i 65 gårder. Det var uten tvil en svært rik kirke etter hvert.
I Middelalderen var Spydeberg kirke etter katolsk skikk viet til St. Margarete av Antiochia. En ung kristen kvinne som ble halshugget for sin tro i år 275. Hun skulle gifte seg med en romersk prefekt, men hadde oppdaget kristendom (den nye tro) og ville derfor ikke gifte seg med en hedning. Hun ble torturert og til slutt henrettet. «Margrete» var svært populær i Norge og mange kirker ble viet til hennes ære.
Helt i begynnelsen var nok den første kirken ble oppført i tre. Og den ble antagelig oppført en gang ved Olav den Hellige eller Olav Trygvasons tid rundt ca år 1000. I år 1500 er Spiotaberg kirche oppgitt som hovedkirke. Vi kan derfor anta at de andre kirkene var oppført på den tiden. Det er naturlig å tenke at navnet på kirken kommer av navnet på kommunen. Men det var omvendt. Det sies at kirken fikk navn etter en gammel gård med samme navn. Den lå antagelig der kirken er i dag. Det finnes ingen informasjon om Spydeberg kirke før 1400, i Eysteins jordebok fra 1401. Derfa er det igjen svært lite informasjon før ca år 1550.
I 1694 blåste kirketaket på vestsiden og vestre gavl med sperreverk rett av. Almuen forærerte 800 naglespiker hvor det kostet 1 mark pr. 100 spiker. Reprasjonen ble midlertidig og i 1699 måtte hele treverket fornyes. I regnskapet av 1700 står det at bortsett fra mur, er alt oppført på nytt. Hans Stoohle var byggmester, og det gikk med 3000 takstein som av en eller annen grunn ikke ble lagt på før flere år senere. I 1718 ble kirken igjen berørt av en storm. Denne gangen var det værhanen og deler av tårnet som blåste ned.
Fra 1779 finnes det godt dokumenterte kilder i sogneperest Jacob Nicolay Wilses bok, «Spydebergs Beskrivelse». Der ligger det også en tegning i Wilses strek. Han at kirken var bygd av stein. Den var antagelig bygd rundt 1200-tallet. Wilse forteller at kirken fikk en renovering på 1700-tallet. En svært god beskrivelse av de fleste detaljer. Alt fra løst innventar til utsmykning, vinduer og konstruksjon. At kirkegården var inngjerdet av et stort steingjerde av kampestein. Han beskriver flere små bygninger på kirkeområdet som er borte i dag. Kirkegården ble utvidet i 1840 og det ble plantet trær i 1882 rundt kirkegården. Disse ble donert av Edvard Dingstad og Dr. Wilhelm Hiorth. På bildet like over her ser vi også værhanen i kobber og «tiendeboden» i påbygget til venstre.
Som skrevet i innledningen har kirkeretten variert en del frem og tilbake. Det samme med eiere. Jeg går her videre fra Brynild Syversen nordre Rom i Askim som ble eier av Spydeberg kirke i 1760. Senere makeskifter han bygsel i nedre Skjærsaker i Spydeberg og ble eier av kirkens bygselgård. I samsvar med sin kone, Kirsti Enersdatter, selger Brynild kirkeparten og nordre Rom til deres sønn, Povel Brynildsen for 2 700 riksdaler.
Den neste eier av Spydeberg kirke ble Spydeberg kommune i 1843. Povel var for lengst død, og det var hans svigersønner som underskrev salgskjøte på vegne av Povels døtre. Kommunen betalte 200 spesidaler for kirken tilhørende løs landskyld og tiende.
Natt til 21 oktober i 1841 slo lynet ned i Spydeberg kirke. Den brant mer eller mindre ned til grunnen. Sogneprest Vincent Stoltenberg sendte noen dager senere en anmodning til formannskapet og innkalte til et møte ved «kirken som torden har slaaet istykker». Møtet konkluderte med, «Kirken kan ikke repareres – heller ikke senere – og maa nedtages til grunden og bygges fra nyt af».
Etter et formannskapsmøte på gården Grini i 1842 ble det avgjort å bygge en ny kirke fra grunnen. Den skulle reises på den gamle grunnmuren. Byggeprosessen ble lagt på anbud, og det var arkitekt H.D.F. Linstow som fikk det ærefulle oppdraget med å tegne kirken. Han hadde slettes ingen dårlig resymé, da han tidligere hadde tegnet slottet i hovedstaden. Byggmester var J. F. Lühr, også fra hovedstaden, og vært med å bygge slottet. Lühr ble vinner av byggmesteranbudet. Tømmer ble levert av Torkild Kjos.

Legg merke til at kontaktperson er Spydebergs forenværende og første ordfører, Hans Jacob Roll. Restene av kirken ble tatt helt ned til grunnen og steinene ble merket som ved et puslespill. Det ble opprettet en bygningskommisjon som hadde møter på gården Bjaberg. Både fordi den lå meget beleilig til og fordi den hadde et gjestgivere på den tiden. Det skulle ta tid før de ferdige tegningene skulle bli ferdige og godkjent. Tidligere ordfører Hans Jacob Roll var for tiden bosatt i Chistiana i regjeringstjeneste og kunne mase på myndighetene. Tegningene gikk på runde hos direksjon for tegne- og kunstskolen og videre til arkitekt Nebelong.
En lengre redegjøring ble gitt og det ble blant annet foreslått at kirken burde oppføres i sten og ikke i tre som var ønsket og at tårnet burde stå i forkant og ikke på midten som ønsket. Kirken skulle da være mer solid og se ut som en verdig tidsmessig kirke. Dette synes ikke bygningskommisjonen noe om , og de ønsket å gå for Linstow sin første idé. Det ble mye frem og tilbake før de landet på en endelig løsning. Nye anbud gikk ut til murere, malere, glassmestere og andre fagmenn. Det meste av tømmer og trevirke ble hentet av lokale bønder, og resten fra Christianiaområdet.
Spydeberg kommune sto for samtlige utgifter, men selve dugnadsarbeidet og frivillig transport som skulle utgjøres av de lokale bøndene som ble styrt av kirkeverge Aasheim. Aasheim ble avhengige av svært mange og det var litt av et puslespill som skulle gå opp uten å forsinke selve byggingen. Det ble ikke spesielt enklere da de fleste bøndene ikke synes noe om den ordninger og at de svært ofte var opptatt med egne gårder og bruk. Bare tilkjøring av trevirke var satt opp med 33 hester. Med den gangens veinett kunne vognene ikke lastes med for mye og det ble mange turer. Den 2. september var allikevel murerne ferdig og røstet var reist. Kranseskål blir avholdt samme dag på gjestgiveriet til Bjaberg. En regning som totalt endte på 13 spd. 3 m. og 21 skill.


20. mars 1843 overtok Spydeberg kommune skjøtet på alle kirkene i Spydeberg. Oppkjøpt av Christian Paulsen Torp, Hans Thoresen nordre Rom, Arne Johansen østre Huseby og Jens Olsen Giltvedt. Skjøtet var tilbakedatert til 1. januar 1842.
Deretter fulgte en lengre prosedyre med interiør og utforming av det innvendige. I 1844 ble det søkt om et orgel, som ble anskaffet først i 1887. Det måtte private midler til, men ble godkjent av kommunestyret i forhold til plassering. 16 mot 8 stemmer. I 1875 ble det innsatt ovner i kirken, og i 1885 egen ovn i sakrestiet. Allerede fra byggestart var det kommet en sprekk like over østre dør. 2 år etter oppføring bedyret byggmester at det ikke ville ha noen betydning for fremtiden. Over 100 år senere er fortsatt sprekken der og kirken står like støtt.
Nøyaktig 3 år etter lynnedslaget, 20. oktober 1844 sto kirken helt ferdig med en offisiell innvielse. Historien forteller at gjestene kom i et opptog i den fineste stas med høye flosshatter. Prester og provst holdt taler/prekener og salmer ble sunget. «Denne Kirke, der er opbygget af Muurmester Luhr fra Christiania, er et velinredet og ret vakkert Gudshus», var del av talen.
Det som ble reddet var noen materialer som senere ble brukt på Skulberg, klokkene fra 1595 og 1625, døpefonten og preikestolen. Alt utenom materialene ble med inn i den nye kirken som ble bygd i 1844. I 1850 var det blitt råte i det nye kirkegulvet, det måtte store reperasjoner til. Fra 1860 ble det vedtatt brød og vin til communionen. I 1866 ble nye kirkegrenser tegnet. Den nye grensen mellom Spydeberg kirke og Hovin kirke ble Smalelva. En del av kirkegodsgårdene tilfalt Hovin.
En preikestol, 4 treskulpturer, to Madonnabilder og et manns-hode er rester av inventaret i den gamle kirken. Det meste ble lagret på kirkeloftet i mange år. Mye av dette hører i dag til oldsakssamlingen ved Oslo Universitet, siden 1891. De gamle preikestolene (1844 og 1887) forsvant og ingen vet hvor de ble av. Fra 1901 gikk kirken fra å være Spydeberg kommunes ansvar over til Spydeberg sogn.
Flere gaver er gitt til kirken i form av malerier, inventar, tepper, silkefløyel og lignende. Og i 1904 ble det oppført en egen kirkestall gitt av prost Kjos-Hansen. En likvogn gitt av Thorvald Mørks arvinger. I 1923 donerte Alette Hoff et testamente som ble benyttet til elektrisk anlegg i kirken. Samme år ble det innlagt vann til kirkegården. Ny taktekking med sementsten ble gjort i 1926. Og i perioden 1938 – 1946 var det bilkjøring for kirkebesøkende.
Inventar
2 klokker. En fra 1595, og en fra 1625.
Begge klokkene har latinsk inngravering.
Her oversatt:
1592 «Denne klokke er støpt i året 1592 etter befaling av Norges Statholder Axel Gyldenstierne. Biskop Jens Nilssøn og dette stedets prest: Johannes Helmerich«.
1625 «Udi Oslo anno 1625, der Jens Jul vaar statdholder er denne klocke gjort er bekaastet af H. Anders Nilssen, sognepræst oc Niels Simensen biscop prost oc Harald Evensen kirkeverger oc af menige Almue udi Spydeberg sogen udi samme sogen».
Klokken var støpt av Gert som var klokke- og kanonstøper i Christiana. Anders Smed fra Soon sto for beslag og opphenging av klokka. Den ble renovert etter en sprekk i 1877 og reparert i Gøteborg i 1922.
Ellers, en altertavle som er kopi av den danske maleren A. Dorphs sitt maleri «Emmausvandrerne». Utført av Dina Aschehoug i 1900. Et orgel fra 1955, av typen Elektro-pneum av J. H. Jørgensen. Dåpefontene fra 1100-tallet, hugget i klebersten. Fontenen er fredet. Det betyr at det ikke er lov til å forandre noe som helst på den, eller flytte på den. En lysekrone fra 1770. Restaurert i 1870 og påsatt lange prismer. Fikk elektrisk lys i 1923. 2 stk store alterstaker i messing. Antagelig fra 1600-tallet. 1 syvarmet lysestake fra 1930, donert av Spydeberg Leseklubb. 1 kalk fra 1702. Tilhørte opprinnelig Heli kirke. Ble aldri levert tilbake.
I tillegg flere alterduker, klede fra 16-1700tallet og litt forskjellig annet som er svært gammelt.



Hovin kirke

Det første dokumentet som henviser til Hovin kirke er fra 1353. Biskop Sigfrid av Oslo meddelder at man på angitte festdager kan besøke St. Michaels kirke i Lysedal, Borgesyssel. Området Hovin het «Lysedal» fra gammelt av. Navnet var etter elva Lysa (Smalelva) og det eldste navnet som er kjent er «Lysudalr». Videre i 1354 var et brev, adressert til Hovind kirke i Borgarsyssel som beskriver innvielsen til Jomfru Maria. På 1400 tallet hadde stedet byttet navn til Hofuinar (Hovind). Rundt 150 år senere, i 1513 sendes et brav fra erkebiskopene Birger av Lund og Erik av Nidaros et tilsagn om botferdig avlad på visse festdager ved bøsøk til Hofvind kirke i Oslo stift. Hovind betyr i følge Rygh, «Tempeljord, eiendom som tilhører et tempel, men kunde også være kaldet så, fordi der stod et tempel på gården». Kirken er også gunstig plassert i terrenget. Historien forteller. fra langt tilbake i tid om en ile/kilde like ved kirken som hadde undergjørende vand. Og at vannet i kilden ofte ble brukt til helbredelse.
Kirken har vært renovert, ombygget, restaurert og nybygget flere ganger igjennom historien. Derfor er det vanskelig å vite hvordan den originalt så ut. Men ut i fra halvrundingen på baksiden kan det ha vært en koravsluting som var vanlig under tvangskristningen rundt år 1000.

Et nytt alter ble oppført i 1627 og fornyet i 1720. I 1629 er det dokumentasjon om reparasjoner. I 1690 var tårnet i svært dårlig forfatning og det ble utført et større reperasjonsarbeid på kirken. Selv om kirken ofte var reparert var den stadig i dårligere fatning og i 1716 var den nesten falleferdig. Et tiltak ble iverksatt, og almuen/bønder hadde kjørt frem mengder av tømmer til bruk for reparasjon av den gamle kirken. Samtidig invaderte Karl XII Norge og på tilbaketrekket tok han alt tømmeret og bygde flåter. Dermed ble ikke kirken utbedret før 1720. Da ble kirken ombygd. En byggekommisjon ble opprettet i 1719. Taarnebygger Abraham Andersen og snekker Matis Erichsen ble satt på jobben. De rev det meste av kirken og bygde den opp igjen fra grunnmuren. I 1854 ble nesten alt inventar fornyet og oppgradert. Like etter at kirken sto ferdig, solgte kongen kirken til Generalmajor Koppelow som det kan leses om i innledningen øverst på siden.
Historien fortsetter med at Huseby var bygselsgården til Hovin kirke. Rasmus Frantzen, eide en halvpart. Broren Hans Frantzen eide den andre halvparten. Dødsboet etter Hans Frantzen ble solgt til Ener Jørgensen Berger i 1775, som solgte videre til Rasmus Frantzen for 396 riksdaler. I 1778 blir endelig hele eiendommen solgt til Peder Paulsen Huseby for 875 riksdaler. Dermed var bruker, går og kirke i samme eie. Han beholdt eiendommen i 6 år før han solgte til Ener Andersen Kallerud for samme sum, 875 riksdaler. I 1809 døde Ener Andersen og ved auksjon kjøpte sønnen Arne Enersen parten for 3 700 riksdaler. Årsaken til den store prisforskjellen var nedbetaling av gjeld, økt formue osv. Arne Enersen måtte ut å låne penger. En gjeld han ikke greide å betale ned. For i 1820 solgte han videre til Gunder Johnson Haug for 2000 norske spesidaler. Med på salget var Huseby og plassen Frantsvold. Gunder skulle ikke få beholde dette mer i 8 dager før krav fra andre utlånere kom. Det blir derfor en tvangsauksjon i stedet og Lars Johnsen Haug vant med 2 600 Spd.
Kirken blir så skjøtet ut til broren Arne Johnsen Huseby. Arne solgte deretter videre til Spydeberg kommune i 1843. Gården Huseby var ikke med i salget. Spydeberg kommune betalte 100 spesidaler for kirken med ornamenter og tilhørende landskyld og tiende. Arne var også representant i formannskapet. Salget skal allikevel ha vært saklig.

Allerede i 1779 beskriver Wilse at kirken lå helt feil i forhold til den geografiske beliggenheten og kirkesognene i bygda. Den burde ligget lenger nord. Og i 1846 var det igjen et forslag om å flytte kirken mer sentralt i Hovind sogn. Kommunestyret valgte å la almuen bestemme. Med 17 stemmer i mot og 3 for ble det ganske tydelig at «Hovind kirke ikke skal flyttes, men repareres der den staar». Forslag om et kuppeltårn var foreslått men ble avvist. Kirken ble renovert i 1848. I 1854 var det en stor omgjøring innvendig i kirken og sakristiet ble nyoppført i 1868. Rundt 1875 ble det satt inn ovner og i 1892 kom igjen spørsmålet om om å flytte kirken. Dette skjedde på samme tid som forhandlingene rundt kjøp av Mørk gård som kommunegård, og trolig var folk mer opptatt av det enn flytting av kirken.
I 1920 er kirken beskrevet «I en gammel Spydebergsmed forteller»:

Kirken så gammel og skrøpelig ut. Den var mørkerød. Var antagelig tidligere malt med tjære og en rødfarge. Noe som var skikken ved utvendig maling den gangen. Tårnet var svært skrøpelig og inngangsdøren gikk rett inn i kirken. Midt inne i kirken hang det et tau. Det var til kirkeklokkene. Tårnet både ristet og slang. Det var frykt for at den kunne falle sammen når som helst når de ringte i klokkene. Kirkestolene hadde egne dører slik at eierne kune lukke seg inne. gårdene hadde gjerne en egen kirkestol som de betalte skatt for. Det var vanlig å tigge plass om man ikke eide en stol selv. Ved siden av hver dør var det spikret opp treknagger og klyfter til hatt og klær. Det var enkelt den gangen. Gravplassene hadde et trekors. Noen med innskrift. Når disse råtnet bort ble de bare kastet og grava ble anonym.
Med tiden kunne man kjøpe slike i messing. De rustet bort. Til slutt kom tradisjon om gravert stein. Det sies at Aslak Ingstad hadde den første i stein. Han hadde et ønske om å bruke veistolpen sin som støtte da han døde. Det fikk han, med skrift på fremsiden. Generelt har det vært mye kreativitet rundt gravstøtter og flere «moter» har vært benyttet. Som Smijern, rammer, inngjerdinger m.m. I 1863 startet den massive renoveringen. Alt inne og ute ble malt av maler Syversen fra Drammen. Jobben var så stor at han like greit tok med familien og flyttet til Spydeberg. Taket hadde vært dekket av klatter med takstein fra forskjellige tegleverk, og flere ganger i året måtte noen opp på taket for å justere steinene som ikke passet sammen. Nye takstein ble kjøpt inn fra Haugen teglverk. De hadde et lite hull i hjørnet som gjorde at steinene kunne spikres fast. Kirkegården var blitt for liten og måtte utvides. Etter litt forhandlinger med ungkarsbonden på Hovin, samt noen glass og litt drikke ble kirkegården utvidet og kirkegårdsmuren måtte flyttes på.

Noen år senere flasset malingen av veggene og denne gangen ble det en blå farge utført av en Trøgstadmaler. I 1890 var kirken nok en gang nymalt. Denne gangen lyseblå med hvite laft og vindskier. Til slutt, i 1910 skulle kirken få dagens farger. Kristian Holm sto for malingen denne gangen.
Rundt 1915, gjorde presten Moses et grep på kirkegården. Den var da full av hull, grøfter, tuer og sump. Han målte opp kirkegården og fikk satt den i et system. Fra da av ble gravene liggende etter hverandre på linje. Graveren fikk samtidig i oppdrag å fjerne alle ustelte og forlatte graver. De eksisterende som var vedlikeholdt ble deretter «rettet» inn i det nye systemet. Alle hull ble tettet og sumper ble jevnet ut med sand. Det ble gjort en skikkelig dugnad.
Det var blitt vanlig med gravkapell ved kirkene i landet. Et ønske om et kapell ved Hovin kirke ble fremmet. Det ble vedtatt å samle inn penger med basar og andre inntektsbringende innspill. Det var ikke rare summen som kom inn og det skulle ta mange år før et gravkapell ble realitet. Frem til ca 1918 var det vanlig at folk hadde de døde i kista hjemme på gården frem til begravelsesdagen. De som ikke hadde mulighet til å lagre en kiste fikk sette den i kirkesvalen. I 1920 ble dette forbudt ved lov. Derfor var behovet for et gravkapell stort. Ettersom det ikke kom inn noe spesielt med penger til prosjektet mente noen at det ikke burde være så vanskelig å «slå opp noen bord med dører». Og slik ble det. Ved den gamle stallen og doen ble et likhus oppført.
Så var det dette med vann. Det var flere som synes det var greit å rydde ved graven til sine kjære ved høytider. Som regel hadde de med eget vann eller hentet fra Hovin og Prestbybrønnen. Spesielt ei gammel kone likte å pusle med graven. Etter hvert ble hun så gammel og skrøpelig at hun ikke lenger orket å bære vann fra de nærliggende brønner, så hun bestemte seg for å donere en god sum med penger ved hennes død, ettersom hun ikke hadde noen arvinger. Da hun døde ga hun hele 6000 kroner til vann. I god tradisjons tro engasjerte en hel haug med mennesker seg og de endte til slutt opp med en rørløsning fra Torpåsen hvor det var rikelig med vann. Dermed ville det være et fall ned til kirken og ikke nødvendig med pumper. Derimot ønsket et par av bøndene hvor rørene skulle graver igjennom eiendommene til å få bli med på rennende vann. Menighetsrådet synes ikke noe om dette og var redde for at bøndene ville ta alt vannet før det kom frem til kirken. De rådførte seg med en arkitekt som forklarte at de kunne bygge en dam helt øverst. Da ville det alltid være nok trykk i rørene. Dette synes alle var greit. Og rør ble kjøpt inn, gravd ned, dam ble bygget, alle pengene ble brukt opp og springen ble satt på ved kirken.Ikke en dråpe vann… Det viste seg at plankedammen var satt opp så slurvete at den ikke holdt på vannet. I tillegg hadde Prestby tettet brønnen sin siden det skulle komme rennende vann og Hovin hadde ikke mer enn de selv brukte. Nå sto kirkegården virkelig uten vann. Det skjedde ikke stort med vanningsanlegget så lenge det samme menighetsrådet satt. Da det var nytt valg gikk samtlige ut av menighetsrådet. Det nye rådet takket ja på den betingelsen av at de ikke skulle ha noe med vanningsanlegget å gjøre. Til slutt måtte sognestyret på plass. De mente bestemt at plankedammen lett kunne rives og at det kunne støpes i betong. Og slik ble det med…. forslaget. Om det noen gang ble noe av, vet jeg ikke.
I 1901 fikk kirken eget orgel. Hilda Solberg var første organist.


Heli kirke

Den første kjente kirken på Heli ble revet i 1663. Det var en tømmerkirke dekket med tjære og spon. Men allerede i 1400 blir kirkegodset på «Helene» kirke notert i biskop Eysteins jordebok. I følge Wilse var Helene det gamle navnet på Heli. I 1575 er kirken beskrevet, «Itt træ capell, gammeltt og dog indeni gjorde ny stole, alter taffle oc predicke stoell».
Den nye kirken var laftet, 23 alen lang og 12 alen bred. Høyde var 7 og 5 alen. Den hadde et lite tårn, med bindingsverk og bordkleding som endte i en jernstang. Det er notert at sydveggen ble panert rundt 1750. Veggene var tjærebrente. Etter ca 200 år, i 1860 ble også denne kirken revet. Da ble dagens kirke oppført. Alt inventar fra den gamle kirken forsvant ut av kirkens eie. Flere ganger igjennom historien har det vært forslag om å legge ned kirken. Men innbyggerne på Heli har alltid protestert og holdt på sitt. I 1723 solgte kongen kirken til Generalmajor Kopperlow som det er skrevet om innledningsvis i artikkelen.
Thorud i Spydeberg var bygselgård til Heli kirke. Svend Christophersen Thorud kjøpte kirken av Anders Joensen Brædeg, og medeier Joen Østensen Natterud fra Trøgstad. Svend var leilending og bygselmann på Thorud. Han betalte 225 riksdaler i 1755. Svend måtte låne 160 riksdaler av sin onkel Bernt Svendsen Stennerud og satte kirken i pant. I 1783 døde Svend og enken Anne Svendsdatter skiftet kirken mellom barna Christoffer, Lars, Hans og Svend Svendssønner og datteren Thore Svendsdatter. Christoffer Svendsen kjøpte ut de andre for 720 riksdaler. Han måtte låne 499 riksdaler av Hans Thoresen Isi. Igjen ble kirken satt i pant. I 1791 låner Christoffer 400 riksdaler av Christian Bergersen Foss i Hobøl for å betale Hans Thorgersen Isi. I 1799 gjør han det samme på ny. Han låner 1050 riksdaler av Ole Fredrichsen Wegger i Hobøl for å betale gjelden til Christian Bergersen. Så en siste gang i 1802 benytter Christoffer denne metoden og låner 1400 riksdaler av bokhandler Deurendal i Christiania.

Christoffer Svendsen døde i 1808. Eiendommen havner på auksjon. Ny eier ble Christian Jensen Tomter for 3470 rikdaler. Christian flytter til Thorud. Samtidig låner også han 2000 riksdaler av bokhandler Deurendal i Christiania med fornyet pant i eiendommen. I 1821 lånte Christian nye 400 riksdaler av nye Norges Bank. Da var gjelden til Deurendal nede i 850 norske spesidaler. I 1837 har sønnen Børre Christensen overtatt eiendommen. Han selger videre til Jens Olsen Giltvedt for 1000 spesidaler, men beholder gården Thorud selv.
Så i 1843 solgte Jens Olsen kirken til Spydeberg kommune for samme sum, 1000 spesidaler. Jens var også medlem av formannskapet, men salget skal allikevel vært saklig. Den første kommunale kirkeverge var Samuel Andersen Prestby.
I 1857 er kirken til forfall og en bygningskommite ble opprettet. Tegninger til en ny kirke ble foreslått. Kommiteen gikk raskt igang og anbud ble lagt ut. Snekker Henriksen hadde innredningen og tyske tømmermester Andreas Keitel selve bygget. Andreas Christiansen Vammeli utførte muringen. Et nettverk ble organiserte mellom bøndene til skyss og henting av materialer. Den første preikestolen ble ikke spesielt bra, så en arkitekt ble innleid for å tegne en helt ny. Da røstet var reist ble det holdt kranseskål. Usikker på hvor den ble holdt, men regningen kom på 10 spesidaler. 2m. og 17 skilling for gildet. Det var et ønske om nye og større kirkeklokker. Men kommunen mente de hadde brukt nok penger og de gamle fikk holde. Så de små klokkene ble hengt opp igjen. Den nye kirken sto ferdig i 1861, med høytidelig innvielse 12. september. De militærpliktige måtte møte uniformert og paradere foran kirken. Alle prestene i bygda var tilstede og det var delt ut billetter. De som ikke hadde billett sto på utsiden. Soldatene sto flott opp på hver side av veien mot inngangen av kirken og presenterte gevær. Først inn var Støren, en prest fra et annet sted, deretter gikk prestene 2 og 2 marsjerende inn i kirken. Militæret hadde også i oppgave å holde ro på utsiden da over halvparten måtte bli ute. Allikevel slapp soldatene inn folk de kjente og kirken ble stapp full. Det ble varmt og godt. Flere gikk derfor ut, men så greie og snille som de var på den tiden lånte de selvsagt villig vekk billetten sin til noen andre som kunne gå inn igjen. Bråk ble det vist også. Murerne som bygde kirken ville inn, uten billetter og kom i håndgemeng med soldatene som fikk jaget de fulle arbeiderne vekk. Herredstyret spanderte brennevin, og vin til kvinnene da prestene reiste hjem. Dermed var kirken innviet.
I 1864 ble utvendig kledning i tømmer utført, sammen med tram og bislag. I flere år ble det diskutert behov for ovner i kirken, men ingen var villige til å betale. Først i 1885 ble det samlet inn penger og ovner innsatt. Det ble til slutt nye kirkeklokker, i 1871. Den gamle klokkken ble satt for salg. Men hvor den ble av vet man ikke. I 1900 gikk kirken fra å være Spydeberg kommunes ansvar til Heli sogn. Kirken ble på ny renovert og noe fornyet. I 1926 fikk kirken en helt ny vei og i 1929 ble det innført strøm i kirken og i kapellet. Heli kirke fikk orgel i 1909 og første organist var Hilda Solberg.

I 1996 slo lynet ned i kirken, og den brant til grunnen. Nok en gang ble det et tema om behov for en kirke på Heli. Men for Helifolket var det ikke noe spørsmål. Ny kirke ble bygget først i 2001. Og den nye kirken er en «kopi» av den tidligere kirken. Bortsett fra at denne gangene er den bygget i mur.


For mer detaljert informasjon om dagens kirker, klikk her!
Litt generelt
Av gammel tro skulle ingen begraves nord for kirkene. Dette var overtro fra de gamle «Catholske Tiider». Senere overtok plassmangel for gammel overtro.
Alle kirkene fra langt til bake i tid hadde brannforsikring. Den fungerte slik at om en kirke brant så var alle nærliggende kirker med på å betale gjenreisningen av en ny.
Gammel skikk var at bønder som betalte tiende fikk gratis begravelse. Senere degradert til gratis klokkeringing.
De sies at i en kjeller under Hovin kirke innehar Peter Bojes gravplass.
Hvis et født barn var invalid eller vandskabt skulle barnet allikevel døpes, og så drepes eller legges ved kirken for å dø.
Kirkegårdens gravplasser var ofte oppdelt etter rang. Grove forbrytere og selvmordere fikk ikke gravplass.
Alle kirkegården er innhegnet. «Kirkens hegn». Et avgrenset område hvor det skulle være fred og fredfylt. Forseelser på en kirkegård ble hardt straffet. En skikke som ble utbredt på tidlig 1800-tall.
Veldig lagt tilbake, spesielt i byer og tettbebygget område lå gjerne gravplassen ved svinestier/avfallsplasser. I en periode ble skikken å blir gravlagt inne i selve kirken (gjerne de royale og rike) før det ble vanlig med plasser rundt kirken.
På 1700 tallet var det vanlig med familie/gårdsgraver. Hver går fikk tildelt en viss plass på kirkegården. Gjerne i 4 kisters bredde. Hodet til gravene skulle alltid vendte mot øst. Og det var oftest store jernkors med og uten gravering. Senere innjerding, kanskje noe pynt og informasjon om de døde.
Det gikk med ca. 330 lass med stein til muren ved Spydeberg kirke.
I 1926-28 ble kirkegården ved Heli kirke utvidet.
I 1863 ble kirkegården på Hovin utvidet på nedsiden mot Glomma.
På slutten av 1700 tallet hadde 1ste Smålendske regiment et magasin ved Spydeberg kirke (teltboe).
I 1940 bekostet landbrukssekretær Harlad Skulberg et relief av St. Michael som ble satt over inngangsdøren til Heli kapell.
Like etter 1900-skiftet ble det oppsatt en hestestall ved Hovin kirke.
I 1858 kom et forslag om at graverne på Hovin kirke måtte samle inn alle ben fra oppgravde graver slik at ikke dyrene stakk av med dem. Samtidig en forespørsel om innkjøp av spader. Tidligere skikker var at de berørende selv hadde med utstyr og selv kastet graven igjen.
I 1938 ble det innlagt vann i Hovin kirke.
En brønn ble gravd på Spydeberg kirkegård i 1893. Noe som tyder på skikken med blomster og gravstell.
Spydeberg kirkes gravplass ble utvidet i 1837-40.
Hesteplassene til Presten og lensmannen var henholdsvis på østre og vestre side av nordre kirkegårdport. Elelrs var det vanlig at gårdene hadde «faste plasser» langs muren hvor det var jernringer til å tjore hestene i.
I gamle dager ble nyheter lest i kirkebakken. En tid lenge før sosiale medier. En ordning som opphørte i 1921 da pressen overtok.
Første kjente prest i Spydeberg var Øgmund Arnessøn i 1365-36.
Hierarkiet
- Kongen
- Bispen (superintendant)
- Provster
- Prester
- Kirkeverger
- Menigheten/menighetsråd
Norge var ofte underlagt Danmark. Noe som bidro til at det ofte var danske prester. I Spydeberg er de mest kjent Magnor og Wilse. Begge svært betydningsfulle menn.
Inntekter til kirkene
Landskyld – En årlig betaling til kirken. Betaling i sølv, husdyr eller korn/mel.
Tiende – Kontinuerlig betaling av hver 10. produkt. Dyr, korn, smør, fisk osv.
Utleie – Kirken/bygselgården leide ut f,eks kuer og hester eller såkorn.
Vinholdspenger – Avgift som skulle dekke altervinen.
Ringebetaling – Om man ønsket ekstra ringing i klokkene ved f.eks begravelse.
Tegnepenger – Betaling for altergang. Gikk rett til klokkerlønna.
Tavlepenger – Frivillige gaver. Skulle opprinnelig gå til fattighuset.
Utgifter
- Lønn til Bisp og provst. Pliktige bidrag til gjenoppføring av nedbrent kirke.
- Vokslys.
- Brød og Vin.
- Den danske kirke.
- Vedlikehold.
- Brensel.
- Forsikring (assurance).
Det er mest informasjon om Spydeberg kirke i detalj. Årsaken er at jeg i utgangspunktet ikke skulle skrive om de andre kirkene. Etter hvert innså jeg at det ble alt for mye å skrive om og valgte derfor det mest presiserende generelt. Henviser til kildene for de mest interesserte.
Kilder og bilder Anton Skulberg - Spydeberg Kirke 150 år. Torleif Skulberg - Kirker, prester og prestegård. Bilder er hentet fra Spydeberg bygdebok - Kirker, prester og prestegårg av Torleif Skulberg. Noen bilder er hentet fra løse arkiv på Internett. En gammel Spydebergsmed forteller.
Legg igjen en kommentar